Skrevet av og hentet fra daglig leder Kenneth Arctander Johansen sin Facebookvegg:
Vi som er medlemmer i Fagrådet – rusfeltets hovedorganisasjon bør se oss i speilet i dag.
På vegne av RIO og Preventio foreslo jeg og generalsekretær, Farid Shariati, en vedtektsendring for å sikre minoritetsrepresentasjon i styret. Dette ble innstilt avvist av styret før årsmøtet fordi man mente det vil være begrensende for årsmøtet i valg av kandidater. Vi opprettholdt vårt forslag på årsmøtet, og motforestillingene sånn jeg forstod det var todelt:
1: Man bør ikke legge begrensninger på årsmøtet i sitt valg av styremedlemmer, bortsett fra geografisk (i Norge) representasjon, kjønnsbalanse, tverrfaglighet og arbeidsplass i offentlig eller privat (ideell) sektor.
2: Forslaget vårt var ikke begrensende nok fordi man mente at det måtte spesifiseres etnisk minoritetsrepresentasjon.
Dette er vikarierende argumenter. For det første mener man at vi ikke må begrense valgkomiteen, med for snevre kategorier for representasjon, og deretter at forslaget ikke var begrensende nok hva gjelder kategori. Vi spurte forsamlingen om vi tenker det vil se bra ut at en forsamling av nesten utelukkende hvite organisasjonsledere “vinner denne saken”?
Det tenkte man. Årsmøtet “vant” saken ved å stemme ned et forslag om vedtektsendring som ville sikret minoritetsrepresentasjon i styret.
Men det var ikke måte på hvor mye sympati enkelte hadde med forslaget. Mange var egentlig enige kunne de fortelle fra talerstol, i pausene og etter avslutta votering. Hvor ille det var at noen hadde opplevd Fagrådet som ekskluderende. For det er jo ikke sant. Eller?
Fortsett å kjempe, sa noen. Som om det ikke var et ansvar også for dem, for oss alle å sørge for at våre demokratiske organisasjoner gjenspeiler samfunnet, og kanskje de som er mest marginalisert og mest rammet av politikken vår.
Klart vi skal kjempe, men bli med du også da. Om du er så enig. Gi plass – ikke kjemp imot!
Så kom styrevalget. Valgkomiteen hadde forholdt seg godt til Fagrådets vedtekter og innstilt på kandidater med kjønnsbalanse, geografisk representasjon, tverrfaglighet og representasjon fra offentlig og privat ideell sektor.
Vi hadde foreslått to kandidater til styret. Moses Deyegbe Kuvoame, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, og har gjort sin doktorgrad på minoritetsungdom i åpne rusmiljøer i Oslo. Som har jobbet 20 år i Uteseksjonen og var medlem av Rusreformutvalget og By- og Levekårsutvalget. Han er også styremedlem i RIO. Vi foreslo han på nytt, men tapte mot valgkomiteens innstilling som ble valgt av årsmøtet.
Så opprettholdt vi forslaget vårt om Dania Omar som er medlem av RIOs fagpolitiske råd og jobber for Forandringsfabrikken. Hun er en 21 år gammel kvinne, som snakker tre språk flytende og er god på kunnskapsformidling om barn og unges særegne utfordringer blant annet på rusfeltet, men også innenfor justissektoren, barnevernssektoren. Vi foreslo henne igjen for å unngå at årsmøtet valgte en homogen representasjon fra brukerorganisasjonene, da man omsider bestemte seg for å velge to personer med brukererfaring. Vi mente at det også bør fremkomme et større mangfold i brukerrepresentasjonen, og at ungdoms- og minoritetsperspektivet er for dårlig ivaretatt. Vår kandidat tapte også mot valgkomiteens innstilling.
Det var heller ikke viljen det stod på denne gangen. Nå var det bare det at kandidatene ikke sentrale nok roller i organisasjonene, som selv foreslo dem som representanter for organisasjonene i Fagrådets styre. For meg en helt ny tolkning av hva det vil si å sitte i et styre der du er valgt av et årsmøte og representerer medlemmene mellom årsmøtene.
Jeg får lyst til å bruke eksemplet om Freuds kjele. Der en mann skal levere tilbake en kjele han har lånt og ødelagt. Mannen har flere usammenhengende unnskyldninger, som kun blir sammenhengende i begjæret om å frasi seg ansvaret for å ha ødelagt kjelen. Han lånte aldri kjelen. Kjelen var ødelagt før han fikk den. Og kjelen var ikke ødelagt da han ga den tilbake.
Det er vanskelig å erkjenne. Jeg forstår det. Men faktumet er at kjelen er ødelagt.
For vi kommer ikke unna at med et overveldende flertall, så valgte vi et blendahvitt styre, enda vi hadde alle muligheter til å gjøre det motsatte.
Vi kunne gitt litt plass. Det gjorde vi ikke.
Vi må gjøre bedre.