Ett av mange eksempler på slett arbeid. Anlov nevner Blå Kors sitt kursted fra 1909, Eina. Bare for å gjøre et lite poeng ut av hvordan han forholder seg til historie, skal jeg utbrodere litt. Flere avholdsorganisasjoner og Lægeforeningen planla å etablere et kursted på Ørje etter unionsoppløsningen. Det kom til en uenighet mellom Blå Kors og Lægeforeningen ettersom Blå Kors forlangte at kurstedet skulle drives etter kristne prinsipper med henhold til deres vedtekter. Dette kunne ikke medisinaldirektøren godta og slik oppstod det første skillet mellom offentlig og privat-ideell sektor. Blå Kors etablerte Eina og Lægeforeningen Ørjetun. Behandlingsinnholdet var meget likt. Med et kristent innhold, frihet til å velge, fellesskap, aktivitet og ro. Dette er ideologiske markører som kan knyttes til hvilken samfunnsklasse institusjonene var ment for. Nemlig pasienter av «den saakalte bedre stand». Det egentlig interessante er hva som skjedde utover 1920- og 30-tallet når Norge gikk inn i en ny periode med lavkonjunktur. Etter blant annet[1] innføringen av Løsgjengerloven ble presset på kurstedene stadig større, og staten tok over Ørjetun og etablerte kuranstalten Hovelsåsen. Innen relativt få år, hadde disse institusjonene et meget strengt innhold, med arbeidsplikt, isolasjonsceller, og prosedyrer for inndragelse av tobakk, frimerker og brevpapir (Hamran 2005: Samuelsen, 1986) (. Dette skjedde ikke på Eina. Trolig var det kurstedets kristne fundament som hindret kurstedet fra å gjenleve tukthusenes traumatiske praksis. Om det er en organisasjonstype vi burde være kritisk til, og vi skal være kritisk til alle, så er det de offentlige. Men hvorfor gidde å skrive historien litt mer slik den var, når man heller kan gå løs på Blå Kors (eller andre usual suspects) for å selge boka si?

Tenkefeil. Anlov hevder samfunnet beveger seg i en mer rasjonell retning. Og da reagerer han på teologiske tiltak som forsvinner og gjenetableres med ny begrunnet ideologi. Så knytter han dette opp mot singulær tenking; «det finnes bare en fasit». Denne ene fasiten hevder han er nedarvet fra idéen om frelse. Derfor er sosionomer, miljøarbeidere og vernepleiere de nye troende i dag. Her blir så godt som alt feil. De aller fleste behandlingstilbud er i dag individuelt tilpasset, og svært få mener det finnes en fasit. Slik at den direkte arven fra «frelse til fasit» blir litt vanskelig å spore. Da blir det selvfølgelig også helt merkelig å mene at sosionomer, miljøarbeidere og vernepleiere er de nye troende.

Anlov er ideologisk. Hovedargumentet i Anlovs kritikk er altså basert på hans egen ideologiske synsing om hvordan praksisen hos disse organisasjonene er. Trolig har han ikke inngående kjennskap til behandlingstilbudene hos Blåkors, Frelsesarmeen eller Bymisjonen (der noen er bra, og annet ikke fullt så bra). For det andre, er naturligvis hans idéer om en mer rasjonell tid, «liberalismen som motvekt til konservativismen[2]», og «nye behandlingsmetoder[3]», ideologiske uttrykk i seg selv. Anlov går i en kjent felle. Man hevder man stiller seg utenfor ideologi, og kritiserer ideologi utenfra: fra det rasjonelle og opplyste standpunkt. Det man egentlig gjør, er å gjøre det ideologiske rammeverket som konstituerer ens egne tanker, til universelle sannheter og blir ideologisk par excellence (fritt etter Slavoj Žižek). Jeg har tidligere hevdet dette er en av mekanismene som muliggjør en videreføring av praksisen med å gjete fattigfolk med rusproblemer bort fra sentrumsområdene og inn i kontrollerende behandlingsprogrammer med bøter og bortvisninger, samtidig som ekspanderingen av disse programmene blir definert som progressivt, pragmatisk osv.

Kvakksalveriet. Anlov legger ikke frem ett eneste etterprøvbart argument for at organisasjonene han nevner farer med kvakksalveri og juks. Han kan ikke påvise en kausalitet om at de holder rusavhengige nede. Det virkelige kvakksalveriet er det Anlov som farer med, der han manipulerer historien slik at den passer inn i hans agenda, uten at han faktisk kan påvise hvordan disse organisasjonene ødelegger for de rusavhengige. Eller at han har så mye som ett eneste originalt forslag å komme med selv.

[1] Samt §30 i lov om umyndiggjøring (1898) som la til rette for å sende alkoholister på kur.

[2] Han har satt opp en dikotomi der han blant annet inkluderer RIO i en kristen-religiøs avholdsbevegelse (trenger man si noe til dette egentlig?), og FHN (og seg selv) som motvekt mot dette: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/avholdsbevegelsens-manglende-ruspolitikk-1.733475

[3] Han har tidligere fremstilt heroinassistert behandling som en ny behandlingsmetode, hvilket det ikke er. Heroinassistert behandling ble startet opp i England i 1924 første gangen, og er prøvd ut i en rekke land, med varierende resultater. Behandlingen skiller seg ikke prinsipielt fra metadonbehandling, men krever et strengere regime og mer bemanning, og vil nå færre. RIO har f.eks. ment dette er en merkelig politisk prioritering, særlig med tanke på vanskelige inklusjonskriterier, som tillegges en slags prinsipiell kamp for liberalisering vs. Ikke-liberalisering av narkotikapolitikken, hvilket vi mener er upresist.