Hvordan kan Sørlandets sykehus forsvare dødsfallet til Andreas Hultin Nielsen, og hvordan kan de forsvare måten hans pårørende ble møtt på i ettertid? Og hvordan i all verden kan sykehuset forsvare at de nektet og obdusere han for å skjerme de ansatte ved patologisk avdeling for lukt?
Andreas døde to dager etter at han etter en rusepisode ble ufrivillig skrevet ut av behandling. Avgiftningsavdelingen rådet til skjerming fremfor utskriving. Likevel ble Andreas skrevet ut. Det forelå en avtale om at Søgne kommune skulle ha beskjed ved endring i behandlingen, men kommunen fikk ingen beskjed om utskrivningen.
Nektet obduksjon
En fredag kveld, uten videre oppfølging, og uten sine LAR-medisier, ble Andreas sendt hjem i en taxi. Medisinene måtte han ordne selv med fastlegen sin, fikk han beskjed om. To dager senere ble han funnet død i boligen sin.
Andreas skulle aldri ha blitt skrevet ut den dagen. I senere tid har fylkesmannen kommet med sterk kritikk til hendelsesforløpet. Familien og kommuneoverlegen ønsker obduksjon, men Sørlandets sykehus nekter å obdusere, fordi de vil skjerme sine ansatte mot lukt. Men Andreas har bare vært død i fem dager.
Stavanger sykehus sier ja til obduksjonen, og begravelsesagenten kjører tur-retur Krisitansand-Stavanger om natten for å rekke begravelsen.
Rykter om rottegift
I et møte mellom de pårørende og ARA (Avdeling for Rus og Avhengighet), får de pårørende beskjed av legen som godkjente utskrivelsen om at det gikk et rykte i rusmiljøet om at Andreas hadde fått i seg rottegift.
De pårørende ble gående i flere uker og lure på om deres kjære Andreas hadde lidd en pinefull død som følge av rottegift. Hvordan kan en lege si noe sånt?
Neste møte mellom ARA og de pårørende blir ikke noe bedre. De pårørende spør lederen om han kan stå inne for utsagnet til legen. Leder benektet sterkt at noe slikt noen gang var blitt sagt, og det samme gjorde legen.
Hver og en av oss kan begynne å tvile på seg selv i en slik situasjon. Men det var en tredje person fra ARA tilstede, som kunne bekrefte utsagnet. De pårørende hadde hørt riktig.
Er det sånn vi skal møte de pårørende?
Jeg må spørre meg selv: hvor er ARA og legene sin etiske moral? Hvor blir det av ønsket om å møte pårørende på en god måte i en svært vanskelig, sårbar og smertefull situasjon?
Hadde det samme skjedd dersom dette hadde handlet om en kreftdiagnose? Det er åpenbart mye som har gått feil i denne tragiske saken, men det minste vi kan forvente er at pårørende møtes med empati, forståelse og respekt. Er ikke dette et slags minstekrav, helt uavhengig av diagnose?
Bente Karlsen Røstad
RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon