Det skrives ut mye legemidler i Norge. Det kan se ut til at det er lettere å få en resept på antidepressiva og angstdempende medisiner enn en time hos psykolog. I 2016 fikk nærmere 330 000 personer i Norge utskrevet antidepressiva, flere enn 40 000 gikk på ADHD-medisiner, og antall mennesker som fikk sovemidler og beroligende midler lå på drøye 580 000. Disse tallene kan se ut til å dreie seg om psykiatri, men handler i stor grad om rusavhengighet også. Det er ingen nyhet at rus og psykiatri ofte går hånd i hånd.

Rusomsorgen har fått et økt medikamentelt fokus, som har reddet mange liv. I 2016 mottok 7554 personer Legemiddelassistert rusbehandling og mange får medikamenter for psykiske problemer i tillegg. Men å behandle stoffavhengighet handler også om å se bak det rent farmakologiske. Når det medisinskfaglige ikke oppnår ønskede resultater, er det i min erfaring ikke kun fordi man ikke har gitt riktige medisiner, men også fordi man ikke har et godt nok helhetlig tilbud.

Medisin dreier seg ikke kun om medikamenter. Det handler om helhetlig behandling som gjør folk friske eller gir best mulig livskvalitet.

Vi er mange som jobber med rus og psykiatri, enten det er leger, klinikere, byråkrater, politikere, brukerrepresentanter eller andre. Det kan se ut til at vi år etter år løper fra møte til møte for å diskutere hva som skal til for å gjøre mennesker friske. Vi snakker om samhandling, sømløse behandlingsforløp, pakkeforløp, oppfølging og ettervern. Vi bruker ord som livskvalitet, meningsfull hverdag og mestring med de beste intensjoner. Men hvor blir resultatene av?

Hvor mange millioner, eller milliarder, kroner bruker vi på denne praksisen? Og hva kunne vi oppnådd med de pengene om vi i større grad omsatte ord til handling?

Hvorfor er det så mange som mottar behandling, enten den er medikamentell eller ikke, som ikke greier å nå sine behandlingsmål? Jeg har hørt folk, som jobber høyt oppe i systemet, si at pasientene benytter seg ikke av tilbudet. Her legges ansvaret over på pasienten. Det er riktig at vi pasienter har et ansvar for egen behandling. Vi kan ikke forvente at andre skal gjøre jobben for oss, den må vi i hovedsak gjøre selv. Men vi trenger mye veiledning og støtte underveis.

Da jeg var i behandling for min rusavhengighet var broren min på besøk. Han fikk noen AHA-opplevelser: Selv om han hadde levd mange år som pårørende ble han overrasket over hvordan vi rusavhengige ofte må lære ting fra bunnen av. Bare det å stå opp om morgenen, ta en dusj og en kaffe, kle seg ordentlig, snakke ordentlig til andre mennesker, møte opp punktlig til møter, måltider og jobb. Bare det å trene på å ha samtaler om dagligdagse ting, holde seg oppdatert på hva som rører seg i verden. Skrive søknader, lage mat, følge opp rutiner etc.

Mestring er et viktig begrep når en skal jobbe med sin rusavhengighet. Det er det motsatte av det pasienten opplever når han får skylden for at behandlingen ikke fungerer. I LAR er det et kontrollregime hvor du rett og slett blir møtt med holdningen om at “jeg stoler ikke på deg inntil det motsatte er bevist”. Det bør jo være motsatt. Vi trenger tillit og at andre mennesker tror på at vi kan greie det, slik at vi kan tro at vi kan greie det også.

Å bli møtt med strenge sanksjoner fordi man snubler en gang eller to, bekrefter bare følelsen den personen har av å være mislykket. De fleste rusavhengige har lang erfaring med å ikke mestre eller fullføre ting, noe som gir en følelse av å være håpløs og uverdig. Det er lov å snuble. Det er et symptom på rusproblemer. Mestringen en kjenner på når en for eksempel greier å gjennomføre en avtale, har motsatt effekt og bygger opp en persons selvtillit og selvbilde.

Det er så viktig å se mennesket bak rusen: Se depresjonen personen sliter med. Traumene mange bærer med seg i ryggsekken. Angsten og følelsen av å ikke være god nok. Det har stor betydning når vi viser hver og en av disse menneskene respekt og at de behandles ut fra en tanke om at vi er like mye verdt som alle andre. Ser vi mennesket, blir vi ikke så raske til å dømme.

For å kunne behandle avhengighet må man kjenne til problematikken. Kort fortalt handler det om at en person lever i en virkelighet som ikke er noe ålreit å leve i av en eller annen grunn. Rusen blir da et fristed, der virkeligheten kjennes lettere. Det er alltid en grunn til at folk begynner å ruse seg. Rusavhengighet er et symptom på andre underliggende problemer – ofte er det snakk om sosiale eller psykiske utfordringer.

 

Derfor må ikke bedre medikamentell behandling bli en sovepute der vi lar mennesker som trenger mye støtte og hjelp, blir stående alene på stedet hvil, eller at de får skylden for at ting fortsatt er vanskelig. Vi trenger å holde fokus på å hjelpe de med psykiske og sosiale problemer, som ofte var årsaken til at rusproblemene oppstod i utgangspunktet. De som har nytte av medikamentell behandling må få det, og man bør samtidig prioritere god sosialfaglig behandling og øke funksjonsnivået hos vanskeligstilte.

Den beste måten å oppnå dette, er nok å slutte med stadige brannslukkingsprosjekter og få på plass den samhandlingen mellom sosial/helsetjenesten som vi har snakket om i 30 år. Her må staten komme inn og ta ansvar.

Som følge av opptrappingsplanen økte midlene til rusarbeid i kommunene betraktelig. Problemet med det er at disse brukes til andre ting enn de er tiltenkt. De burde vært øremerket.

LAR er et firepartssamarbeid, der kommunen, Nav, spesialisthelsetjensten og brukerne skal samarbeide. Dette samarbeidet fungerer ikke. En grunn til dette er at ressursene øker ikke i TSB i takt med økningen av pasienter de har ansvar for, som i kommunen. Det er spesialisthelsetjenesten som har ansvaret for at behandlingen fungerer, og det må bevilges mer penger til dette arbeidet.

I tillegg må politikerne bevilge mer midler til å ruste opp og utvide de skadereduserende og lavterskeltiltakene vi har. Vi trenger flere steder som deler ut lavterskel substitusjonsmedisin, som 24/7 gjør. Vi trenger slike steder som møter brukerne når de har behov for det. Det kan bety forskjell på liv og død.

Vi trenger også mer støtte til å dele ut rent brukerutstyr, og de pakkene som deles ut må utvides. Rene kokekar, dotter og vann må inngå i de pakkene.

Nå er det på tide å gjøre de grepene vi vet er nyttige, for å få en ruspolitikk som faktisk fungerer. Mindre snakk og mer handling