Stopp nedleggelse av sengeposter

Mental Helse Sørvest (MH) og Rus og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) ser med bekymring på at Psykiatrisk enhet ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) utreder nedleggelse av sengeplasser ved Ryfylke distriktspsykiatrisk senter (DPS) Randaberg. Det er bare vel to år siden at Ryfylke DPS Strand døgnpost ble nedlagt, og sengene ble flyttet til Randaberg, dette med samme begrunnelse som nå, nemlig økonomi.

Det desentraliserte tilbudet bør bestå av dag og døgntilbud, polikliniske og ambulante tjenester

Økt bruk av tvang. Dette vil føre til at det blir overbelegg på andre poster. Her vil brukerne på nytt blir skadelidende, og dette vil påvirke opplevelsen av trygghet kontinuitet i behandlingen. En vet at utrygghet ofte kan føre til mer bruk av tvang og utagerende adferd. Som følge av en nedleggelse vil også mye kompetanse forsvinne, og tilbudet til både poliklinisk og ambulante tjenester blir sterkt svekket. Dette vil berøre de sju aktuelle kommunene som sengeposten og akutt ambulantteam samarbeider med. Dette vil føre til at kommunene i mindre grad tør sitte med ansvaret for brukerne og til hyppigere innleggelser, noe som igjen vil føre til større fare for pasientskader og økt bruk av tvang.

Vi mener at samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten med dette blir svekket, som fører til at det blir dårligere pasientforløp.

Mister kompetanse. En vil også splitte opp ett konsentrert fagmiljø som har bygd opp kompetanse innen psykiatri-rus, som har opparbeidet god forståelse hos de mest sårbare brukerne. Avvikling av sengeposten vil også føre til at det blir større belastninger på andre avd., og at brukere ikke får tilstrekkelig hjelp under oppholdet.

Konsekvensen av dette blir, flere må vente på hjelp de har lovmessig rett på, tilfriskningsprosesser tar lengre tid, hverdagsbelastninger blir større for både brukere og pårørende, noe som igjen fører til flere reinnleggelser. MH og RIO mener at sengeposten ved Ryfylke DPS Randaberg må bestå og videreutvikles. Ut fra nasjonale føringer har DPS ansvar og oppgaver på spesialistnivå innenfor psykiske helsevern for voksne, i et gitt geografisk område. Det desentraliserte tilbudet bør bestå av dag og døgntilbud, polikliniske og ambulante tjenester. En vet også at Sivilombudsmannen er opptatt av at skjermingsenhetene i Stavanger er trange og har for mange rom, og at dette må utbedres. Dette vil føre til at en må redusere kapasiteten her.

Skal likestilles. Det er også nedsatt en prosjektgruppe som jobber med dette, dette er vel og bra, men når en ser på brukerrepresentasjonen her så henger dette ikke sammen, da det er bare en brukerrepresentant som skal bære brukere og pårørende sitt syn i denne vanskelige prosessen. Dette er langt fra det en kan forvente når retningslinjer sier at brukerne skal likestilles med fagfeltet.

 

Skrevet av Karl Olaf Sundfør (RIO) og Marta Anette Hocking (Leder, Mental Helse Sør-Vest) i Stavanger Aftenblad 15.9.2017.

Avhengighetens økonomi

Avhengighetens økonomi. Det er valgår og vi som jobber på rusfeltet fremmer kampsakene våre. De fleste vil ha avkriminalisering, mer tilgjengelige tjenester, integrerte ettervern og eliminering av hepatitt C. Det handler om å gi rusavhengige muligheten til å bli fullverdige samfunnsmedlemmer. Det viktigste spørsmålet får uansett ikke nok oppmerksomhet. Norge er preget av økende ulikhet. Og med ulikhet følger avhengighet. I “Avhengighetens Globalisering” skriver Bruce Alexander om hvordan ekskludering og rusproblematikk følger hverandre. Markedsliberalistiske initiativ i England fulgte rehabiliteringen av Charles II i 1680, og med det ble alkoholismen, ‘the gin craze’, et sosialt problem der før i andre europeiske land. Innen 1800-tallet hadde alkoholismen nådd enorme høyder i vesten. En reaksjon på dette var avholdsbevegelsen som på sitt største var en seriøs maktfaktor som lyktes med å innføre alkoholforbud i nordiske land og USA mellom 1914 og 1919. Tilsvarende ble opiater ansett som relativt ufarlige i flere hundre år før stoffene fikk rollen som grunnleggende årsak til avhengighet, hvilket ledet til det første amerikanske krigsutbruddet mot narkotika under 1. Verdenskrig.

Mekanismer som slynger grupper ut i utenforskap førte til at mer enn 100 000 portugisere var heroinavhengig på slutten av 90-tallet og at 161 personer dør daglig av overdoser i USA. Særlig er amerikanerne i ‘rustbeltet’ rammet der utflagging har ødelagt stålindustrien. I 2014 befant hver tredje filippiner seg under fattigdomsgrensen og ifølge FN har de over en million rusavhengige. Mens Portugal avkriminaliserte narkotika og og økte behandlingskapasiteten, har USA kuttet i helse og utdanning for å sikre den øverste 0,01 prosenten. Duterte-regjeringen har gått til væpnet krig mot selgere og rusavhengige. En krig som teller mer enn syv tusen drepte. Undertegnede var på Dagsrevyen i 2016 og ba utenriksminister Brende fordømme henrettelsene. Men uansett hvor vondt det er må vi, samtidig som vi fordømmer henrettelsene, lytte. Duterte sa i et intervju med RT at filippinerne er fattige. De er avhengige av barna sine til å forsørge dem, kjøpe medisiner og betale for begravelsene deres. Derfor utgjør rusavhengighet, ifølge han, en eksistensiell trussel for det filippinske folket. Tragedien her er at han ikke tar helt feil. Under det groteske spetakkelet av Dutertes krig mot narkotika, finner vi enorm menneskelig lidelse som følge av økonomiske forhold.

Omsorgssvikt rammer skjevt. Professor Gilberto Gerra, leder for narkotikaforebygging og helsefag ved FN-kontoret for narkotika og kriminalitet, har publisert en studie som viser sammenheng mellom negative erfaringer i barndommen og tobakksrøyking i voksen alder. En ‘appropriate parenting style’ ble assosiert med mindre røyking. Oppfattelse av omsorgssvikt, alder for begynnende tobakksrøyking, antallet sigaretter om dagen, psykiatriske symptomer og nivåer av adrenokortikotropt hormon og kortisol ble undersøkt. Total score på omsorgssvikt og psykiatriske symptomer samt hormon- og kortisolverdier var høyere blant røykere. Tidligere har han publisert en studie som viste sammenheng mellom nivåer av adrenokortikotropt hormon og kortisol, og avhengighet til kokain og heroin. Barn som har hatt vanskelige oppvekstforhold er altså fysisk disponert for avhengighet. Og omsorgssvikt rammer disproporsjonalt ut fra klasse. Petter Nyquist har gjort mye bra med ‘Petter Uteligger’ der han bidrar til å humanisere den rusavhengige. Samtidig skal vi passe oss litt for å idealisere lidelse. For man blir ikke et bedre menneske av å være fattig eller rusavhengig. I NOVA rapporten ‘Vold og overgrep mot barn og unge’, finner vi at sammenheng mellom dårlig familieøkonomi, rus, og vold fra foreldre, vitneerfaringer og seksuelle overgrep.

Konklusjonen må bli at vi motarbeider økende ulikhet. Samtidig burde vi vokte oss for idealisering av lidelse og premissene i Civita-debatter som på den ene siden bygger omdømmet sitt ved en kontinuerlig strøm av artikler om hvordan vi best mulig kan hjelpe den narkomane; og som på den andre siden jobber for et samfunn som genererer ulikhet. Fagpersoner burde ikke opprettholde status quo. Derfor trenger vi et kritisk fagfelt som fremfor å romantisere individer, fokuserer på samfunn og system. Som skjærer gjennom debatter som overskygger virkelige problemer samtidig som det kjemper for å motvirke utenforskap. Kampsaker blir styrking av universelle velferdstjenester, mer rettferdig fordeling av kapital gjennom progressiv beskatning og rettferdige arbeidsforhold. Boligpolitikken er også et problem. Det er ikke uvanlig at personer som har mottatt rusbehandling står uten bolig. Kampen mot avhengighet begynner med kampen for et rettferdig samfunn. Norge ligner heldigvis mer på Portugal enn Filippinene og USA. Men samtidig som vi iverksetter gode tiltak blir disse fortsatt å regne som symptombehandlinger med mindre vi samtidig bekjemper den voksende ulikheten.

Av Kenneth Arctander i Klassekampens 31.07.2017

Feil av både KrF og Venstre i rusdebatten

Kan hende jeg er veldig streng, men da cannabis ble diskutert I NRKs ‘Valg 2017: Din stemme’ 31.08. 2017, var det litt merkelig at Foreningen Tryggere Ruspolitikk ikke ble nevnt i saken ettersom det var de som hadde bestilt spørreundersøkelsen som lå til grunn for debatten. Undersøkelsen viste at blant de spurte var 68 prosent imot legalisering og 32 prosent for. Akademikeren som uttalte seg for Universitetet i Bergen er leder av samme foreningen i Bergen. Derfor, allerede to minutter inn i TV-sendingen, forstod jeg at kvaliteten på dette innslaget kom til å bli lav. Og det ble den. For i debatten mellom Venstres Ola Elvestuen og KrFs Kjell Ingolf Ropstad forsvant nesten all logikk.

Ropstad mente vi ikke kan legalisere hasj fordi Portugal har legalisert og det har ført til økt ungdomsbruk. Feil! Portugal har ikke legalisert. De har avkriminalisert. Avkriminalisering betyr at rusmidler fortsatt er forbudt, men at reaksjonene ikke er strafferettslige. Man får ikke anmerkning på rullebladet og kan ikke settes i fengsel. Import, produksjon og salg er fortsatt like ulovlig i Portugal som i andre land. Ropstad har også vært selektiv i sin lesning av statistikk. Hovedbildet viser en liten nedgang i bruk i befolkningen, og noe økning i cannabisbruk blant ungdom i tiden etter reformen. Det er uansett feil å hevde at all rusrelatert endring i Portugal etter avkriminaliseringen (på godt og vondt) er virkning av avkriminaliseringen. Avkriminaliseringen var en del av en helhetlig strategi. Forskerne Hughes og Stevens viser at det er komplisert å skulle påvise en sammenheng mellom reformen og bruk. Økt kapasitet på skadereduksjon, behandling, og ettervern har etter alt å dømme ført til mindre problematisk bruk, færre dødsfall og mindre spredning av HIV og hepatitt C. Utviklingen i Portugal er omtrent den samme eller noe bedre enn i andre land i regionen, som Spania og Italia.

Ropstad hevdet videre at Norge har en vellykket narkotikapolitikk fordi vi ligger i bunnen i Europa for bruk blant ungdom. Med Venstres politikk, hevdet han, vil bruken gå opp og antallet overdosedødsfall øke. “Flere vil dø!! Hører dere!!”. I realitetens navn er det like usannsynlig at overdoser vil gå opp som at overdoser vil gå ned av legalisering av cannabis i Norge. I land der smertestillende opioider dreper smertepasienter kan det finnes en substitusjonseffekt, men det er ikke denne pasientgruppen vi snakker om når vi snakker om de som dør av overdoser i Norge. Så dette blir så marginalt at vi like gjerne kan droppe det sporet.

Elvestuen på sin side mener at narkotikapolitikken er fullstendig mislykket og viser  til at Norge har mange overdoser. Så  blandes overdoser og narkotikarelaterte dødsfall, slik at man får et inntrykk av at vi har over 260 overdosedødsfall i året. Ikke riktig det heller. I 2015 fant man at av de 289 narkotikarelaterte dødsfallene, var 76 prosent overdosedødsfall, altså, 221. De siste årene har 80 prosent av dødsfallene vært overdoser, noe som vil gi et lavere tall enn det som brukes i reportasjen. Uansett er alle enige om at dette tallet er for høyt. Kanskje var det derfor programlederen spurte Elvestuen hvordan legalisering av hasj vil gjøre vil noe med dette. Elvestuen forklarer ikke hvordan lovlig hasj vil føre til reduksjon i antall overdosedødsfall som primært skyldes injisering av heroin, gjerne i kombinasjon med bruk av potente benzodiazepiner og alkohol.

Deretter viste Elvestuen til at flere delstater i USA, Canada, Portugal og Uruguay har et regulert system for cannabis (Portugal har fortsatt ikke legalisert cannabis). Det merkeligste grepet han gjorde i debatten var uansett å løfte frem USA sin suksess med cannabis på overdosedagen. For landet står midt i en katastrofal heroinepidemi. Lederen for den amerikanske sentralbanken sier epidemien er en trussel for landets økonomi. De strever også med en grusom overdoseepidemi med mer enn hundre dødsfall daglig. Dessverre, for Elvestuen, hadde Colorado (som har legalisert cannabis) med sine 5, 5 millioner innbyggere 442 overdosedødsfall i 2016. Altså, nøyaktig dobbelt så mange som Norge med sine 221 i 2015. Samtidig er det riktig å presisere at det har vært noe nedgang i overdosedødelighet i Colorado fra 2015 til 2016, men Colorado er så forskjellig fra Norge på så mange måter at overføringsverdien nok er lav. Canada og Uruguay er såpass nye fenomener at det ikke er særlig læringsgrunnlag enda.

Det vi finner hos Elvestuen og Ropstad er det samme fraværet av logikk som fant sted i det forrige århundrets latterliggjorte debatt om at hasj fører til heroin og død. For mens Ropstad fortsatt følger denne teorien, som er feil, har Elvestuen bare vrengt den. Og det blir akkurat like feil. Det eneste KrF og Venstre oppnår her er å forstyrre det viktige reformarbeidet som Høyre og Arbeiderpartiet er i gang med, og som alle de politiske partiene med unntak av FrP er med på.

“Alle” ser til Portugal

Kronikken har vært innsendt og trykket i Klassekampen 24.04.2017.

Skrevet av Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i RIO & Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis.

Enige og uenige

Actis og RIO konkluderer ulikt i spørsmålet om avkriminalisering. RIO ønsker å avkriminalisere bruk- og besittelse, mens Actis vil utvide bruken av alternative reaksjoner innenfor det eksisterende lovverket. Men organisasjonene er enige om hovedinnretningen i reformen som nå ligger foran oss: personer med rusproblemer trenger helsehjelp, ikke straff. Vi er positive til forslaget fra Ap om at partiene rett etter sine landsmøter foreslår for regjeringen at de setter ned en kommisjon som skal komme med forslag til lovendring og etablering av nemnder som skal møte personer pågrepet for bruk og besittelse av illegale rusmidler.

Portugal har lyktes med å redusere mange av problemene landet sto overfor gjennom en helhetlig strategi. Norges utgangspunkt er et annet. Det er likevel lærdommer å trekke av Portugals erfaringer, selv om den portugisiske modellen ikke er en universalløsning på alle narkotikapolitiske utfordringer. De har sine utfordringer, og vi våre. Vi må lage vår ruspolitikk utfra vår nasjonale kontekst og vårt utgangspunkt. «Portugal på norsk» kan bli bra om det innebærer kapasitetsøkning og organisatorisk endring, med det formål om å hjelpe flest mulig rusavhengige på best mulig måte, samtidig som forebygger rusproblemer.

Hva gjorde Portugal?

Ved inngangen til 2000-tallet hadde Portugal en alvorlig heroinepidemi og en av Europas verste HIV/AIDS-epidemier, mye grunnet sprøytebruk. I 2001 vedtok landet en ny narkotikapolitikk. Hovedlinjen var større vekt på helseintervensjoner, mindre vekt på straff for små narkotikaforbrytelser og «avkriminalisering».  Det var særlig det siste elementet som fikk oppmerksomhet.

Men Portugal slapp ikke tøylene helt. Avkriminalisering innebærer at bruk og besittelse av nærmere definerte mengder stoff ikke lenger møtes med strafferettslige midler. Men bruk er forbudt. Dersom man blir pågrepet med noen brukerdoser skal man i stedet møtes med helserettede tiltak eller administrative reaksjoner. I Portugal innebærer det at stoffet blir beslaglagt og brukeren må møte for en nemd som vurderer om det er behov for ytterligere tiltak, som behandling eller sanksjon. Mange saker henlegges, men nemdene kan kanalisere brukerne inn i behandling eller ilegge sanksjoner, som yrkesforbud, utreiseforbud, besøksforbud, bortvisningsvedtak eller “overtredelsesgebyr”. I 2015 ble 6000 saker henlagt, 1600 resulterte i sanksjon og 800 ble fulgt opp med behandling.

Politikken skiller seg ikke så mye fra andre land i regionen. Også Spania og Italia har avkriminalisert bruk. Avkriminaliseringen i Portugal ble begrunnet med frykt for at kriminalisering skulle føre til at folk ikke søkte behandling. Ifølge en akademisk gjennomgang klarer Portugal seg relativt bra sammenlignet med Italia og Spania.

Det var ikke vanlig å straffe narkotikabrukere med fengsel før 2001 heller. Ved nyttår i 1998, var det for eksempel fire personer –fire- som sonet for bruk og besittelse.

En bred strategi

Parallelt med avkriminaliseringen satte myndighetene i verk en rekke helseintervensjoner, slik som forebyggingsprogrammer, sprøyteutdeling, lavterskeltiltak og metadonbehandling. Mange av disse intervensjonene var allerede etablert i Norge på det tidspunktet og er utbredt og akseptert i dag. I tiden etter reformene sank overdosedødeligheten, og den raske spredningen av HIV/AIDS bremset opp. Portugal har alltid hatt lavere overdosetall enn Norge, men flere dødsfall av HIV/AIDS og andre grunner. Hepatitt C er et betydelig helseproblem i mange land, og Portugal er blant landene i Europa med høyest forekomst av sykdommen i brukerpopulasjonen. Samlet sett har dødeligheten blant brukerne vært noe høyere i Portugal enn i Norge. Differansen kan neppe forklares med forskjeller i dagens politikk, men er trolig en arv fra heroin- og HIV/AIDS-epidemiene på 80- og 90-tallet.

Ingen mirakelkur

I ordskiftet framstilles det som Portugal har funnet løsningen på den krevende ruspolitikken og at alt går i rett retning etter reformen.

Men mens narkotikabruken i befolkningen er forholdsvis stabil og lav i en europeisk sammenheng, har vi for eksempel sett en økning blant portugisisk ungdom de siste 15 årene.

Ifølge det europeiske narkotikabyrået EMCDDA har Portugal fortsatt høyt nivå av problembruk og HIV, og utviklingen i landet skiller seg ikke klart fra andre europeiske land med en annen politikk. Evalueringene som er gjort, ser på den samlede strategien, det er ikke mulig å konkludere om betydningen av avkriminalisering isolert sett.

Helsehjelp istedenfor straff

Det er ikke nytt i norsk narkotikapolitikk at brukerne skal få helsehjelp. Dette har vært et sentralt element i norsk narkotikapolitikk i lang tid, med blant annet pasientrettigheter, substitusjonsbehandling, sprøyteutdeling og lavterskel helsetilbud. Portugal skiller seg fra oss blant annet ved at de har noe høyere behandlingskapasitet og kortere ventetid for all behandling, 18 lavterskel- utdelingsenheter for metadon og 31 enheter for sprøyteutdeling.

