Posts

RIO kritiserte stigmatiserende media og hyllet helseministeren i FN

RIO arrangerte et side event på den 63. narkotikakommisjonen ved FN-kontoret for narkotika, sammen med Dianova International, Canadiske myndigheter, The Canadian Centre on Substance Addiction, Proyecto Hombre ogTyrkiske Grønne Halvmåne. Daglig leder, Kenneth Arctander, tok i RIOs innlegg et kraftig oppgjør med en stigmatiserende mediedebatt i Norge. Han pekte på en fryktpreget debatt der flere aktører tar for lett på straff av rusbrukere, aviser som har grovt stigmatiserende forsider og bruker stigmatiserende uttrykk. Han pekte også på den opphetede debatten som oppstod i kjølvannet av kampanjen til Foreningen Tryggere Ruspolitikk i 2019. RIO er kjent med at denne kampanjen har ført til at politikere har involvert seg og at tilskuddet til Rusopplysningen.no er fjernet. Noe som i seg selv er alvorlig i og med at det er vanlig forvaltningskotyme at politikerne holder en armlengdes avstand til finansieringsordninger hos direktoratet.

Til slutt, oppfordret han samtlige med erfaringer med rus om å delta i debatten, og motbevise stereotypiske forestillinger om personer med rusutfordringer eller personer som bruker illegale rusmidler.

Se film av innlegget her, eller les hele innlegget her:

Ladies and gentlemen, colleagues and friends.

Thank you for coming to this side event on the media in the field of drugs.

Last year, I presented a statement on behalf of Dianova International on media and stigma -urging media to not make sensational and tabloid news articles and use stigmatizing language about people who use drugs. 

Since then, in Norway, the Public Drug Policy Reform Committee where I was a member, have proposed a model for decriminalisation of possession and use of minor quantities of illegal drugs. This has contributed to a vital debate.

To get an overview, Dagny Adriaenssen Johannessen, a PhD-candidate at Oslo Metropolitan University, did a structured search in national and online newspapers between December 19th, and January 17th. In the rest of Norwegian media, articles from the two days with most coverage on decriminalisation were gone through. 

We extracted information from 60 of the 169 coverages, and for simplicity causes, the cases were divided into pro’s and against’s of the proposition of the reform committee. 

What we can say, is that almost everyone agrees that we shall no longer punish people with an established dependency. The debate becomes more problematic when addressing how society can control people that use drugs for recreational purposes and youth.

The argument against, is that decriminalisation, and especially a non-sanctions based model, will lead to increased drug use. People who have been given a mandatory meeting for an information and dissuasion conversation, will not show. Some worry that we sacrifice young people in order to help drug dependent older people. 

The pro’s are pointing to lack of scientific evidence to claim that punishment reduces use of drugs, and that decriminalisation will lead to increased use. Also, advantages of punitive sanctions has to surpass disadvantages with a sufficient margin. Disadvantages being stigmatization, economic and human costs for society, with punitive sanctions meant to harm the person for transgressing the law. 

Even though the debate is a development, I find the premise problematic and recall recent media debates about how Portuguese decriminalisation is advised since it had led to reduced overdose deaths. 

First, it’s not true. Second, such premises become “we can decriminalise drug use if it does not lead to increased use and we can do it if these people stop dying”. In a polemic sense, I could say that it translates to “we will stop hurting you only if you don’t die from the pain”. 

Is it not a better question to ask if it is justified for the state to intentionally harm people when they are not doing harm to others? And could we also say that the needed level of justification for imposing this harm, corresponds to the social position of the population in question? I believe so.

Even in Norway, where we are in the process of reform, people who use drugs are stigmatized. 

Recently, a newspaper columnist in Norway, described drug dependent people as lowing, or mooing, (sacred) cows, armed to the teeth and defecating in public. His solution? An “effective sanitation policy”. I criticized the newspaper for this, was censored, and the editor accused me of wanting to ‘cancel’ or ‘de-platform’ an important voice in the debate. 

