Rio

Blog

Politidirektøren snur – rettsstaten virket

Under rusreformdebatten argumenterte politidirektør Benedicte Bjørnland mot avkriminalisering av bruk og besittelse av ulovlige rusmidler. Dette gjorde hun blant annet fordi hun mente at rusreformen ville føre til at politiet mistet adgangen til straffeprosessuelle tvangsmidler (s.6) som de benyttet seg av i brukersaker. Disse tvangsmidlene er blant annet ransaking av undertøy, mobiltelefon, bolig, og kroppslige undersøkelser som blod-, urin- eller spyttprøver. Riksadvokaten så seg nødt for å presisere at politiet ikke har adgang til disse tvangsmidlene, og da han varslet en gjennomgang av politiets bruk av de adresserte tvangsmidlene, insinuerte Bjørnland at avvikene ikke hadde vært systematiske. Gjennomgangen viste at de hadde vært det. Trolig er det snakk om flere tusen lovbrudd begått mot brukere årlig, ifølge jussprofessor Hans-Fredrik Marthinussen. 

Riksadvokaten satte i gang tiltak som skulle sørge for at praksisen var i tråd med de presiseringene som nå var gitt. Dette var uaktuelt for Politiets Fellesforbund, Politijuristene, KrF, Senterpartiet og FrP. Det ble bedt om at “politikerne skulle rydde opp”. Oversatt: politiet måtte få adgang til ulovlige tvangsmidler. 

Flere av oss reagerte på at politiet mobiliserte mot Riksadvokaten og ba Bjørnland få kontroll over etaten.

Derfor var det godt at Benedicte Bjørnland skrev et leserinnlegg sammen med Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud på politiet.no 19.08.

Der forklarer de hva ansvarsområdene deres er. Riksadvokaten har det overordnede ansvar for straffesaksbehandlingen, som innebærer et ansvar for å definere hva som er den til enhver tid gjeldende norm om hvilke krav som skal stilles til etterforskningen. Dernest, har Riksadvokaten instruksjons-, direktiv- og revisjonsmyndighet på området. Politidirektøren på sin side har det øverste ansvar for at normer, krav, mål og prioriteringer gitt av Riksadvokaten blir realisert på mest mulig hensiktsmessig måte gjennom ressursallokering, organisering og kompetansehevende tiltak. Med andre ord – politiet må innrette seg etter de instruksjoner og direktiver de får fra riksadvokatens kontor.

Dette følger de opp med å skrive at “Det skal ikke være tvil om at politi og påtalemyndighet til enhver tid følger opp de lover som er vedtatt av Stortinget og utviklingen av rettspraksis.”. Avslutningsvis, skriver de at riksadvokaten tar initiativ til en workshop for etaten om hvilke lover som gjelder, rettspraksis, og  riksadvokatens direktiver.

Dessverre har det med noen få unntak vært krevende å få politikere til å erkjenne de alvorlige krenkelsene brukerne har vært utsatt for, og i hvilket omfang det har forekommet.

Politikerne til side, så ser det ut til at rettsstaten vår virket denne gangen og at vi snart kan sette punktum for en skadelig og ulovlig praksis rettet mot noen av samfunnets mest utsatte grupper.

Konsekvensen av denne saken bør politikerne ta, og slutte opp om våre krav om oppreisning til alle ofrene for Norges systematiske diskriminering av personer som bruker ulovlige rusmidler.

På bakgrunn av justisminister Emilie Enger Mehl sin oppfordring til ofre for ulovlig ransaking om å klage til staten, har Stiftelsen Rettferd, RIO og Preventio bedt om et møte med ministeren for å diskutere utfordringer knyttet til erstatningsordningen, som foreldelsesfrist, mangelfull eller ikke-eksisterende dokumentasjon og saksbehandlingskapasiteten hos Statens Sivilrettsforvaltning.

Stiftelsen Rettferd har siden torsdag 23.6 mottatt 45 konkrete henvendelser fra enkeltpersoner med ønske om bistand til å søke oppreisning for ulovlig ransaking gjennom erstatningsordningen «Erstatning etter strafforfølging». 

Dessverre har Mehl avvist vår forespørsel om møte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *