Politikerne var ikke modne for rusreformen

Ifølge Stat & Styrings redaktør, Arild Aspøy, strandet regjeringens rusreform fordi Rusreformutvalget ignorerte de politiske realitetene, og var for progressive. 

Først, er det feil at utredningen var et haleheng til sekretariatet.

Dernest, det er viktig å analysere havariet. Aspøy baserer seg på en artikkel av Stine Hesstvedt i Stat & Styring (2021) som undersøker hvordan myndighetene styrer offentlige utredninger gjennom mandat, oppnevninger og sekretariat. Hun vil bidra til “økt forståelse for hvordan kunnskapens politiske betingelser blir til og varierer innenfor det norske systemet.”.

Aspøys oppfatning om at utvalgets syn på straff mot rusbrukere kolliderte med stortingets, er ikke feil. En analyse må imidlertid inkludere de politiske realitetene.

Et stortingsflertall som inkluderte AP, muliggjorde regjeringens arbeidet med å flytte samfunnets ansvar for reaksjoner på bruk og besittelse av ulovlige rusmidler, fra justis- til helse. Deretter bandt FrP seg til reformen i Granavolden-erklæringen. 

Alt endret seg da FrP forlot regjeringen som valgte å hente en IS-assosiert kvinnelig flyktning med sitt syke barn fra Syria. AP på sin side snudde ryggen til egen politikk på landsmøtet i 2021. 

Aspøy tror Jonas Gahr Støre ser på straff som moralsk fordømmelse, og setter dette opp mot utvalgets syn om at straff ikke har noen funksjon. Sannheten er at utvalget definerte straff som samfunnets sterkeste virkemiddel for fordømmelse av uønskede handlinger og at straff må solid begrunnes. Den ruspolitiske begrunnelsen har vært at straff fører til merkbart redusert bruk. Derfor gjennomgikk utvalget foreliggende forskning for å se om det fantes belegg for å hevde en slik sammenheng. 

Det gjorde det ikke.

Dette betyr ikke at utvalgets syn på straff er kontrært. Stortinget har vedtatt at skadefølgeprinsippet skal legges til grunn for kriminalisering av uønskede handlinger, som betyr at handlinger som skal strafflegges må skade andre enn personen selv. Det “nye” i rusreformforslaget, var imidlertid at disse kriminaliseringsprinsippene anvendes nøkternt på de minst alvorlige narkotikalovbruddene. Uansett, så var det regjeringens mer konservative forslag som falt. Utvalget anbefalte nemlig romsligere mengder avkriminaliserte rusmidler og ingen sanksjoner mot brukere.

Følger vi Aspøy, måtte vi ha foreslått straff mot rusbrukere, eventuelt straff-fritak for rusavhengige. En slik modell ville vært faglig uaktuelt gitt allment anerkjente rettsstatlige prinsipper. Om mandatet var mer åpent, ville kanskje enkelte medlemmer i utvalget (som meg) ha foreslått avkriminalisering av omsetning av mindre mengder ulovlige rusmidler. 

Konklusjonen må være at at regjeringen faktisk utnyttet handlingsrommet i forkant og etterkant av utvalgets arbeid og rammet kunnskapsproduksjonen inn i en konservativ politikk. 

I sum kan vi si at Norge i denne sammenhengen ikke var modent for endring. Det betyr ikke at fagpersoner skal produsere kunnskap som går på tvers av deres faglige vurderinger.