Den varslede narkotikepolitiske reformen ett ledd i en fortsatt kontrollstrategi

En ny studie gjenskaper fem historiske perioder og ulike styringsteknikker rettet mot personer vi i dag ville kalt rusavhengige og sosialt vanskeligstilte. Studien viser at den varslede narkotikapolitiske reformen kan ses som en videreføring av en praksis der rusavhengige kontrolleres til det beste for samfunnet og seg selv.

Av Kenneth Arctander Johansen, PhD-student ved universitetet i Ghent.

En studie som presenteres i artikkelen Governance of substance use as a by-product of policing in Norway: A historical account viser liberale narkotikapolitiske diskusjoner som del av en praksis som i noen grad handler om å tilpasse og rettferdiggjøre kontrolltiltak. Studien gjør en genealogi av kontroll av rusavhengige viss formål er å problematisere den politiske debatten om å slutte å straffe, og heller hjelpe rusbrukere.

Genealogien er en analysestrategi som tar utgangspunkt i problemet den ønsker å forstå kritisk og fremfor å male et objektivt bilde av en tidsperiode, tar den for seg et spesifikt område, i en bestemt tid, og bruker historiske kilder for å løse opp årsaksforklaringer som historien har gjort selvsagte. På denne måten gjenskrives historien etter søken om en historisk sannhet som kan ha politisk betydning.

Den frie drukkenbolten

Artikkelen sporer praksiser rettet mot rusavhengige tilbake til 1700-tallets Danmark-Norge som var bekymret for et økende antall tiggere i byområder. For å skape et konkurransedyktig samfunn måtte tiltak måtte iverksettes for å kutte utgifter og skape profitt.

Inkvisisjoner skulle skille uverdige fra verdige trengende; de frie og umoralske fra de uheldige. De verdige skulle få fattighjelp mens de uverdige skulle sendes til tukthuset for å disiplineres og skape et økonomisk overskudd. Formålet var at samfunnets restarbeidsevne skulle utnyttes, samtidig som moral, ro og orden oppholdes. Men tukthusene greide ikke å integrere de uverdige eller skape profitt, og på 1800-tallet tok de lokale arbeidshusene over oppgavene.

Personer som hadde gitt etter for lediggang eller drukkenskap og som ikke kunne ivareta seg selv kunne innelåses i arbeidshuset der de ble sanksjonert for latskap og regelbrudd med isolasjon for å endre den innsattes atferd.

Disiplinerende behandling over straff

Mot slutten av 1800-tallet fikk folk utvidede rettigheter. Samtidig ble fattiglovgivningen og arbeidshusene vurdert som utilstrekkelige til å løse problemet med fattige folk i det offentlige rom. Dette synet var grunnleggende for Løsgjengerloven. Hardt tvangsarbeid over tid måtte til. For å rettferdiggjøre dette juridisk fant man ut at framfor å definere tvangsarbeidet som straff, definerte man det som disiplinerende behandling. Dette åpnet for at man i større grad også kunne håndtere drukkenskapet.

Lovens logikk var at dersom du var løsgjenger måtte du være kriminell for å greie deg. Man var ipso facto kriminell ved å være fattig og full på offentlig plass, og kunne plasseres på Opstad, en tvangsarbeidsleir på Jæren, i årevis.

Pasientifisering av avhengige

Fra 1930-tallet lokaliserte edruskapsnemnda fattige alkoholikere for å rettlede dem. Nemnda kunne gjøre undersøkelser, konfiskere penger og foreslå tvangsbehandling. Tvang måtte først bestemmes av domstolene, men etter en revisjon kunne nemnda selv gjøre dette. Det var et resultat av politiske diskusjoner om hvorvidt stordrikking var valgt eller om alkoholikeren var syk slik at tvang ville frigjøre ham. Sistnevnte syn vant og flere fattige alkoholikere i kurhjem førte til reorganisering der arbeidsplikt og strenge regimer ble innført.

Narkotiske stoffer ble inkludert i edruskapsloven i 1957 og Statens Klinikk for Narkomane (SKN) stod klar i 1961. SKN ville motvirke de narkomanes stigma gjennom å innrette institusjonen som en sykehusklinikk, og gjøre den narkomane til pasient.

Fra Plata til Rikshospitalet

Etter at tvangsarbeidet fikk massiv kritikk ble bestemmelsene om offentlig beruselse opphevet, og Opstad lagt ned i 1970. Resten av løsgjengerloven opphevet i 2004; samme året som rusbehandlingen ble spesialisthelsetjeneste, og en storstilt aksjon mot de åpne russcenene ble igangsatt.

Samtidig med at de rusavhengige fikk pasientrettigheter under slagordet ‘fra Plata til rikshospitalet’, skulle ”Plata sprenges”. Bøtesatsen for å være i besittelse av 1-2 brukerdoser stoff i sentrum var inntil ti tusen kroner, og Politiloven ble brukt for å bortvise personer der brudd på bortvisningsvedtak betyr bot eller fengsel.

Kontrollstrategier over straff eller hjelp

Fra det attende til det 21ende århundre, har kontrollstrategier blitt implementert. Disse strategiene ble understøttet av medisinske argument mens samfunnet ble mer liberalt. Fjerningen av uønskede mennesker fra det offentlige rom har stått sentralt, og i dette arbeidet har man etablert lovverk og institusjoner.

Mens drukkenbolten var fri og skulle interneres i tukthusene under 1700-tallets merkantilisme, var alkoholikeren syk og måtte frigjøres med tvang utover 1900-tallets mer liberale Norge. Denne prosessen fortsetter med at den rusavhengige ikke skal straffes, men hjelpes der Jæløya-plattformen, samarbeidsplattformen for regjeringen utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, sier at ”Politiet skal kunne pålegge at den rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak, og manglende oppfølging vil medføre sanksjoner”.

Den varslede narkotikapolitiske reformen kan ses som et ledd i en kontinuitet av kontrollstrategier og kunnskap om dette kan brukes til å forstå samtidige ruspolitiske diskusjoner utover straff/hjelp-dikotomier.

Saken er originalt publisert i PopNAD

top

Kontakt oss

Politikere, byråkrater, fagpersoner, brukere, pårørende, journalister og alle andre kan ta kontakt med oss for opplysninger og rådgivning.

Postadresse
RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon
Postboks 6609, St. Olavs plass, 0129 Oslo
post@rio.no

Fakturaadresse
Postboks 29, 1401 Ski
regnskap@rio.no

Følg oss