A few years ago, a newspaper published an article about a neighborhood that was protesting a municipal plan of establishing a housing unit for people with severe drug problems. The photo in the article shows a child holding a sign with the text “No drug misusers where I live”. 

And recently another local paper published a “feel-good story” about toddler parents who had prevailed in the fight against the municipality’s plan of establishing two homes for people with substance abuse problems in their neighborhood. The front cover was adorned by happy parents and children who had defeated the threat. When I contacted the journalist to say what I meant about the angle, I got the answer that I could read up on the statistics of drugs and crime.

The addict may not be portrayed as often as a threat anymore, but very often as a sick and helpless individual. Several times, I have experienced penning and op-ed only to have it illustrated with a dirty hand with open wounds, holding a syringe, with trash in the background. As if that hand has anything to do with me, just because I’ve been using drugs.

The caricatured drug addict is the notion many have about drug users, either as a threat or as someone to pity. And he is celebrated when he recovers from addiction and finds “the way out”.

This is possible, I claim, due to how we talk about drugs. While mental health problems are increasingly normalized in the media, drug dependency and drug use is still not.

Stakeholders are concerned making sure that drug use is not socially accepted, to keep use low, and therefore have less health problems. 

Yes, well, but you cannot have that as your issue of concern and at the same time claim that you oppose stigmatisation. 

This contradiction between normalization and stigmatisation becomes apparent in some debates that surface. Recently, there was a campaign by a NGO called the association for safer drug policies, that works for harm reduction and, yes, liberalisation of policies in Norway. 

Five posters in one metro station in Oslo claimed that people did not die from using for instance MDMA and some other substances since they managed their dosages and did not mix with other drugs – spurring a national debate with politicians and NGOs framing it as advertising drug use, normalising drugs, lowering the threshold for drug use, and that it could be deadly. One politician accused the association of attempted murder. 

The campaign referred to a website that had information about risks, harms, side-effects and dosing of different drugs. 

I have yet to meet anyone who says they want to stigmatize drug users. But is not the idea that drugs should not be be socially accepted, limiting the way we can talk about them? Either as illness, as a threat or as a success story where the person is free from use? 

Isn’t this also why the drug user becomes reduced to a problem? 

As a person who have had drug use problems, it pains me to see “my people” presented as threats to children or as animals that need to be washed away. And that those who advocate such discrimination are considered important voices while those who strive for destigmatization, or normalization, are attacked and accused of attempted murder.

The consequences of such discourses, I claim, is discrimination. Legalized discrimination, as has been the case for the last ten years where the police have issued double fines (1000 euro) in areas in Oslo and Bergen where we find for the most part marginalized populations of drug users. 

And so, what do we do? My proposal is foolishly simple and obvious to everyone, we take part in the debate. First, of course, my government and our health minister is on the right track to decriminalize and remove punitive policies.

Then, in the wake of that, us that have used drugs, those that have had problems and those that have not had problems, and people that are currently using, people with a variety of different life stories, need to take part in the debate. As the famous Norwegian professor and founder of peace theory, Johan Galtung, have claimed. The best way to counter prejudices, is to prove them wrong. We are not animals, and we need not be washed away, we shall not be reduced to being problems or alienated, we can and we will contribute to society and we must state that, publically, in the media, at conferences, again and again, so that the people that come after us will not face the same discrimination that our generation has faced.

Rio representerte Dianova International på FNs narkotikakommisjon

Side eventet var arrangert av FN-kontoret for narkotika (UNODC), Helse- og omsorgsdepartementet, Regjeringen i Canada, Republikken øst for Uruguay (Uruguay), Republikken Estland, The Vienna NGO Committee on Drugs, The New York NGO Committee on Drugs, The Canadian Centre on Substance use and Addiction (CCSA) og The Community Addictions Peer Support Association (CAPSA).

Eventet var ledet av Rita Notarandrea fra CCSA og Gord Gardner fra CAPSA. Miwa Kato, FN-direktør ved operasjonell divisjon og Gilberto Gerra, leder for rusforebygging og helsegrenen ved FN-kontoret, åpnet med å si noe om stigma. Kato satt pris på innsatsen som var lagt ned i å addresse stigma ved forrige narkotikakommisjon (CND) og Gerra la vekt på at vi må kvitte oss med ignoransen og bytte ut den moralistiske tilnærmingen med en kunnskapsbasert.

Arctander var valgt som representanten for sivilsamfunnet av The Civil Society Task Force on Drugs og presenterte Dianova Internationals #QuitStigmaNow-kampanje som skulle øke oppmerksomheten om de ødeleggende psykiske og fysiske konsekvensene av stigma blant mennesker som sliter med rusavhengighet. Kampanjen tok sikte på å sette et søkelys på hvordan personer med rusavhengighet kan bli stigmatisert og diskriminert i ulike spesifikke settinger, med et fokus på media, helse- og omsorg og på arbeidsplassen. Kampanjen ble lansert i 13 land verden over og nådde ca. 3 millioner mennesker gjennom media og sosiale nettverk.

Kenneth sa videre at Dianova International er bekymret for det høye nivået av utfrysning, stigmatisering og selvstigmatisering mennesker sier de har opplevd som brukere av helse- og omsorgstjenester. Slike erfaringer er særlig urovekkende ettersom de skjer ved de stedene som har som formål å hjelpe. Blant andre konsekvenser, så unnlater folk å søke behandling i frykt for å bli stemplet som ‘narkoman’, eller de tar imot helsetjenester av lav kvalitet. Avhengighetsbehandling burde organiseres i et nettverk av tjenester som samhandler tett for å treffe de behovene brukerne måtte ha og redusere stigma. De burde bestrebe seg med å tilby adekvat informasjon, involvere brukerne i alle faser av behandlingen, styrke selvtilliten og jobbe for å øke den sosiale oppmerksomheten om rusproblematikk i samfunnet. Det er et særlig behov for å konfrontere oppfatninger om at folk med rusproblemer er voldelige eller umoralske.

Arctander foreslo at media gjør språklige endringer når de omtaler personer som bruker rusmidler. Det som blir sagt i media har en enorm innvirkning på hvordan disse menneskene ser seg selv og hvordan de blir sett av samfunnet. Først og fremst, burde reportere og journalister unngå stigmatiserende begrep som kobler “narkotikaproblemet” med vold, kriminalitet, omsetning og fattigdom. De burde unngå å bruke en alarmerende tone og forsterke stereotypier, og heller jobbe for å mer objektivt beskrive avhengighet uten moralsk fordømmelse. De burde også fokusere på omstendigheter som trigger rusutfordringer, som sosiale eller familiære faktorer, gruppepress, ulikhet og traumatiske erfaringer. Han konkluderte med å si at selv den mest velmenende personen kan ha unøyaktige oppfattelser om avhengighetsrelaterte forstyrrelser, eller bruker ord som bidrar til stigmatisering av andre. Derfor må vi undersøke vårt eget potensiale for å stigmatisere folk, endre språket og holdningene våre når det kommer til bruk av rusmidler og folk med rus- og avhengighetsproblematikk.

Godt oppmøte med delegater sett fra innlederplassen

Fra den norske regjeringen, støtter fagdirektør Torbjørn Brekke, innsatsen for å få en slutt på stigmatisering av folk som bruker rusmidler. Brekke snakket om norges erfaringer med å lytte til personer som har slitt med rusutfordringer og fastslo at dette har styrket Norge og redusert fordommer. Han avsluttet med å si at “stigma slutter med meg”.

Mr. Diego Olivera representerte Uruguay og instituttet for regulering og cannabiskontroll. Han understreket behovet for å snakke åpent og objektivt om rusbruk, og fokuserte særlig på cannabis ettersom Uruguay har legalisert og regulert cannabis. Olivera sa at, basert på implementeringen av sluttdokumentet fra FN-toppmøtet i 2016 (Ungass), må rusmiddelpolitikken være sentrert på mennesker og med et sterkt fokus på menneskerettigheter og folkehelse.  Han understreket behovet for å gjøre en innsats for endring og at vi må utvikle kraftfulle verktøy for å gjøre dette. Vi burde endre måten vi snakker på og lovverket. I den første paragrafen i Uruguays cannabislov, indikerer språket at cannabisregulering først og fremst handler om folkehelse og menneskerettigheter. Han la vekt på at vi må være forsiktige med å bruke ord og uttrykk som bringer oss nærmere stigmatisering og samtidig gjøre informasjon tilgjengelig for alle.

Mr. Ain Peil representerte de estiske myndighetene og fokuserte på rettshåndhevelsessiden av temaet. Som en av de viktigste interessentene, og som noen ganger er den profesjonen som skaper stigma, kan politiet være involvert i stigmareduksjon. Peil var særlig opptatt av at vi burde innføre henvisningssystemer og ulike programmer som kan hjelpe rusbrukere til å komme i kontakt med helse- og omsorgstjenester fremfor å få straffereaksjoner. Han anbefalte å få politiet involvert i å kjempe for løsninger på problemer, få alle på samme lag og inkludere ulike interessenter.

Dianova utfordrer politikere, bedrifter og samfunn til å “farge verden oransje” for å stoppe vold mot kvinner.

Last ned pressemelding her.

November 2017 –Vold mot kvinner er blitt en global pandemi, og noen studier anslår at opptil 70 % av alle kvinner har, en eller annen gang i livet, vært utsatt for fysisk eller psykiske overgrep i en eller annen form. Derfor, og med det formålet å øke bevisstheten om denne alvorlige situasjonen både i samfunnet, i bedrifter og blant lovgivere, vil Dianova International den 25. november innlede den årlige, 16-dagers “UNiTE”-aktivismekampanjen, som organiseres av FN, for å eliminere vold mot kvinner.

For Montse Rafel, direktør hos Dianova, er det avgjørende at regjeringer, den private sektoren og det sivile samfunnet arbeider sammen for å identifisere hva som må til og implementere regler og tiltak som er utformet for å beskytte jenter og kvinner.

Initiativet, med mottoet “Ingen skal utelates”, har som mål å fremme aktiviteter som skal bidra til å stoppe aggresjonene mot de minst 800 millioner kvinnene og jentene i hele verden som rammes.

 En av disse aktivitetene er “Farg verden oransje”, som inviterer folk til å dele meldinger og bilder av seg selv iført klær i denne fargen (som symboliserer en mer optimistisk fremtid med bedre sjanser for alle kvinner) på tvers av sosiale medier med taggen #OrangeTheWorld.

Vold mot kvinner forekommer på alle livets områder: innen familien, med partneren, på jobben, under utdannelsen og selv når det gjelder helse osv. Dianova antar at disse formene for overgrep primært er relatert til patriarkalske og sexistiske strukturer, som ikke bare favoriserer vold, men som også opprettholder ulikhet mellom menn og kvinner. Et eksempel er det kjønnsbaserte lønnsgapet som, følge den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), ligger på 23 % over hele verden.

Til tross for dette nedslående perspektivet er det mulig å endre noe: det er mulig å forhindre vold mot kvinner og jenter. “Det har aldri vært en bedre egnet tid for å agere. Vi opplever nå mer enn noen gang tidligere at menn og kvinner over hele verden stadig blir mer bevisste på hvilket ansvar de har og hvilken mulighet de har til å sette en stopper for denne formen for vold. Vi må kreve at regjeringer oppretter lover som beskytter kvinner. Vi kan forene våre stemmer mot vold og kjempe for menneskerettigheter på arbeidsplassen, på skolen, på sosiale medier osv.”, sier direktøren for Dianova.

Kampanjen, som varer i 16 dager og avsluttes på menneskerettighetsdagen den 10. desember, er en sosial kampanje som også vil inkludere arrangementer som å lyse opp bygninger og landemerker i forskjellige land med oransje lys, både for å tiltrekke oppmerksomheten i hele verden og for å markere den offisielle internasjonale FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, som finner sted den 22. november.

UNiTE deler målet om å oppnå bærekraftig utvikling #5, som anerkjenner likestilling mellom kjønnene og styrking av kvinnenes stilling. Dette målet utgjør en del av 2030-agendaen, som med sine 17 emner ble fastlagt av 193 av medlemmene i FN i 2015 og som har som mål å bedre levekårene, planeten og gi økonomisk vekst.

Om Dianova

Dianova er en internasjonal, ikke-statlig organisasjon (NGO) som er satt sammen av sammenslutninger og stiftelser med aktiviteter i Amerika, Europa, Asia og Afrika. Medlemmene hos Dianova bidrar til utvikling av enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner gjennom intervensjoner og en rekke programmer til sosial helse og humanitet.

Hovedavdelinger

Dianova International nyter spesialstatus som rådgivende organisasjon ved FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Vi er også registrert som en sivil organisasjon ved OAS (Organization of American States) og har rådgivende relasjoner med UNESCO. I tillegg utgjør Dianova en del av NGO-komiteens eksekutivråd for mental helse.

For mer informasjon, kontakt:

Montserrat Rafel Herrero, direktør

Tlf. + 34 93 636 57 30

E-post: montse.rafel@dianova.ngo | Nettsted: www.dianova.ngo

RIO om HIV og hepatitt C i FN

Your excellences,
ladies and gentlemen,
colleagues and friends,

I wish to give my thanks to the organizers for inviting me and asking me to speak on this very important topic. Especially relevant for people with substance use problems, but also for their partners, their friends, their families and consequently for the community as a whole.

And let me just for a moment quote Søren Kierkegaard:

If One Is Truly to Succeed in Leading a Person to a Specific Place, One Must First and Foremost Take Care to Find Him Where He is and Begin There.

This is the secret in the entire art of helping.”. 

 

 

In addressing the topic of this event, it is necessary to say that the country where I am from, Norway, has a low prevalence of new HIV-diagnoses among people who inject drugs.

Eight people were diagnosed in 2016, 8 in 2015, and 7 in 2014[1]. In the nineties, the situation was quite different. I vividly remember close friends of my father dying from AIDS when I was a child.

In my academic work, I have studied several annual reports and protocols from drug treatment centres from this time. And I have been saddened to read how the residents organized special HIV therapy groups to help each other cope with being infected.

According to treatment- and mortality multiplications, we estimate that Norway has approximately 9000 so called problematic opioid users and 8000 injecting drug users. This is quite severe for a country of only five million people. The overdose mortality rate is even famous for being high. Therefore it is especially interesting how, with these problems, we have managed to curb the spread of HIV among drug users.

Most people agree that the most important events in this regards have been the following

  1. Providing methadone maintenance treatment for heroin addicts
  2. Establishing Needle exchange programs,
  3. Providing information and diagnosing but equally -and possibly most- important;
  4. There was a change in attitude and behaviour among people who injected drugs; the awareness of responsibility to protect oneself and the people around yourself; using condoms when having sex or, if you were infected and shared a needle, you let people know and you were the last one to use the shared needle.

So this has been important. With the permission of madam chair I would like to move to another –I believe- fitting topic, hepatitis C.

Hep C is of great concern for people injecting drugs. Due to its characteristics, both in sneaking up on people, but also for not being a “hot topic” for politicians or people in general, we call it “the silent epidemic”. My suspicion is that it does not gather attention since it does not spread to the general population, but stays within the population of injecting drug users, still a stigmatized group. And therefore we are happy that the state bearing parties are signalling that they want to stop punishing people with drug problems and provide treatment in stead.

In Norway, as many as 20 000 people might carry the disease.

Important work is being done, much by users’ organizations.

One of the organization for patients in Opiate Replacement Therapy, proLAR, use rapid antibody tests to check if users have antibodies, and if indicated, they are told to be considered for treatment.

The association for humane drug policies has funded a comic to provide information to drug users about how to avoid being infected. Many drug users don’t think about not sharing water, cooking pans etc.  The main character in the comic, Hepatina, is based one of the people from the association. Go to hepatitiscomics.com and you can download the comic in English.

