Her kan dere lese RIO-rapporten ‘Minority report’ om minoriteter på rusfeltet.

Rapporten er skrevet av Dagny Adriaenssen Johannessen, Eva Pay og Mohammed Hersi.

Sammendrag

Det er behov for mer kunnskap om minoriteter med rusutfordringer. Disse menneskene står overfor utfordringer som dagens helsevesen ikke er rustet til å håndtere. De erfarer stigmatisering og diskriminering i stor samfunnet, på bolig- og arbeidsmarkedet, og i møte med helsevesenet. Gruppen opplever at tjenestene på rusfeltet og de som jobber der har begrenset forståelse for kulturelle, åndelige og språklige variasjoner. Mange synes det er vanskelig å være åpne om traumatiske erfaringer og opplever at helsevesenet ikke har nok kompetanse til å hjelpe dem med å håndtere traumer de har fått på grunn av krig og flukt.

Lanseringswebinaret kan ses i sin helhet her:

For å sette et søkelys på dette gjennomførte RIO – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet den 13. oktober 2020 RIO-debatten: Minority Report. Debatten er bakteppet for undersøkelsene knyttet til minoriteter med rusutfordringer i denne rapporten. For å få mer kunnskap oppsummerte vi innleggene fra RIO-debatten og gjennomførte samtaler med nøkkelpersoner som mottar eller har fått behandling for rusutfordringene sine. Vi gjennomgikk også nyere norsk og internasjonal forskning på tematikken.

Temaene som kom fram i innleggene på RIO-debatten var spesielt knyttet til utenforskap, diskriminering, marginalisering og ensomhet, og hvordan dette påvirker minoriteters mentale helse og sosiale forhold negativt. For å motvirke de negative konsekvensene for minoriteter må tjenestene gjøres mer tilgjengelig, både språklig og kulturelt. Dessuten er det behov for holdningsarbeid i helsevesenet, politiet og storsamfunnet. Menneskene som arbeider i offentlige tjenester må få økt kompetanse om minoriteters perspektiv og ut fordringene mange minoriteter står i, som traumeopplevelser, marginalisering og urettferdigbehandling.

I samtalene med nøkkelpersonene kom det fram at kunnskap, tillit og tilgjengelighet til tjenestene oppleves som mangelfulle. Videre var manglende tilhørighet og følelse av utenforskap et gjennomgående tema. Utenforskapet ble beskrevet som årsak til, og konsekvens av, rusutfordringene deres. Språkbarrierer ble trukket frem som en viktig faktor for hvorfor en del minoriteter opplever møtet med hjelpeapparatet som både utfordrende og forvirrende. Noe som skaper en høy terskel for å søke hjelp. Samtidig er det vanskelig å nyttiggjøre seg hjelpen når man ikke forstår, eller kan uttrykke seg godt.

Gjennom samtalene kom det også frem at det å ha en problematisk bruk av rusmidler ofte er tabubelagt i minoritetsmiljøer. Mange kvier seg derfor for å snakke om dette med andre. Det kan se ut til at dette henger sammen med manglende kunnskap om rus. Presset til å representere ens egen kultur på en akseptabel måte utad kan dessuten hindre mennesker i å snakke om rusproblemene sine i frykt for å miste tilhørigheten sin i minoritetsmiljøet. Dette kan naturligvis være ekstra utfordrende for de som i tillegg føler utenforskap i det norske samfunnet.

Hovedfunnene fra tidligere forskning internasjonalt viser at minoriteter opplever diskriminering og stigmatisering i helsevesenet i større grad enn majoritetsbefolkningen. Slike opplevelser påvirker minoritetsbefolkningens mentale helse, fysiske helse, bruk av rusmidler og tilgang til helsetjenester negativt. Opplæring og holdningsarbeid blant helsepersonell og andre offentlig ansatte blir presentert som virkningsfulle tiltak for å motvirke diskriminering og stigmatisering. Kulturtilpassede tiltak viser blandet effekt, mens helsetjenester som er spesielt utviklet for minoritetsgrupper frarådes. Minoritetsbefolkningens mentale helse har vært utforsket i mindre grad enn majoritetsbefolkningens. Denne skjevheten har imidlertid begynt å endre seg de siste ti årene, og er i ferd med å bli mer proporsjonal. Hovedfunn fra nyere forskning i Norge viser at det er mindre bruk av både alkohol og cannabis blant minoriteter sammenlignet med majoritetsbefolkningen.

Samtidig opplever minoriteter i større grad negative konsekvenser og kriminalisering knyttet til bruk av rusmidler. Alvorlige psykiske lidelser, som PTSD, er mer utbredt blant minoriteter fra ikke-vestlige land, enn i majoritetsbefolkningen i Norge. Det er sannsynlig at dette kan knyttes til utenforskap, diskriminering og dårlige sosioøkonomiske forhold som minoriteter ofte opplever. Selv om en del av den tidligere forskningen ikke omhandler minoriteter med rusutfordringer spesielt, er det grunn til å påstå at minoriteter som sliter med rus i tillegg har utfordringer knyttet til det å være etnisk eller seksuell minoritet.

Det er godt dokumentert at minoriteter blir diskriminert på bolig- og arbeidsmarkedet, i storsamfunnet og i møte med helsevesenet. For å kunne finne løsninger på dette problemet og bekjempe utenforskap og diskriminering, er det derfor behov for å få mer kunnskap om hvorfor diskriminering av minoritetsgrupper skjer i det norske samfunnet.

BASERT PÅ INNHOLDET I DENNE RAPPORTEN VISER DET SEG ET BEHOV FOR:

• At politiet registrerer alle ransakinger og identitetssjekker selv om det ikke blir funnet noe, og at personer som blir ransaket eller identitetssjekket får en kvittering

•At rusreformen gjennomføres og at politiets særlige innsats mot områder med høy minoritetsandel evalueres

• At flere minoriteter og minoriteter med egenerfaring ansettes i tjenestene

• At organisasjoner som jobber for minoriteter involveres i utviklingen av tjenestene

• At kulturintervju benyttes i møte med minoriteter som oppsøker hjelp

• At det etableres integrerte forvern til rusbehandling som i tillegg innehar multikulturell kompetanse

• At informasjon om mental helse og rusproblematikk, rettigheter, lovverk, oppbyggingen av offentlige tjenester, og hvordan man får hjelp, gjøres tilgjengelig på flere språk

• At informasjon om tiltaksapparatet inkluderes i integreringsprosessen

• At det gjennomføres et kompetanseløft om minoritetsbefolkningens mentale helse, traumeopplevelser og sosiale problemer i tjenestetilbudet

• At tiltak som bidrar til at barn og ungdom med minoritetsbakgrunn kan følge undervisningen og føle tilhørighet styrkes

• At det legges mer ressurser i å gi god hjelp til minoriteter som bor i distriktene og mindre byer, slik at ikke så mange føler behov for å flytte til storbyene