Det er bred politisk enighet om at straff, bøter og fengsel ikke er en egnet reaksjon for folk med rusproblemer. De siste årene har man derfor sett en økning i bruk av alternativer til fengsel og bøter, slik som mekling, narkotikaprogram med domstolskontroll og soning i behandlingsinstitusjon (§12-soning). Det er relativt få som soner fengselsstraffer kun for bruk og besittelse i Europa, inkludert i Norge. Uansett burde tallet være 0. Bøter og andre straffereaksjoner er en belastning for rusavhengige. En reform som beveger oss i mer i retning av helsehjelp fremfor straff er derfor velkomment. Men vi trenger flere lavterskel skadereduksjonstjenester, høyere kapasitet på behandling og finansiering av oppfølging etter behandling, eller ettervern.

Heroin til besvær for alle og enhver

Skrevet av Kenneth Arctander Johansen (RIO og Ronny René Nielsen (A-larm) i Klassekampen 5.04.2017.

Debatten i etterkant har imidlertid vist at to av brukerorganisasjonene som var med på brevet valgte å, slik vi oppfatter det, endre mening. Vi har ikke problemer med at de gjør det, men da må man si det, og ta ansvar for det.

I etterkant av avisoppslaget har to av brukerorganisasjonene, proLAR og LAR-Nett, sagt seg uenige i en bisetning i brevet de selv var med å utforme. Så har det vært igangsatt en aksjon for å kritisere de andre som har vært involvert i aksjonsgruppen. Rio har blitt mistenkeliggjort for å ha lurt organisasjonene og Klassekampen, hvilket faller på sin egen urimelighet. Deretter har skytset blitt rettet mot bare Klassekampen. Det hadde vært mer rettferdig om organisasjonene som har stilt seg bak noe de ikke var enige i, bare ga dette til kjenne. Det som har fått utspille seg får brukerorganisasjonene til å fremstå som lite troverdige. Vi beklager på vegne av rusfeltet at slike debatter oppstår. Hverken Rio eller A-larm hevder på noen måte at vi er feilfrie, men vi ser det som ødeleggende når brukerorganisasjonene diskuterer misforståelser og uenigheter i sosiale medier; når beskyldninger og konspirasjonsteorier får leve fritt. Det hele var egentlig ganske enkelt. Den meget omtalte bisetningen i brevet lød slik:

«[Det] må […] bli et «åpent» valg hva gjelder de allerede brukte medikamentene [Metadon, Subutex og Suboxone]. På denne måten kan de opiatavhengige få fult (sic.) utbytte av sin medisinske behandling og HAB (heroinassistert behandling) vil være unødvendig, etter vårt syn [vår utheving].»

ProLAR og Lar-Nett hevdet i etterkant av avisoppslaget at heroin kan være nødvendig på tross av flere medikamenter i LAR, men at det vil bli mindre nødvendig. Setningen kunne dermed ha sett slik ut:

«På denne måten kan de opiatavhengige få fullt utbytte av sin medisinske behandling og HAB vil være mindre nødvendig […].»

Så enkelt kunne det vært gjort.

Likevel er det de store satsingene som vil være viktige. Det Europeiske overvåkingskontoret EMCDDA estimerer at Norge har 8145 injiserende stoffbrukere og 9015 høy-risiko opiatbrukere. NIBR-rapporten for 2015 slo fast at omtrent halvparten av ruspasientene stod uten bolig ved avsluttet behandling, noe som også gjelder halvparten av brukerne av lavterskeltjenester i kommunene. Folkehelseinstituttet estimerer at ca. 20 000 personer vært smittet av hepatitt C. Vi har omtrent 220 overdosedødsfall årlig. Det sier seg selv at politikerne må prioritere riktig for å møte disse utfordringene. Vi ber om at det bygges ut lavterskel substitusjonsbehandling, at flere behandles for hepatitt C, at kapasiteten økes på døgnbehandling og at det finansieres integrerte ettervern. Vi er enige med Ruth Grung (AP) når hun sier til Klassekampen at heroinbehandling egentlig er en symbolsk sak.

Hedret Monica med «krus mot rus»

Sakset fra Altaposten.no 6.4.2017

Hammerfestingen Tom-Kristian Hermo jobber utrettelig for et brukerråd for psykiatri og rus også i Alta. Han og Monica Nielsen er partikolleger (Ap), men «Tommen» sier han aldri ville tildelt det eksklusive kruset hvis Monica kjedet seg på møtet.

– Hun tok åpent og ærlig i mot oss. Hun virket helt seriøst interessert. Jeg tror Monica vil bruke sin politiske innflytelse til å få opp et kommunalt brukerråd for psykiatri og rus i Alta. Kanskje også et brukerråd for NAV, sier RIO-representanten for Vest-Finnmark.

Merete Hammari Haddal var invitert med til møtet mandag 4. april, hun er fra Mental Helse Alta.

– Vi hadde et informativt møte. Hyggelig at kommunen fikk kruset, sier Monica Nielsen.

Ordføreren berømmer også Haddal for hennes innsats for å få opp Mental Helse i Alta.

