Kriminalomsorgen:

Norske myndigheter har mottatt flere advarsler om forholdene i norske fengsler. I 2018 advarte FNs torturkomité mot norske myndigheters omfattende bruk av isolasjon, blant annet som følge av utilstrekkelig bemanning og kapasitet. Komiteen uttrykte bekymring for utbredelsen av psykiske helseskader og selvmord.

Europarådets torturforebyggingskomité (CPT) fulgte deretter opp kritikken i 2019 og igjen i 2025. I den siste rapporten beklaget komiteen at innsatte fremdeles tilbragte opptil 22 timer i døgnet isolert på cellen, samtidig som omfattende selvskading, mangelfull psykisk helsehjelp og alvorlige bemanningsutfordringer vedvarte.

Sivilombudet har dokumentert at innsatte med selvmordsfare og selvskadingsproblematikk blir plassert på sikkerhetsceller, og advart mot at slik praksis innebærer risiko for menneskerettighetsbrudd. At både FN og Europarådet over tid har påpekt de samme strukturelle problemene, gjør situasjonen desto mer alvorlig. Det handler om staten ikke tar ansvaret de er pålagt for liv og helse til mennesker som er fratatt friheten.

RIO har gjentatte ganger advart mot alt dette uten at vi kan se at det er gjennomført tiltak som står i forhold til alvoret.

Heller ikke regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 gav grunnlag for å konkludere med at bemanningssituasjonen vil bli vesentlig forbedret. Selv om kriminalomsorgens samlede bevilgning øker nominelt, går betydelige deler av økningen til nye oppgaver og andre formål. De 27 millionene som særskilt omtales som en styrking av bemanningen ville for det første vært forsvinnende liten, og er dessuten i realiteten en intern omdisponering fra fengselsbetjentutdanningen.[5] Vi kan ikke se at budsjettet dokumenterer en reell, prisjustert styrking av den operative bemanningen som står i forhold til utfordringene som er påpekt. Når utilstrekkelig bemanning samtidig er en dokumentert årsak til isolasjon og mangelfull oppfølging av sårbare innsatte, reiser dette spørsmål om hvordan regjeringen skal oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser.

Omtrent halvparten av innsatte i norsk fengsler har alvorlige rusutfordringer, uten at behandlingstilbudet er utbygd tilstrekkelig. Det hører med til saken at RIO er for en annen ruspolitikk og derfor uenige i at folk skal sone lange dommer for narkotikakriminalitet. Når det nå uansett er slik, så mener vi at det er myndighetenes jobb å sørge for at soningsforholdene er rehabiliterende og ikke fører til menneskerettighetsbrudd.

Derfor trenger vi flere ansatte, flere tverrfaglige rus- og psykisk helseteam team inne i fengslene, flere meningsfulle aktiviteter og et ettervern som faktisk følger folk ut i livet igjen. RIO ber derfor justiskomiteen om å satse på sosial og helsefaglig kompetanse i

justissektoren, redusere sosial ulikhet, og sikre at alle – også de som soner – får behandlingen de trenger og en reell mulighet til å starte på nytt.

Ungdom spesielt:

Ungdom som begår kriminalitet har ofte selv vært utsatt for kriminelle handlinger, gjerne av omsorgspersoner, og mange lever et liv preget av sosiale forskjeller, utenforskap, traumer og psykisk uhelse. Vi mener at situasjonen til en del av de barna som begår alvorlig kriminalitet bør ses som en konsekvens av et samfunn som ikke har tatt ansvaret sitt.

Situasjonen for barn i norske fengsler er kritikkverdig. Per 30. september 2026 satt 11 barn under 18 år i fengsel, hvorav syv satt i varetekt. Sivilombudets rapport fra Ungdomsenhet øst, publisert i oktober 2026, avdekket at 34 av 43 barn (79 prosent) hadde blitt utelukket fra fellesskapet minst én gang. Barna var rutinemessig innlåst alene på cellene sine i 13–14,5 timer i døgnet. Sivilombudet har advart om risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling.[1]

I juni 2026 dokumenterte Sivilombudet dessuten omfattende ulovlig bruk av sikkerhetsceller mot barn. 70 vedtak ble fattet om sikkerhetscelle i perioden 2016–2025, hvorav over halvparten bygget på vilkårene som gjelder voksne, og dermed en lavere terskel enn loven tillater for barn. Flere av tilfellene involverte barn med selvskadingsproblematikk.[2] Funnene er særlig alvorlige i lys av de gjentatte internasjonale advarslene Norge har mottatt om isolasjon og psykiske helseskader i fengslene.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 legger riktignok opp til økt kapasitet i ungdomsfengslene, men det er uklart hvordan bevilgningene skal sikre mindre isolasjon, bedre psykisk helsehjelp og tilstrekkelig bemanning og aktivitetstilbud. De særskilt foreslåtte seks millionene til et nytt ungdomsteam gjelder unge voksne mellom 18 og 24 år, ikke barna under 18 år.[3]. RIO mener det er grunn til alvorlig bekymring dersom utbygging av fengselskapasitet prioriteres uten at de dokumenterte menneskerettslige utfordringene samtidig møtes med konkrete og tilstrekkelig finansierte tiltak.

Barn i fengsel må møtes med hjelp og behandling – ikke straff. De må få psykisk helsehjelp, rusbehandling og støtte etter soning for å bygge et nytt liv.