Reinfection after treatment is a real problem. Therefore, RIO is funding research on this, which will result in a topical PhD.

And we push health authorities to prioritize treatment for more patients than today, preferably with Direct-Acting AntiViral medicines. Today these are mostly reserved for patients that have developed liver cirrhosis.

We must always hold government accountable. This is impossible if they do not fund organizations like ours. The carriers of hep c would not have had a voice and I think it would forever have been a “silent epidemic”.

Therefore, to go back to Kierkegaard. To counter morbidity among drug users, you must begin where they are, support their NGOs, and actually listen to us when we speak.

Thank you for your time.

[1] https://fhi.no/nyheter/2017/hivtall-fra-2016/

Recovery og ettervern i FN

RIO er stolte over å kunne bidra til arbeidet med posisjonspapirene til Drug Policy Futures og for å representere Recovered Users Network foran 17 FN-land og flere representanter fra internasjonalt sivilsamfunn. Posisjonspapiret på recovery finner dere her.

Landene som var representert:

Canada, Sveits, India, Korea, Kenya, Estland, New Zealand, Russland, Zambia, Sri Lanka, USA Kina
Singapore, Italia, Storbritannia, Namibia og Mexico.

Innlegget kan dere lese her:

Your excellences,
ladies and gentlemen,
friends and colleagues.

I am happy to present Drug Policy Future’s policy paper on recovery and social reintegration.

Speaking about recovery is something that I deeply enjoy. I used to be addicted to drugs and I have not been so for the last 14 years, which by now probably only means that I too, sadly and inevitably, am aging. Recovery has a personal meaning to me and I believe it is like this for all people that for various reasons have suffered from drug addiction. Recovery means something close to heart.

It is a personal process of change. A change of behaviour, a change in a way of thinking and also a change in a way of feeling. This change does not magically occur when you are, for whatever reason, abstinent from drugs. It begins the moment you start to imagine another way; another life.

Recovery is a state of change towards a more healthy, drug free life where individuals take responsibility for themselves.

It is about being able to, and acting to, achieving your potential.

And it is about hope. About seeing the person that is trapped in a cycle of drug misuse as a person with innate resources, not just some hopeless case, but an asset to his or her family, friends and society –and to assist in finding ways for the person to unlock the door from this prison-like state.

It is important to note that such a process does not happen in a vacuum. It happens in relation to other people around you, to your community. This is why we cannot talk about recovery without social reintegration.

Therefore, our vision for how drug treatment services should be delivered is based on the following principles:

first, recovery should be made the explicit aim of all services providing treatment and rehabilitation for people with problem drug use;

secondly, a range of appropriate treatment and rehabilitation services must be available at a local level – since different people with different circumstances inevitably need different routes to recovery; and

thirdly, treatment services must integrate effectively with a wider range of generic services to fully address the needs of people with problem drug use, not just their addiction

The Drug Policy Futures network urges all Member States to

  • Secure that a coherent drug action plan is in place securing the continuum of treatment, recovery and social reintegration as a virtuous cycle
  • Secure high capacity on treatment- and facilitate peer-support services
  • Make sure users can choose the treatment that is right for them.
  • Develop new approaches to changing patterns of drug use.
  • Offer job opportunities and affordable housing
  • Advocate for recovery and present recovery champions as living example of the success of recovery

 

Then I would like to add that debates on drug policy tends to end up in unfruitful discussions about whether the primary aim of treatment for people who use drugs should be harm reduction, or recovery. This dichotomy is counterproductive. Harm reduction and low threshold interventions can be instrumental in preventing mortality and morbidity, overdoses and spread of  infectious diseases like HIV/AIDS and hepatitis C, but also in reaching drug users populations and assisting them in finding their way toward recovery and abstinence from drugs.

Therefore, any drug strategy must incorporate recovery as the overarching principle. The needs and aspirations of the users must be placed at the core of all services, moving past unconstructive political debates –and providing hope that recovery is possible, even normal, for most people that at some point has struggled with drug addiction. And this we must never forget.