Ser på løsninger

– Vil du jobbe for et slikt brukerråd som Hermo etterlyser?

– Dette er et viktig tema, og vi skal drøfte det i ledermøte etter påske, sier Nielsen.

– Vi ser at det er en ordning som fungerer godt andre steder. Om Alta går for denne løsningen, vil bli avklart gjennom ordinær politisk prosess, sier Nielsen, som sier hun for tiden innhenter informasjon om hvilke erfaringer andre kommuner har gjort seg på de ulike ordningene.

– Ordningen Hammerfest igangsetter, tror jeg er en god måte å organisere dette på, sier hun.

– Ærlig talt ønsker jeg at Monica Nielsen skal bli en beskytter for oss, en pådriver for tiltak som er rus- og psykiatrirelaterte, sier Hermo, som er svært glad for at Hammerfest nå får sitt brukerråd i juni, kanskje også et tilsvarende for NAV, sier han.

Vi henger etter

– Det betyr at Hammerfest ligger foran Alta?

– Ikke mye. Vi er nok heller like dårlige. Det vil vi gjøre noe med, sier brukerrepresentanten, som sier han nå også skal bidra under revisjonen av psykiatri- og rusplanen for Alta kommune.

– Hele Finnmark ligger etter resten av landet på området. Det er ikke et altaproblem eller et hammerfestproblem, sier Hermo, som sier at RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon stiftet i 1996. Formålet er å påvirke fagfolk, byråkrater og politikere slik at personer med rusproblemer får en tilrettelagt vei til et aktivt og konstruktivt liv. RIO mener dette best kan skje i et helhetlig og individuelt tilpasset behandlings- og rehabiliteringsforløp.

Stadig mer viktig

– Jeg har en drøm om å få nettverk og brukerråd på plass over hele Vest-Finnmark. Når man vet hva andre har, kan man også lettere be om hjelp, sier den tidligere rusmisbrukeren, i dag lokalpolitiker og ildsjel. Han ønsker seg et utvidet kollegium, og ber tidligere brukere vurdere å ta kontakt, og kanskje bli frivillig RIO-representant for Alta.

– Brukermedvirkning blir bare mer og mer viktig. Alle har en sjanse til å komme tilbake, sier Hermo.

RIO om HIV og hepatitt C i FN

Your excellences,
ladies and gentlemen,
colleagues and friends,

I wish to give my thanks to the organizers for inviting me and asking me to speak on this very important topic. Especially relevant for people with substance use problems, but also for their partners, their friends, their families and consequently for the community as a whole.

And let me just for a moment quote Søren Kierkegaard:

If One Is Truly to Succeed in Leading a Person to a Specific Place, One Must First and Foremost Take Care to Find Him Where He is and Begin There.

This is the secret in the entire art of helping.”. 

 

 

In addressing the topic of this event, it is necessary to say that the country where I am from, Norway, has a low prevalence of new HIV-diagnoses among people who inject drugs.

Eight people were diagnosed in 2016, 8 in 2015, and 7 in 2014[1]. In the nineties, the situation was quite different. I vividly remember close friends of my father dying from AIDS when I was a child.

In my academic work, I have studied several annual reports and protocols from drug treatment centres from this time. And I have been saddened to read how the residents organized special HIV therapy groups to help each other cope with being infected.

According to treatment- and mortality multiplications, we estimate that Norway has approximately 9000 so called problematic opioid users and 8000 injecting drug users. This is quite severe for a country of only five million people. The overdose mortality rate is even famous for being high. Therefore it is especially interesting how, with these problems, we have managed to curb the spread of HIV among drug users.

Most people agree that the most important events in this regards have been the following

  1. Providing methadone maintenance treatment for heroin addicts
  2. Establishing Needle exchange programs,
  3. Providing information and diagnosing but equally -and possibly most- important;
  4. There was a change in attitude and behaviour among people who injected drugs; the awareness of responsibility to protect oneself and the people around yourself; using condoms when having sex or, if you were infected and shared a needle, you let people know and you were the last one to use the shared needle.

So this has been important. With the permission of madam chair I would like to move to another –I believe- fitting topic, hepatitis C.

Hep C is of great concern for people injecting drugs. Due to its characteristics, both in sneaking up on people, but also for not being a “hot topic” for politicians or people in general, we call it “the silent epidemic”. My suspicion is that it does not gather attention since it does not spread to the general population, but stays within the population of injecting drug users, still a stigmatized group. And therefore we are happy that the state bearing parties are signalling that they want to stop punishing people with drug problems and provide treatment in stead.

In Norway, as many as 20 000 people might carry the disease.

Important work is being done, much by users’ organizations.

One of the organization for patients in Opiate Replacement Therapy, proLAR, use rapid antibody tests to check if users have antibodies, and if indicated, they are told to be considered for treatment.

The association for humane drug policies has funded a comic to provide information to drug users about how to avoid being infected. Many drug users don’t think about not sharing water, cooking pans etc.  The main character in the comic, Hepatina, is based one of the people from the association. Go to hepatitiscomics.com and you can download the comic in English.

