Avhengighetens økonomi

De samme som står for bedre rusomsorg, jobber ofte mot tiltak som senker ulikheten. Det går ikke.

Avhengighetens økonomi. Det er valgår og vi som jobber på rusfeltet fremmer kampsakene våre. De fleste vil ha avkriminalisering, mer tilgjengelige tjenester, integrerte ettervern og eliminering av hepatitt C. Det handler om å gi rusavhengige muligheten til å bli fullverdige samfunnsmedlemmer. Det viktigste spørsmålet får uansett ikke nok oppmerksomhet. Norge er preget av økende ulikhet. Og med ulikhet følger avhengighet. I “Avhengighetens Globalisering” skriver Bruce Alexander om hvordan ekskludering og rusproblematikk følger hverandre. Markedsliberalistiske initiativ i England fulgte rehabiliteringen av Charles II i 1680, og med det ble alkoholismen, ‘the gin craze’, et sosialt problem der før i andre europeiske land. Innen 1800-tallet hadde alkoholismen nådd enorme høyder i vesten. En reaksjon på dette var avholdsbevegelsen som på sitt største var en seriøs maktfaktor som lyktes med å innføre alkoholforbud i nordiske land og USA mellom 1914 og 1919. Tilsvarende ble opiater ansett som relativt ufarlige i flere hundre år før stoffene fikk rollen som grunnleggende årsak til avhengighet, hvilket ledet til det første amerikanske krigsutbruddet mot narkotika under 1. Verdenskrig.

Mekanismer som slynger grupper ut i utenforskap førte til at mer enn 100 000 portugisere var heroinavhengig på slutten av 90-tallet og at 161 personer dør daglig av overdoser i USA. Særlig er amerikanerne i ‘rustbeltet’ rammet der utflagging har ødelagt stålindustrien. I 2014 befant hver tredje filippiner seg under fattigdomsgrensen og ifølge FN har de over en million rusavhengige. Mens Portugal avkriminaliserte narkotika og og økte behandlingskapasiteten, har USA kuttet i helse og utdanning for å sikre den øverste 0,01 prosenten. Duterte-regjeringen har gått til væpnet krig mot selgere og rusavhengige. En krig som teller mer enn syv tusen drepte. Undertegnede var på Dagsrevyen i 2016 og ba utenriksminister Brende fordømme henrettelsene. Men uansett hvor vondt det er må vi, samtidig som vi fordømmer henrettelsene, lytte. Duterte sa i et intervju med RT at filippinerne er fattige. De er avhengige av barna sine til å forsørge dem, kjøpe medisiner og betale for begravelsene deres. Derfor utgjør rusavhengighet, ifølge han, en eksistensiell trussel for det filippinske folket. Tragedien her er at han ikke tar helt feil. Under det groteske spetakkelet av Dutertes krig mot narkotika, finner vi enorm menneskelig lidelse som følge av økonomiske forhold.

Omsorgssvikt rammer skjevt. Professor Gilberto Gerra, leder for narkotikaforebygging og helsefag ved FN-kontoret for narkotika og kriminalitet, har publisert en studie som viser sammenheng mellom negative erfaringer i barndommen og tobakksrøyking i voksen alder. En ‘appropriate parenting style’ ble assosiert med mindre røyking. Oppfattelse av omsorgssvikt, alder for begynnende tobakksrøyking, antallet sigaretter om dagen, psykiatriske symptomer og nivåer av adrenokortikotropt hormon og kortisol ble undersøkt. Total score på omsorgssvikt og psykiatriske symptomer samt hormon- og kortisolverdier var høyere blant røykere. Tidligere har han publisert en studie som viste sammenheng mellom nivåer av adrenokortikotropt hormon og kortisol, og avhengighet til kokain og heroin. Barn som har hatt vanskelige oppvekstforhold er altså fysisk disponert for avhengighet. Og omsorgssvikt rammer disproporsjonalt ut fra klasse. Petter Nyquist har gjort mye bra med ‘Petter Uteligger’ der han bidrar til å humanisere den rusavhengige. Samtidig skal vi passe oss litt for å idealisere lidelse. For man blir ikke et bedre menneske av å være fattig eller rusavhengig. I NOVA rapporten ‘Vold og overgrep mot barn og unge’, finner vi at sammenheng mellom dårlig familieøkonomi, rus, og vold fra foreldre, vitneerfaringer og seksuelle overgrep.

Konklusjonen må bli at vi motarbeider økende ulikhet. Samtidig burde vi vokte oss for idealisering av lidelse og premissene i Civita-debatter som på den ene siden bygger omdømmet sitt ved en kontinuerlig strøm av artikler om hvordan vi best mulig kan hjelpe den narkomane; og som på den andre siden jobber for et samfunn som genererer ulikhet. Fagpersoner burde ikke opprettholde status quo. Derfor trenger vi et kritisk fagfelt som fremfor å romantisere individer, fokuserer på samfunn og system. Som skjærer gjennom debatter som overskygger virkelige problemer samtidig som det kjemper for å motvirke utenforskap. Kampsaker blir styrking av universelle velferdstjenester, mer rettferdig fordeling av kapital gjennom progressiv beskatning og rettferdige arbeidsforhold. Boligpolitikken er også et problem. Det er ikke uvanlig at personer som har mottatt rusbehandling står uten bolig. Kampen mot avhengighet begynner med kampen for et rettferdig samfunn. Norge ligner heldigvis mer på Portugal enn Filippinene og USA. Men samtidig som vi iverksetter gode tiltak blir disse fortsatt å regne som symptombehandlinger med mindre vi samtidig bekjemper den voksende ulikheten.

Av Kenneth Arctander i Klassekampens 31.07.2017

top

Kontakt oss

Politikere, byråkrater, fagpersoner, brukere, pårørende, journalister og alle andre kan ta kontakt med oss for opplysninger og rådgivning.

Postadresse
RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon
Postboks 6609, St. Olavs plass, 0129 Oslo
post@rio.no

Fakturaadresse
Postboks 29, 1401 Ski
regnskap@rio.no

Følg oss