Kvinner, rus og skam

Vi må tørre å snakke om det vi ikke snakker om: kvinner, rus og skam, familierusen, og barna som lider under den.

Bente Karlsen Røstad, RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Foto: Svein Finneide

Jeg er en av de kvinnene og mødrene som sviktet mine egne barn. Jeg trodde de ville få det bedre uten meg. Jeg er en av dem som ville dø på grunn av skam, og som ikke trodde det var mulig å få et verdig liv. Jeg tok feil.

Vi må snakke om familierusen

Vi har i lang tid debattert heroin, legalisering, avkriminalisering, LAR og HAB. Dette er viktige saker, men det er på høy tid at vi også snakker høyt om kvinner, rus og skam. Vi vet at det er 2-3 barn i hver skoleklasse som har rus i hverdagen sin.1 Vi må spørre oss selv hvordan det har kunnet gå så langt. Svaret er sammensatt og komplekst. Skammen er en stor del av det.

Skammen som hinder

Det er nettopp skammen som gjør det vanskelig å snakke åpent om disse tingene. Vi kan ikke fortsette å overse alle disse barna og kvinnene som trenger hjelp. Det er ingen som ønsker å bli avhengig av rusmidler. Det finnes utallige grunner til at rusavhengigheten begynner, og utallige grunner til at den fortsetter. Det er ikke disse svarene vi er ute etter her.

Det vi trenger er å snakke høyt om og ufarliggjøre både årsaker og konsekvenser. Vi må sørge for at skammen ikke blir kvelende, slik at frykten for å strekke ut en hånd og be om hjelp ikke blir for stor. Barna lærer av det vi gjør. Derfor må vi, som voksne, tørre å snakke om rusen.

Overveldende respons

Jeg vet at skam er tungt, skummelt og vanskelig å jobbe med, men det er langt fra umulig. Vi er nå flere kvinner som har våget å vise våre liv i serien «Forført av spriten». Vi sitter igjen med at dette har vært et viktig og riktig skritt på veien til åpenhet. Vi har fått over 1000 henvendelser, og av disse er det mange som tar kontakt fordi de trenger og ønsker hjelp.

Av Bente Karlsen Røstad

Prosjektleder Kvinner, rus og skam

RIO Rusmisbrukernes interesseorganisasjon

1 Kilde: Blåkors

 

Torhild Kielland, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon

Åpenhet som kur mot ødeleggende fordommer

Hvorfor trenger vi programmer som «Petter Uteligger» og «Forført av spriten» for å oppdage at folk er folk?

Mange lot seg overraske av vennskapene og ressursene hos folka på gata som Petter Uteligger dokumenterte. På samme måte ble mange overrasket over hvor velformulerte, vakre og sterke kvinnene i «Forført av spriten» fremstod.

Programmene ga respektfull innsikt i livene til folk med rusproblemer. De satt ord på redselen, usikkerheten, skammen, søvnløsheten og fordømmelsen som preger livene til folk med rusproblemer. De skapte økt forståelse for avhengighetens grep, og mangelen på overskudd til å ta tak og endre livet. Programmene formidlet også på en glimrende måte klokskap, respekt, samhold, familiebånd, vennskap og humor.

Alle er sårbare for overforbruk

Programmene viser hvordan livskriser kan gjøre alle mennesker sårbare for overforbruk av rusmidler, uavhengig av om det er alkohol, tabletter eller illegale stoffer. Ingen er vaksinert mot avhengighet, og ingen skulle behøve å smykke seg med å være bedre enn andre.

Likevel tviholder mange på at det er stor forskjell på dem og oss, og skammen og stigmatiseringen opprettholdes. Kanskje er det en forsvarsmekanisme.

Et kunstig juridisk skille

Vi snakker ikke høyt nok om at skillet mellom legale og illegale rusmidler ofte er rent juridisk. Alkohol og reseptbelagte medikamenter på den lovlydige siden og et helt fargekart med alt fra legale medisiner på avveie, illegale stoffer, syntetiske rusmidler og smuglersprit på den andre. Avhengigheten er den samme, men konsekvensene kan bli svært ulike. Den ene gruppen er pasienter — den andre kriminelle.