Reinfection after treatment is a real problem. Therefore, RIO is funding research on this, which will result in a topical PhD.

And we push health authorities to prioritize treatment for more patients than today, preferably with Direct-Acting AntiViral medicines. Today these are mostly reserved for patients that have developed liver cirrhosis.

We must always hold government accountable. This is impossible if they do not fund organizations like ours. The carriers of hep c would not have had a voice and I think it would forever have been a “silent epidemic”.

Therefore, to go back to Kierkegaard. To counter morbidity among drug users, you must begin where they are, support their NGOs, and actually listen to us when we speak.

Thank you for your time.

[1] https://fhi.no/nyheter/2017/hivtall-fra-2016/

Recovery og ettervern i FN

RIO er stolte over å kunne bidra til arbeidet med posisjonspapirene til Drug Policy Futures og for å representere Recovered Users Network foran 17 FN-land og flere representanter fra internasjonalt sivilsamfunn. Posisjonspapiret på recovery finner dere her.

Landene som var representert:

Canada, Sveits, India, Korea, Kenya, Estland, New Zealand, Russland, Zambia, Sri Lanka, USA Kina
Singapore, Italia, Storbritannia, Namibia og Mexico.

Innlegget kan dere lese her:

Your excellences,
ladies and gentlemen,
friends and colleagues.

I am happy to present Drug Policy Future’s policy paper on recovery and social reintegration.

Speaking about recovery is something that I deeply enjoy. I used to be addicted to drugs and I have not been so for the last 14 years, which by now probably only means that I too, sadly and inevitably, am aging. Recovery has a personal meaning to me and I believe it is like this for all people that for various reasons have suffered from drug addiction. Recovery means something close to heart.

It is a personal process of change. A change of behaviour, a change in a way of thinking and also a change in a way of feeling. This change does not magically occur when you are, for whatever reason, abstinent from drugs. It begins the moment you start to imagine another way; another life.

Recovery is a state of change towards a more healthy, drug free life where individuals take responsibility for themselves.

It is about being able to, and acting to, achieving your potential.

And it is about hope. About seeing the person that is trapped in a cycle of drug misuse as a person with innate resources, not just some hopeless case, but an asset to his or her family, friends and society –and to assist in finding ways for the person to unlock the door from this prison-like state.

It is important to note that such a process does not happen in a vacuum. It happens in relation to other people around you, to your community. This is why we cannot talk about recovery without social reintegration.

Therefore, our vision for how drug treatment services should be delivered is based on the following principles:

first, recovery should be made the explicit aim of all services providing treatment and rehabilitation for people with problem drug use;

secondly, a range of appropriate treatment and rehabilitation services must be available at a local level – since different people with different circumstances inevitably need different routes to recovery; and

thirdly, treatment services must integrate effectively with a wider range of generic services to fully address the needs of people with problem drug use, not just their addiction

The Drug Policy Futures network urges all Member States to

  • Secure that a coherent drug action plan is in place securing the continuum of treatment, recovery and social reintegration as a virtuous cycle
  • Secure high capacity on treatment- and facilitate peer-support services
  • Make sure users can choose the treatment that is right for them.
  • Develop new approaches to changing patterns of drug use.
  • Offer job opportunities and affordable housing
  • Advocate for recovery and present recovery champions as living example of the success of recovery

 

Then I would like to add that debates on drug policy tends to end up in unfruitful discussions about whether the primary aim of treatment for people who use drugs should be harm reduction, or recovery. This dichotomy is counterproductive. Harm reduction and low threshold interventions can be instrumental in preventing mortality and morbidity, overdoses and spread of  infectious diseases like HIV/AIDS and hepatitis C, but also in reaching drug users populations and assisting them in finding their way toward recovery and abstinence from drugs.

Therefore, any drug strategy must incorporate recovery as the overarching principle. The needs and aspirations of the users must be placed at the core of all services, moving past unconstructive political debates –and providing hope that recovery is possible, even normal, for most people that at some point has struggled with drug addiction. And this we must never forget.

Thank you for your time

 

Innspill til Helse- og omsorgsdepartementet om CND 2017

Først vil jeg takke for invitasjonen til dette dialogmøtet om Norges bidrag til narkotikakommisjonen 2017. RIO har vært engasjert i prosessen frem mot UNGASS i 2016, og har deltatt aktivt på konsultative og regionale eventer samt CND i 2015, 2016, og vil delta på CND i 2017.

RIO støtter intensjonen i UNGASS’ sluttdokument[1], men vi mener toppmøtet burde tatt med seg innspillene fra Civil Society Task Force[2] og Verdens Helseorganisasjon[3] spesifikt omhandlende økt oppmerksomhet på forebygging, skadereduksjon, finansieringsmekanismer for behandling, disproporsjonale straffeutmålinger for lovovertredelser, avskaffing av dødsstraff og politikk forankret i menneskerettighetene -som for Norge betyr at alle mennesker har rett til best mulig oppnåelig fysisk og psykisk helse. Norge må være en klar stemme som ber om at intensjonene til toppmøtet følges opp. Vi burde ansvarliggjøre land på vegne av folk med rusproblemer, for at grunnleggende rettigheter ivaretas.

