Er det god sosialdemokratisk politikk å straffe “arbeiderklassens barn”?

AP-ordførerne, Hedda Foss Five, Tore O. Sandvik, Robin Martin Kåss og Ida Pinnerød, synser og føler seg frem i sitt forsvar for straff mot personer som bruker illegale rusmidler. 

Det er fint med sterke meninger, men man kan ikke kreve eierskap til egne fakta. Spesielt ikke i viktige politiske spørsmål, som om vi skal straffe personer for bruk av illegale rusmidler eller ikke.

Rusreformutvalget fikk i oppdrag å utrede og forberede regjeringens varslede rusreform etter at et stortingsflertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og SV i 2017 ønsket å flytte ansvaret for samfunnets reaksjoner på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, straff til hjelp – fra justis til helse. 

Siden ikke helsevesenet er påtalemyndighet, betyr dette avkriminalisering. Avkriminalisering betyr å flytte noe fra det strafferettslige til det sivilrettslige.

I utredningen som ledet til NOU 2019:26, hensyntok Rusreformutvalget et ruspolitisk og et kriminalpolitisk standpunkt. Det kriminalpolitiske standpunktet var at straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne. Det er et tiltenkt onde, som er ment å oppleves som et onde. Straff er både belastende og stigmatiserende, og må solid begrunnes.

Det ruspolitiske standpunktet var at man antok en sammenheng mellom bruk i befolkningen og skade. Derfor vil man, som ordførerne, holde bruken lav. For å begrunne bruken av straff mot rusmiddelbruk, må man derfor dokumentere at straff fører til redusert bruk. 

Ifølge ‘avskrekkingsteorien’ som AP-ordførerne sokner til, vil en oppmykning i lovverket føre til økt bruk, mens en innstramming vil føre til redusert bruk. Utvalget så til forskningen for å undersøke denne hypotesen, og fant ikke at den ble understøttet.

En gjennomgang av 41 forskningsartikler som så på effekten på bruk blant personer under 25 år som følge av liberalisering av cannabislover, konkluderte med at man ikke kan si at avkriminalisering av cannabis fører til økt bruk.

Tre forskere ved det europeiske overvåkingssenteret (EMCDDA), forsøkte å finne en sammenheng mellom skjerping eller lemping av straffansvaret, og utbredelse av cannabisbruk blant personer mellom 15 og 34 år. De så på ti europeiske land som hadde gjennomført lovendringer over en femten års periode, og fant ikke noen slik sammenheng. 

En annen studie så på sammenhengen mellom cannabislover og bruk blant ungdom i 27 land, og fant heller ingen slik sammenheng. 

Det har dessuten vært sett på skoleundersøkelser i 38 land utover 2000-tallet, der man heller ikke fant noen statistisk signifikant effekt av liberalisering av lovverket på cannabisbruk.

Men hva skal vi med kunnskap når AP-ordførerne “vet” at rusreform gir økt bruk, og overser hvordan straffen rammer sosialt skjevt? 

For ungdom fra Oslo øst straffes for eksempel tre ganger så mye som ungdom fra Oslo vest, enda dobbelt så mange vestkantungdom oppgir å ha brukt cannabis. Ungdom med foreldre som har mindre enn fire års høyere utdanning, har syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom der foreldrene har mer enn fire års utdanning. Dette gir seg utslag i gjeld og strafferegistreringer som begrenser disse personenes deltakelse i arbeidslivet. 

Nyere forskning tyder dessuten på at kontakt med justissektoren, øker sannsynligheten for videre kriminell atferd.

Det kan ikke sies å være god sosialdemokratisk politikk å systematisk forskjellsbehandle “arbeiderklassens barn”. Å begrense samfunnsdeltagelsen deres er kanskje heller ikke i tråd med APs devise om at “alle skal med”.

Er det ikke også litt trist når AP-ordførerne skriver at de ikke har et godt nok utbygget tiltaksapparat i kommunene de styrer? De bør kanskje ikke flagge det som en valgkampsak at de ikke er i stand til å ivareta en lovpålagt oppgave om faglige samtaler med ungdom eller voksne som kan ha behov for råd eller veiledning for sin rusbruk. Dersom så er tilfelle, bør de jobbe sammen med flere partier om å øke øremerkingen av midler til kommunalt rusarbeid.

Heller det enn at vi skal se flere situasjoner som da lederen i Norsk Narkotikapolitiforening, truet en mindreårig gutt med å strafflegge (foster-)foreldrene hans om han ikke løy og sa han var motivert på å inngå en “ruskontrakt”. Barn og unge fortjener å bli møtt med faglig funderte metoder. Tvangsbehandling bør kun gjøres etter et vedtak om tvang vurdert av fagpersoner der barnet kan klage på vedtaket og der det stilles kvalitetskrav til innholdet i behandlingen.

Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet, Forandringsfabrikken, og mange mange fler. I forbindelse med norges forpliktelse til FN-konvensjonen for økonomiske og kulturelle rettigheter (jmf. §12 om retten til best mulig helse), anbefalte dessuten ØSK-komiteen nylig Norge om å fortsette arbeidet med reformen. 

Arbeiderpartiet har muligheten til å å rette opp en historisk urettferdighet og bytte en politikk som er basert på fordommer, frykt og moralisme, og som rammer samfunnets mest utsatte, med en kunnskapsbasert politikk som har som mål å inkludere alle.