Vi setter gjerne overskrifter på hvordan vi sorterer folk inn i «bokser». Somatisk helse er overskriften med færrest stigma — «alle skjønner at Anne må ha morfin mot ryggsmertene sine». Psykisk helse tar andreplassen, der medikamenter blir brukt i stor skala, uten at det beskrives som avhengighetsproblematikk. Alkohol og illegale rusmidler nytes av mange i samme gruppe, men så lenge overskriften er psykisk helse er definisjonen annerledes enn for rusavhengige, som kaprer tredjeplassen.

Kvinner sorteres oftere inn under psykisk helse

Angstdempende eller andre regulerende og avhengighetsskapende medisiner i de to første kategoriene defineres som «nødvendige medisiner», mens når de samme medisinene kjøpes av folk på det åpne markedet får kjøperne påskriften rusavhengige, og følgelig en helt annen tilnærming og helsehjelp.

Kvinner er i flertall innen psykisk helsevern, mens menn dominerer innen rusbehandling. Dette er langt fra tilfeldig, og et resultat av hvordan vi organiserer samfunnet vårt — hvilke kjønnsforventninger vi har. For mange kvinner er det mindre skamfullt å fortelle om sin depresjon og angst enn å fortelle om sitt rusmisbruk. Fortsatt får vi rapporter og forskningsresultater som viser at både somatiske avdelinger og psykisk helsevern ikke spør pasientene om rusbruk. Kvinnene får fortsette og utvikle sin avhengighet, mens vi lukker øynene for deres skam.

Av Torhild Kielland

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon

 

Kari Lossius, Bergensklinikkene

Stigende alkoholkonsum blant kvinner

Det har skjedd store endringer i kvinners alkoholvaner de siste 30–40 årene.

Det er få land som har så få avholdende kvinner som Norge. Kanskje er ikke det så merkelig: norske kvinner er selvstendige, har god utdannelse, tjener egne penger og deltar i et yrkesaktivt liv på lik linje med menn. Mens alkohol tidligere var knyttet opp til mannskultur, er dagens kvinner og menn deltagere på de samme sosiale arenaene der alkohol er en del av det sosiale limet.

Kvinner drikker fremdeles betydelig mindre enn menn, men konsumet er stigende, særlig blant eldre kvinner og kvinner med høyere utdannelse. Selv om de aller fleste av oss håndterer alkohol på en forsvarlig måte, påpeker forskning at det er en klar sammenheng mellom økt totalkonsum og antall problemdrikkere.

Kvinnerollen øker sjansen for skjult misbruk

Kvinner tåler alkohol dårligere enn menn. Vi forbrenner alkohol saktere, og drikker en mann og en kvinne den samme mengden alkohol blir hun mye mer beruset enn ham. Å dele rødvinsflasken med en mann er ingen god ide — lik glede eller skade krever at han drikker to tredjedeler og hun én.

Kvinnerollen har i seg selv en beskyttende effekt mot å utvikle alvorlige ruslidelser. Det er mindre aksept for støyende berusede kvinner, og de aller fleste kutter ut eller reduserer kraftig konsumet sitt når de blir gravide eller har små barn. Men kvinnerollen har også en motsatt effekt — den virker utstøtende overfor kvinner som har utviklet en alkoholavhengighet. Få posisjoner er mer skambelagt enn å være rusavhengig kvinne, og terskelen for å be om hjelp oppleves for mange som nesten uoverstigelig.

Hvor blir det av den kjønnsrettede rusbehandlingen?

Mens menn lettere erkjenner at de har et rusproblem, definerer kvinner oftere et begynnende rusproblem som en psykisk lidelse. Mange kvinner går derfor ikke til legen for å snakke om sine alkoholproblemer, men om angsten og søvnproblemene, og mange går ut av legekontoret med resepter mot uro og vonde tanker. Dette er medisiner som over tid gir avhengighet og i verste fall forverrer en allerede krevende livssituasjon.


