Et knippe organisasjoner tilknyttet avholdsorganisasjonen IOGT og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) har lansert en kampanje for å stanse regjeringens rusreform. Kampanjen foreldreoppropet.no kjemper for å beholde strafferettslige virkemidler mot besittelse og bruk av illegale rusmidler. Det er denne kriminaliseringen som har legalisert politiets bruk av inngripende tvangsmidler som dataransaking, stripping og razziaer for mistanke om rusbruk. Ved en avkriminalisering vil ikke politiet ha lov til dette fordi brukerne er beskyttet av grunnlovens §102. Videre er det denne kriminaliseringen som har legalisert diskriminering slik som da personer i belastede områder i Oslo fikk forhøyede bøtesatser i en årrekke

NNPF og IOGT er begge medlemmer hos paraplyorganisasjonen Actis som tidligere har støttet en avkriminalisering. Nå har Actis imidlertid snudd og oppfordrer følgerne sine på Facebook til å signere oppropet.

Men dette er ikke noe foreldreopprop. Som det kommer frem av deres egen FAQ, trenger man ikke være forelder for å signere. Organisasjonene som står bak nettsiden, er ikke foreldreorganisasjoner. Knut Reinås fra Forbundet mot Rusgift skriver at oppropet har fått 5000 signaturer på to døgn. Trolig feil ettersom det ikke finnes kvalitetssikring av signaturene. Man kan skrive hva man vil fra hvor som helst i verden og det registreres på
listen til foreldreoppropet. Antallet signaturer øker, men det er ikke mulig for noen å undersøke om disse er reelle.

Derfor ser dette ut som et planlagt, men lite gjennomtenkt, mediestunt for å stanse reformen som helseminister Bent Høie igangsatte etter opprop fra brukerorganisasjonene. Etter at Stortinget tilsluttet seg reformen, ble Ruseformutvalget nedsatt og leverte NOUen Rusreform -fra straff til hjelp.

Til tross for at utvalget ikke skulle utrede om illegale rusbruk skulle avkriminaliseres, vurderte vi om det var klokt. Vi tok et kriminalpolitisk og et ruspolitisk utgangpunkt. Ut fra det kriminalpolitiske, må straff solid begrunnes fordi det er et tiltenkt onde som er ment stigmatiserende og belastende. Det ruspolitiske utgangspunktet tilsier et ønske om lav rusbruk siden det er en sammenheng mellom bruk og skader. Derfor, for å rettferdiggjøre bruk av straff må man kunne dokumentere at straffen i merkbar grad reduserer bruk av illegale rusmidler.

En gjennomgang av empiriske erfaringer med rusreform viser at man ikke kan dokumentere at straff fører til redusert rusbruk. Og da faller begrunnelsen for straff bort. Derfor står regjeringen på trygg grunn når de gjennomfører en rusreform. Og de har støtte fra Verdens Helseorganisasjon, FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, i tillegg til samtlige 31 FN-byråer.

Straff har store omkostninger og rammer usosialt der ungdom fra områder i hovedstaden med høy minoritetsandel og lite penger, straffes tre ganger så mye som ungdom fra vestkanten. Ungdom med foreldre med lavere utdanning har syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom hvis foreldre har høyere utdanning. Disse omkostningene er godt kjent.

Et siste desperat skrik fra et knippe organisasjoner tilknyttet IOGT og NNPF kan ikke tjene som begrunnelse for straff mot brukerne og bør ikke ha innflytelse på den videre politiske prosessen om vår tids viktigste sosialpolitiske reform. Politikernes beslutninger må være kunnskapsbaserte og til det beste for ungdom, voksne, rusavhengige og deres pårørende.