05. juni arrangere vi RIO-debatten om rusreformen på Litteraturhuset i Oslo. RIO-debatten har som formål å bidra til kunnskapsbasert politikk. Derfor består den første delen av korte innlegg av eksperter på temaet vi setter på agendaen. Innleggene blir etterfulgt av et politisk panel.
RIO-debatten denne våren handlet om rusreformen. Daglig leder i RIO, Kenneth Arctander, som modererte arrangementet startet med en kort introduksjon til Rusreformutvalgets forslag til reform.
https://www.facebook.com/rusmisbrukernes/videos/328497648140046/?v=328497648140046
Deretter hadde forfatter Maria Kjos Fonn et åpningsinnlegg. Fonn skrev i 2018 boken «Kinder Whore» som har fått svært gode anmeldelser. Hun er spaltist i Aftenposten og Klassekampen. I sitt innlegg fokuserte hun på at ruspolitikk er klassepolitikk og at ruspolitikken rammer personer fra lavere klasser, inkludert minoriteter, hardere enn personer fra høyere sosioøkonomiske samfunnsjikt. Blant annet så har ungdom med foreldre med lavere utdanning, syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom der foreldrene har høyere utdanning. Hun pekte også på at ungdom som blir tidlig stemplet som kriminelle, har en økt risiko for videre kriminell løpebane.
Faglig del
Første fagekspert ut var seniorforsker ved Frisch-senteret Ole Røgeberg. Røgeberg fullførte doktorgraden sin i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo i 2004 og arbeidet som konsulent i McKinsey et par år. Siden da har han jobbet som forsker ved Frischsenteret. Han snakket om signaleffekter og ungdom og hva vi kan lære av lovendringer i andre land. Røgeberg åpnet med å si at straff er et villet onde vi påfører medmennesker og at det derfor må solid begrunnes. Det vanligste argumentet for straff, sa han, er at det fungerer avskrekkende og reduserer bruken betydelig blant ungdom (signaleffekten). Røgeberg sa at vi kan se på gjennomsnittlige effekter av unike reformer som har vært gjennomført i ulike land. Og konkluderte i tråd med Rusreformutvalget at det i dag er liten støtte i forskningen for en betydelig preventiv effekt av kriminaliseringslinjen på ungdomsbruk.
Neste fagekspert var Anne Line Bretteville-Jensen som er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet. Bretteville-Jensen er Cand. Oecon med samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo og Dr. Polit fra Universitetet i Bergen (2003). Hun har jobbet med rusmiddelforskning siden 1992; først ved Statens institutt for alkohol – og narkotikaforskning (SIFA) til 2001, etter sammenslåingen ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) 2001-2016 og siden 2016 ved Folkehelseinstituttet. Bretteville-Jensen sa det var viktig å ha den typen debatter som RIO-debatten for å gjøre reformen best mulig. I likhet med Rusreformutvalget påpekte hun at det finnes svakheter i forskningen, og at en usikkerhet som knytter seg til effekten av rusreformen bør kunne «demmes opp» med økt satsing på forebygging, behandling og skadereduksjon.
Deretter holdt Jan Gunnar Skoftedalen som er leder for Fagrådet – rusfeltets hovedorganisasjon et innlegg om deres syn på rusreformen. Skoftedalen er samfunnsviter og har tidligere vært helse- og sosialsjef i Skien kommune. Fagrådet er rusfeltets største medlemsorganisasjon og en viktig stemme i debatten. Fagrådet støtter rusreformen og Skoftedalen sa han var imponert over NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp, ikke minst for leservennligheten. Skoftedalen kritiserte det han opplever som enkelte voksenpersoners mistro til ungdom, og har støttet hovedretningen i reformen der personer som bruker illegale rusmidler møtes med hjelp, samtidig som illegale rusmidler er forbudt. Dersom intensjonen i reformen skal følges, finnes det neppe noen annen måte å gjøre det på enn slik utvalget legger opp til, sa han.
Til slutt fikk vi høre et innlegg fra juridisk professor ved Universitetet i Bergen, Henriette Sinding Aasen. Aasen er en etablert forsker innen helse og menneskerettigheter – et fagområde som blant annet dekker tilgang til helsetjenester for sårbare grupper, pasienters rettigheter og forholdet mellom velferdsstatens reguleringer og sosial tilhørighet. Hun var også medlem av Rusreformutvalget. Hun åpnet med å lese fra mandatet at formålet med reformen var å sikre et bedre tilbud til personer med rusproblemer og avhengighet, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.
Forslaget til utvalget er avkriminalisering (fortsatt ulovlig) av egen bruk av illegale rusmidler. Dette innebærer en mer konstruktiv reaksjon på ulovlig rusbruk med vekt på hjelp, for å fremme helse, velferd og inklusjon, og redusere stigma. Av dette følger også at utgangspunktet for all hjelp er frivillighet. Dette er også den foreslåtte hovedregelen for personer som har brukt illegale rusmidler. Tvang kan kun benyttes unntaksvis, på strenge vilkår, i tråd med alminnelige menneskerettslige prinsipper og velferdslovgivningen ellers som pasient- og brukerrettigshetsloven:
«Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» (§4-1 første ledd).
Det nye i forslaget fra utvalget er at en person som er pågrepet med illegale rusmidler må møte for en rådgivende enhet i kommunen. Det er en reaksjon, men ikke straff, sa Aasen. Oppmøtet er tvungen, ikke basert på samtykke. Hos den rådgivende enheten vil man også få et tilbud om kartlegging, oppfølging eller videre hjelp, noe som vil være samtykkebasert.
Hun sa at det er viktig når man avkriminaliserer, å være lojal til den linjen og ikke innføre virkemidler som oppfattes som straff. Særlig viktig er dette for å sikre tillit til hjelpeapparatet, sa Aasen.
Politisk debatt
Etter ekspertinnleggene, fulgte den politiske debatten. Der stilte Camilla Strandskog (Høyre), Sheida Sangtarash (SV), Ingvild Kjerkol (AP), Espen Andreas Hasle (KrF) og Ola Elvestuen (Venstre). Det var en engasjert politisk debatt der Venstre, Høyre og SV fremsto som klare forsvarere av gjennomføringen av en avkriminalisering. KrF var helt klart imot, samtidig som de er bundet av regjeringsplattformen, mens AP har en intern prosess for å komme frem til vedtak for gjennomføring av reformen.