Kvinnerettet rusbehandling har i lang tid stått på den helsepolitiske agendaen. I stortingsmeldingen fra 1992 ble det fremhevet at kvinner med ruslidelser måtte få bedre tilrettelagt behandling. Kloke tanker, men de er ennå ikke blitt materialisert i form av konkrete tiltak. I Norge er det i dag bare et fåtalls institusjoner som tilbyr kvinnespesifikk behandling i egne avdelinger.

I 2016 ble nye retningslinjer for rusbehandling vedtatt. Stortingsmeldingen fra 1992 ble på nytt aktualisert da retningslinjene anbefaler at det tas hensyn til kjønn i utformingen av behandlingsløp eller planer. Dette er lovende, og institusjoner som ønsker å bli betraktet som seriøse og faglig oppdaterte vil i fremtiden måtte følge disse retningslinjene. Med flere gode kvinnetilbud vil vi kunne redusere terskelen til å søke hjelp, og på den måten sikre at flere kvinner og deres familie får behandling.

Av Kari Lossius
Fagdirektør Bergensklinikkene

 

Frid Hansen, psykologspesialist

Barnets skam

Ved skjult rus i hjemmet overføres mye av skammen og skyldfølelsen til barna.

Når man snakker om rusmiddelmisbruk og avhengighet snakker man ofte om skammens problematikk. Skammen er selve drivkraften i stigmatiseringen som rusmiddelproblematikk ofte er omgitt av. Vi har en tendens til å gjøre mennesker som strever med rus til noen som er annerledes enn deg og meg. Bildet man kan se for seg er den som lever på brygga, den falne, uverdige kvinnen.

Fantasien tar over

Barna vet om de kulturelle fordommene vi kan ha om rusmiddelproblemer, og barnet vet så inderlig vel at mamma er mer enn bare sitt problem. Barn er lojale og vil således beskytte seg og sin familie mot andres skjemmende blikk. Skam smitter, og det blir vanskelig for barnet å fortelle utenforstående om det som skjer. Når skammen er en så sentral kraft får barnet en opplevelse av at det som skjer hjemme er så ille at det ikke skal snakkes om.

Barn er meningssøkende, og der informasjonen stopper, starter barnets fantasi. Barnets energi rettes i stor grad mot å forstå det som skjer, og å forsøke å løse de utfordringer som omkostningene av rusmiddelbruket innebærer. Barnet ønsker å hjelpe familien, og når det ikke lykkes i å få slutt på problemet føler det seg i stedet skyldig i elendigheten. Det kan føre til en følelse av å ikke være god nok, flink nok eller smart nok.

Må snakkes ihjel, ikke ties ihjel

Barn vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp. De er gjerne redde for konsekvensene av å fortelle, og det er de voksne som står rundt barnet som må komme det i møte. Rusmiddelproblematikk må snakkes i hjel, ikke ties i hjel.

Vi må anerkjenne at det er mange måter et voksenliv kan bli vanskelig på: for eksempel kan det innebære utvikling av rusmiddelavhengighet. En holdningsendring kan bidra til å hjelpe barnet med å se problematikken som noe som ligger utenfor barnets kontroll. Mamma har et problem, og er ikke en forferdelig person. Som en pasient sa: jeg kan da ikke kalle moren min for fyllik.   

Forvirrende relasjonsforandringer

Utvikling av et alkoholproblem tar mange år — barndommen er nå. Et barn blir ikke belastet inn til psykososial problematikk i det øyeblikket mor får sin diagnose og søker hjelp, men på vei mot avhengighetsutviklingen. Årene går mens rusmiddelbruken får større og større plass i den enkeltes liv, og der samhandlingen i familien i større og større grad dreier seg om alkoholens sentrale plass.

