RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er opptatt av at flest mulig med rusproblemer skal få best mulig behandling, og oppfølging, for rusproblemene sine. Disse brukerne er i behov av at tjenesteapparatet har en kapasitet, en kvalitet og et innhold som svarer til behovene deres, at tjenestene er forutsigbare, at fagmiljøene har forutsigbare rammer, en kontinuitet i relasjoner og at ulike tjenester er godt integrerte med hverandre. Vårt høringssvar omhandler rustjenestene.

Kapasitet som passer til behov. Av prinsipielle og pragmatiske årsaker er det viktig at vi har en behandlingskapasitet som står i forhold til behandlingsbehovet hos brukergruppen. Brukere som trenger behandling må ikke avvises når de søker hjelp. I Europa snakker de om å ha «made the switch». Brukerne har gått fra å bruke sprøyte til å innta narkotiske stoffer på andre måter. I en del land har man økt kapasiteten i en slik grad at man har klart å skille «gamle og nye» brukergrupper fra hverandre sånn at ikke sprøytekulturen har gått i arv. Å behandle nok pasienter samtidig gjør man også når man ønsker å stoppe spredningen av en smittsom sykdom. Det er ikke mer enn tolv prosent av behandlingssøkende som blir avvist fra i TSB, men vi vet ikke hvor mange som ber om døgnbehandling, som får dette. Det er ønskelig at det produseres tall på dette. Vi er kjent med at brukere ikke får døgnbehandling når de mener de trenger dette. Dette bekreftes av institusjonsledere. Slik det fungerer i dag er at helseforetak forfordeler pasienter til sine egne døgnenheter eller poliklinikker fremfor at pasientene opplever et reelt fritt behandlingsvalg, ettersom foretakene ønsker å unngå å måtte delfinansiere opphold hos private ideelle. Dette er en praksis vi mener er i strid med «pasientens helsetjeneste» og «fritt sykehusvalg».

Behandling som fungerer. Bruk pengene strategisk. Vi kjenner til en rekke tjenester med gode resultater. Tilsvarende tjenester som koster dobbelt så mye, leverer langt dårligere. Mange behandlingsplasser fungerer som rene oppbevaringssteder. Dette er ikke akseptabelt. Alle tjenester må evalueres på om de fungerer etter intensjonen. Slik kan vi måle kvalitet. Dersom en tjeneste ikke fungerer må den utbedres eller avvikles, slik at ressurser utnyttes bedre. I dette arbeidet trenger vi gode kvalitetsindikatorer og godt definerte tjenester. Inntil riktig informasjon er gitt til brukerne som skal i behandlingen, kan vi ikke si at tilfredsheten med behandling egentlig er et reelt kvalitetsmål. Derfor vil det være viktig både med kompetanseheving hos henvisende instanser, men også at det må finnes et godt system for informasjon om alle behandlingsinstitusjonene.

Integrert ettervern. God behandling er rehabilitering. Det er skremmende at 7 av 10 ruspasienter sier de mangler ettervern etter behandling. Å se for seg at 428 kommuner skal klare å levere ettervern som henger sammen med behandlingen av rusavhengige når dette skjer fordelt på et flettverk av offentlige og private institusjoner over hele landet er ønsketenking. Vi trenger å oppheve det fiktive skillet mellom behandling og rehabilitering. La de regionale helseforetakene finansiere utbygging av integrerte ettervern hos alle som driver med behandling. Hjemkommunen til den enkelte pasient kan være med og delfinansiere denne utbyggingen. Da må det øremerkes spesifikt kommunale midler til dette formålet. Dette vil redusere tilbakefall, reinnleggelser, sykelighet og dødelighet. Vi synes det er fint at kommunene skal styrkes jmf opptrappingsplanen, men ser åpenbare utfordringer ettersom flere kommuner bortprioriterer de frie midlene som er gitt, der i alle fall –oss bekjent – Oslo og Trondheim har utmerket seg særlig negativt.

Behandling av virale hepatitter. Hepatitt C er en allmenfarlig og smittsom sykdom. Men i motsetning til andre slike sykdommer blir pasienters tilgang til behandling begrenset for å redusere kostnader. Konsekvensen av dette er at kun de som har utviklet leverskade får tilgang til ny behandling. Smitte av sykdommen er stort sett knyttet til injeksjon av rusmidler. Trolig ligger noe av forklaringen på hvorfor dette forbigås i stillhet her. RIO mener man må behandle nok pasienter med gode medisiner på et tidlig stadium sånn at man klarer å bryte spredningskurven og forhindre at den «glemte epidemien» får fortsette å ødelegge livskvalitet hos så mange mennesker. Forebygging må styrkes, testing og diagnostikk må gjøres tilgjengelig for høyrisikogruppen, begrensing på tilgang på behandling må fjernes og alle med kronisk infeksjon må få tilgang på trygg og effektiv behandling.

LAR med oppfølging. Vi tror de mest omfattende problemene med LAR er mangelen på oppfølging og sosial rehabilitering. LAR har vokst fra å være et lite tilbud til noen få hundre personer til å favne ca. 8000 pasienter. Den sosiale oppfølgingen og rehabiliteringstilbudet har ikke fulgt veksten i pasientpopulasjonen, hvilket vi tror er noe av årsaken til at flere opplever LAR som et rigid og kaldt system som ikke leder noe sted. En del LAR-pasienter ønsker å trappe seg ned til lavere doseringer eller av medikamentene, og oppgir at de ikke får god nok hjelp til dette. Vi ønsker at tjenesteapparatet tilbyr slik behandling i større grad enn i dag.

Lavterskel. Samtidig som LAR skal være et rehabiliterende tilbud må det også finnes programmer som retter seg mer inn mot ren skadereduksjon. Vi mener det er klokt å ha ambulerende virksomhet og annen type lavterskel behandling med substitusjonsmedisin. Slike tiltak burde ta sikte på å være en sluse inn i ordinær LAR eller annen behandling for videre rehabilitering samtidig som man forhindrer spredning av smittsomme sykdommer og andre farer knyttet til skadelig rusbruk.