I det følgende vil jeg ta opp særlige temaer berørt i UNGASS’ sluttdokument som vi ønsket at Norge burde fremheve, og som vi mener Norge må stå opp for:

  • Nasjonalstaters fleksibilitet til å utarbeide nasjonal narkotikapolitikk med henhold til helse- og velferd: Herunder burde det vektlegges hvilke alternative reaksjoner på narkotikarelatert kriminalitet nasjonalstater kan implementere under gjeldende FN-konvensjoner: vi mener nasjonalstater kan høste erfaringer fra ulike land som har forsøkt ulike tilnærminger til narkotikaspørsmål, der f.eks. Portugal-modellen er interessant i og med at den skiller seg fra andre land i Europa og kan fremvise akseptable resultater. Selv om regjeringen ikke har et politisk grunnlag for å anbefale avkriminalisering pr. nå, burde Norge med bakgrunn i den senere utviklingen helt klart promotere en oppmykning i lovverket på CND.

 

  • Vi vektlegger viktigheten av menneskerettigheter for alle individer, uten noen som helst form for diskriminering der mennesket skal plasseres i sentrum av internasjonal narkotikakontroll: Norge må fortsatt være en klar stemme mot dødsstraff.

 

  • Så er vi fornøyde med definisjonen på rusavhengighet som en multi-faktoriell helseforstyrrelse som skal bli møtt med et kontinuum av tjenester som felleskapsbaserte programmer, rehabilitering, sosial reintegrering og tilfriskning for personer med avhengighet til illegale rusmidler: Norge burde fremheve ressursperspektivet omhandlende mennesker med rusproblemer, og gjøre av gevinsten tjenesteapparatet og myndigheter får ved organisert brukermedvirkning.

 

  • Når det kommet til sivilsamfunnets rolle i å delta i viktige spørsmål rundt narkotikapolitikk har mange land mye å lære av Norge. Mange steder er sivilsamfunnet kneblet eller det mangler gode kontaktpunkter og rom for påvirkning.

 

  • Dokumentet beskriver ikke-diskriminering, og tilgang til nødvendig helsehjelp og behandling for alle, inkludert tiltak for å forhindre spredning av smittsomme sykdommer som HIV og hepatitt C. UNGASS nevner substitusjonsbehandling, og vi mener Norge må fortsatt promotere skadereduksjon som en av tilnærmingene i et kontinuum av tjenester for personer med rusproblemer.

 

  • Videre mener vi Norge fortsatt skal støtte alternativ utvikling med følgeforskning og et internasjonalt initiativ for sosial utjevning og bygging av bærekraftige lokalsamfunn.

 

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon 22.02.2017
Eva Pay.

[1] UNGASS Board (2016): “Zero Draft Outcome Document”

[2] Civil Society Task Force (2016): “Civil Society Task Froce Recommendations for the «Zero Draft» of the Outcome Document for UNGASS 2016”

[3] WHO (2016) “Public health dimension of the world drug problem including in the context of the Special Session of the United Nations General Assembly on the World Drug Problem, to be held in 2016”

Høring om handlingsplan mot hepatitt C

“RIO støtter representantforslaget om en handlingsplan og vi støtter intensjonen bak representantforslaget som er å eliminere hepatitt C i tråd med WHO-målene for bekjempelse av virale hepatitter.

Hepatitt C er en allmenfarlig og smittsom sykdom. Men i motsetning til andre slike sykdommer blir pasienters tilgang til behandling begrenset for å redusere kostnader. Konsekvensen av dette er at kun de som har utviklet leverskade får tilgang til ny behandling.

Smitte av sykdommen er stort sett knyttet til injeksjon av rusmidler. Trolig ligger noe av forklaringen på hvorfor dette forbigås i stillhet her. RIO mener man må behandle nok pasienter med gode medisiner på et tidlig stadium sånn at man klarer å bryte spredningskurven og forhindre at den «glemte epidemien» får fortsette å ødelegge livskvalitet hos så mange mennesker. Vi foreslår at det settes en nasjonal ambisjon om å eliminere hepatitt C i Norge innen 2030 gjennom en konkret og ambisiøs handlingsplan. Forebygging må styrkes, testing og diagnostikk må gjøres tilgjengelig for høyrisikogruppen, begrensing på tilgang på behandling må fjernes og alle med kronisk infeksjon må få tilgang på trygg og effektiv behandling.

I tillegg til behandling av de som allerede er smittet med hepatitt C, må skadereduserende tiltak styrkes for å hindre videre smitte av viruset, samt at dette kan hindre resmitte av mennesker som har mottatt behandling for denne sykdommen. Det bør åpnes for at flere kan dele ut rent brukerutstyr, ikke bare i sentrumsområder, og at «pakken» med utstyr som deles ut utvides.