Den berusede forholder seg ikke til det barnet gjør, men til sin indre tilstand. Det fine, sensitive samspillet der forelder er tilstedeværende overfor barnets signaler, behov og ønsker lider overlast. Barnet blir ofte stående i en forvirret situasjon der regler, grenser og ivaretakelse av rutiner fluktuerer, ikke etter barnets behov, men etter den berusedes tilstand. Foreldre-barn-relasjonen snues i noen tilfeller på hodet. Det blir barnet som bekymrer seg og ivaretar den voksne.

Rus blir så tidkrevende, så oppmerksomhetskrevende, at selve ideen om hva foreldre skal være for sine barn forstyrres og til dels ødelegges. Parallelt ledsages samspillet av uheldige og vonde opplevelser for barnet som det i liten grad har muligheten til å forstå og bearbeide.

Ikke risikobarn

Mange barn viser tegn på at de har det vanskelig i barnehagen og på skolen, men av en eller annen grunn kan det være vanskelig for omverden å forstå og tilnærme seg disse. Små signaler som tristhet, tretthet, konsentrasjonssvikt, uro, tilbaketrekking, sinne og avvisning blir altfor lett tolket som at det er noe galt med barnet. Vi må bli dyktigere til å tenke at dette ikke er risikobarn, men barn som lever i risikofylte livssituasjoner.

Vi må også få rusbriller på. Istedenfor å si til det trette barnet at det må legge seg tidlig, kan man undre seg sammen med barnet om hva det var som var så vanskelig med det å falle i ro kvelden før. Barnet gjør så godt det kan. I møte med empatiske voksne kan barnet etter hvert kanskje ta sjansen på å ville fortelle, for ønsket om hjelp ligger der: hjelp for seg selv og sin familie.

Merker endringene tidlig

Barn reagerer på voksnes omgang med alkohol lenge før leveren til mor og eller far begynner å skrante. Barn reagerer ikke nødvendigvis på at vi drikker, men hvordan vi som voksne blir når vi drikker. Enkelt sagt: hva skjer mellom mennesker når min glede over rødvinsglasset blir plagsomt for andre? Hvem har rett til å si at dette er bare vanlig og hyggelig, og hvem har rett til å si at dette er et uhyggelig?

Beruselsen og endringer som skjer med den drikkende kan ofte lettere merkes av omgivelsene, og ikke minst barna. Kanskje skal man begynne å snakke om hva den gode promillegrensen rundt et barn er? Snakke med våre barn om hva og hvordan de tenker når voksne drikker alkohol?

«Mamma, hvorfor drikker du for mye rødvin?» spurte ett av mine pasientbarn sin mor. Mor ble sint og snakket om andre ting. Anita løp til sin far og spurte det samme: «hvorfor drikker mamma for mye rødvin?». Far svarte: «du skjønner det, jenta mi, at mamma drikker aldri for mye rødvin, hun».

Anita visste at dette ikke var sant. Som aktiv 8-årig jente løp hun til mormor og spurte, og mormor sa: «kom igjen, jenta mi, så gjør vi noe annet hyggelig sammen». Anita skrev lapp på rødvinsflaskene som mamma hadde gjemt i klesskapet:  «hvorfor drikker du for mye rødvin?», men kom hjem fra skolen til at den kjærlighetfylte lappen med masse hjerter på var kastet i søpla: mor fjernet alle flaskene og laget seg et nytt gjemmested, uten å svare.

Jeg har mange ganger lurt på om dersom mor, far og mormor hadde stoppet opp og tatt ordene fra Anita på alvor, tenkt og snakket sammen, kunne man da ha hindret den alvorlige og belastende situasjonen som familien etter en stund havnet i? Og ikke minst: hindret tre barn i å oppleve store psykososiale problemer?

Av Frid Hansen

Psykologspesialist

top

Kontakt oss

Politikere, byråkrater, fagpersoner, brukere, pårørende, journalister og alle andre kan ta kontakt med oss for opplysninger og rådgivning.

Postadresse
RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon
Postboks 6609, St. Olavs plass, 0129 Oslo
post@rio.no

Fakturaadresse
Postboks 29, 1401 Ski
regnskap@rio.no

Følg oss