Thank you for your time

 

Dialogmøte UNGASS 2016

Først vil jeg takke for invitasjonen til dette dialogmøtet om Norges bidrag i UNGASS2016. RIO har vært engasjert i prosessen frem mot UNGASS i april, og har deltatt aktivt på konsultative og regionale eventer samt CND i 2015, og vil delta på CND i 2016. Vi ønsker at UNGASS kommer frem til en enighet som kan lede til en bedre global narkotikapolitikk forfremtiden.

RIO støtter intensjonen i utkastet til UNGASS’ sluttdokument av 14. januar 2016[1], men vi mener UNGASS burde ta med seg innspillene fra Civil Society Task Force[2] og World Health Organization[3] spesifikt omhandlende en økt oppmerksomhet på forebygging, skadereduksjon, finansieringsmekanismer for behandling og forebygging, disproposjonale straffeutmålinger for lovovertredelser, avskaffing av dødsstraff og offentlige tilnærminger forankret i menneskerettigheter -som vil si at alle mennesker har rett til best mulig oppnåelig fysisk og psykisk helse.

Særlige temaer i UNGASS’ utkast til sluttdokument vi ønsker at Norge burde fremheve er:

  • Nasjonalstaters fleksibilitet til å utarbeide nasjonal narkotikapolitikk med henhold til helse- og velferd: Herunder burde vektlegges hvilke alternative reaksjoner på narkotikarelatert kriminalitet nasjonalstater kan implementere under gjeldende FN-konvensjoner: vi mener nasjonalstater kan høste erfaringer fra ulike land som har forsøkt ulike tilnærminger til narkotikaspørsmål, der f.eks. Portugal-modellen er interessant i og med at den skiller seg fra andre land i Europa og kan fremvise akseptable resultater

 

  • Vi vektlegger viktigheten av menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle individer, uten noen som helst form for diskriminering der mennesket skal plasseres i sentrum av internasjonal narkotikakontroll: da mener vi det er avgjørende at UNGASS går lenger i spørsmålet om dødsstraff.

 

  • Vi er fornøyde med definisjonen på rusavhengighet som en multi-faktoriell helseforstyrrelse som skal bli møtt med et kontinuum av tjenester som felleskapsbaserte programmer, rehabilitering, sosial reintegrering og tilfriskning for personer med avhengighet til illegale rusmidler, samt integrasjon i arbeidsmarkedet: Vi mener Norge burde fremheve ressursperspektivet omhandlende mennesker med rusproblemer, og samtidig gjøre et poeng ut av gevinsten tjenesteapparatet og myndigheter har ved organisert brukermedvirkning.

 

  • Når det kommet til sivilsamfunnets rolle i å delta i viktige spørsmål rundt narkotikapolitikk har mange land mye å lære av Norge. Mange steder er sivilsamfunnet kneblet eller det mangler gode kontaktpunkter og rom for påvirkning.

 

  • Dokumentet beskriver ikke-diskriminering, og tilgang til nødvendig helsehjelp og behandling for alle, inkludert tiltak for å forhindre spredning av smittsomme sykdommer som HIV og hepatitt C: UNGASS nevner substitusjonsbehandling, og vi skulle gjerne sett Norge be om at sluttdokumentet eksplisitt omtaler skadereduksjon som en av tilnærmingene i et kontinuum av tjenester for personer med rusproblemer.

 

  • Videre mener vi det må satses mer på alternativ utvikling med følgeforskning og et internasjonalt initiativ for sosial utjevning og bygging av bærekraftige lokalsamfunn.

 

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon 01.03.2016
Kenneth Arctander Johansen

[1] UNGASS Board (2016): “Zero Draft Outcome Document”

[2] Civil Society Task Force (2016): “Civil Society Task Froce Recommendations for the «Zero Draft» of the Outcome Document for UNGASS 2016”

[3] WHO (2016) “Public health dimension of the world drug problem including in the context of the Special Session of the United Nations General Assembly on the World Drug Problem, to be held in 2016”