Innlegget var på trykk i Adressa.no 20.01.2016

Den rådende praksisen om å «holde folk fast i LAR», også når de ikke vil det selv, har blitt utfordret i det offentlige ordskiftet. Manglende tilbud til LAR-pasienter som vil slutte med metadon har vært gjenstand for kritikk. Det samme gjelder følgelig direktoratet sin retningslinje for LAR.

Seniorrådgiver ved helsedirektoratet Gabrielle Welle Strand, sier til adressa at man burde støtte pasienter som ønsker å avslutte substitusjonsbehandling. Helsedirektoratets retningslinjer har vært strenge i sine anbefalinger. De sier følgende:

«Avslutning av substitusjonsbehandling bør frarådes med mindre det er god grunn til å tro at pasienten vil klare seg uten opioider.»

Folk som jobber med rusbehandling vet hvor umulig det er å skulle forutsi hvem som greier seg uten rusmidler. Det er ikke sjeldent man hører fagfolk ha forhåpning om en eller annen bruker og blir skuffet. Likeledes kan den personen du aldri trodde skulle greie seg, være den som nettopp gjør det. Mennesket har en evne til å overraske, som vondt lar seg passe inn i kvantifiserbare forklaringer. Dette stiller faget i et uheldig lys. Samtidig er det bra.

LAR har senket inklusjonskriteriene og fjernet en rekke eksklusjonskriterier. Dette har ledet til en større- og mer heterogen pasientgruppe. Samtidig blir det enda vanskeligere å generalisere. Det finnes LAR-pasienter som aldri har brukt hverken sprøyter eller heroin. Undertegnede har selv snakket med brukere som forteller at de blir frarådet å slutte i LAR, da det kan være fare for tilbakefall. Opioidene de tidvis brukte var svakere enn det de får i LAR. Forstå det den som kan.

Det er nok en utilsiktet konsekvens, men retningslinjene resulterte i at mange brukere sier de føler seg motarbeidet når de vil avslutte substitusjonsbehandling. Dette er overformynderi av verste sort. Hvilken annen pasientgruppe vil man ha inn i et regime så preget av kontroll, samtidig som man skal skremme pasientene fra å ønske seg ut av det? Med en såpass stor pasientpopulasjon i et såpass kontrollert regime, er det bare naturlig å anta at flere vil ønske seg ut av pasientrollen. Mange opplever å være «låst inne utenfor murene». Retningslinjen gir uforholdsmessig makt til den LAR-ansatte. Regelen burde være at dersom en pasient ønsker å avslutte bruk av opioider, skal han eller hun støttes og hjelpes med dette fremfor å forhindres. I alle fall dersom vi faktisk mener noe med konseptet «pasientens helsetjeneste».

Nå ligger ansvaret hos byråkratene. Direktoratet må endre ordlyden sin i de reviderte retningslinjene slik at de leder til en god praksis som ivaretar brukerens ønsker. De regionale foretakene må sørge for at alle LAR-pasienter har god tilgang på «ut av LAR» programmer slik regjeringen ber om.