Om LAR-barna

Den siste tiden har det vært satt et særlig fokus på barn som fødes med abstinenser. Mange av disse fødes av mødre som er i LAR og mottar substitusjonsbehandling, enten med metadon eller buprenorfin. Flere faglige instanser har vært kritiske til praksisen med å trappe opp gravide LAR-pasienter.

Barnelegeforeningen skrev til Helsedirektoratet og Barneombudet følgende i 2014:

«Vi mener at vi har nok kunnskap og erfaring i dag til å hevde at LAR-medikamenter under graviditeten innebærer en betydelig risiko for skade på fosterhjernen, med senere dysfunksjon hos barnet til følge, og at dette kan medføre store omkostninger både for den enkelte og for samfunnet som helhet.»

Barnelege og barneombud, Anne Lindboe, til VG 18.01.2016:

«Helsedirektoratet står og ser på at barn påføres sterke smerter. De nyfødte barna skjelver av abstinenser, så de får gnagsår. De takler ikke berøring, og sliter med amming. I tillegg får en del senskader, som synsskader og motoriske utfordringer.»

RIO mener:

  • Hensynet til barnets beste veier alltid tyngst
  • Vi trenger mer kunnskap om graviditet og LAR
  • LAR-pasienter skal alltid tilbys gratis langtidsvirkende prevensjon ved oppstart i LAR
  • Opioidavhengige, inkludert LAR-pasienter, skal gis et fullverdig og faglig forsvarlig «ut av LAR» tilbud ved graviditet
  • Retningslinjene for gravide i LAR må revideres
  • Det må utarbeides regionale retningslinjer som sørger for at LAR-pasienter får den oppfølgingen og kunnskapen de trenger om graviditet i LAR

 

Vi noterer oss at det stort sett er enighet om dette blant ulike instanser og på tvers av politiske partier, uten at dette har resultert i en god nok praksis. LAR-pasienter får ikke god nok informasjon og gravide frarådes gjerne å trappe ned om de ønsker dette, og de trappes tidvis heller opp på bl.a. metadon. Dette er med på å svekke legitimiteten til LAR, og vi er bekymret for fremtiden til en del av disse barna. Derfor ber vi om rask handling fra Helse- og Omsorgs departementet, og en tydelig formulering i den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet 2016-2020.

Narkotikaprogram -et valg om behandling fremfor fengsel

Med bred politisk støtte er narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) en nasjonal realitet. SV og Venstre foreslo nasjonal implementering av programmet i sitt forslag om «en human narkotikapolitikk». De fleste brukerorganisasjonene glimret med sitt fravær på høringen. Den foreslåtte opptrappingsplanen for rusfeltet for de neste fem årene vil utvide narkotikaprogrammet slik at alle i målgruppen vil kunne få dette tilbudet.

Siden 2006 har ND vært et prøveprosjekt i Oslo og Bergen. Dette er en alternativ straffereaksjon til ubetinget fengsel for personer med alvorlig rusavhengighet som er gjengangere i straffeapparatet. Den straffedømte som har fått ubetinget fengsel kan søke om å motta behandling fremfor fengsel. Han eller hun forplikter seg også da til å følge programmet over to år. Dersom man avbryter programmet man har søkt om og samtykket til kan man måtte gå tilbake til å sone hele eller deler av fengselsstraffen. ND er for gjengangere som enten har gjort kriminelle handlinger i rus, gjort kriminelle handlinger for å finansiere rus, eller overtrådt Straffeloven § 162 eller Legemiddelloven § 31, 2. ledd. De fleste deltakerne i Oslo var VIC-personer (Very Important Criminals).

Ved to anledninger har ND vært diskutert hos NRK. Arild Knutsen (FHN) uttalte blant annet at politiet kan arrestere folk for bruk av narkotika, og deretter tvinge dem til behandling. Det har også vært pekt på at programmet har lav gjennomføring og at myndighetene slik har et verktøy til å dele opp svake fra sterke brukere. De svake må i sone, mens de sterke går fri.

Dette er litt merkelige påstander. Vi mener det er upresist å si man blir dømt til behandling, og direkte galt å si man blir tvunget.  Her har media, regjeringen og SIRUS rotet litt i terminologien selv. Målgruppen er gjengangere som har begått flere kriminelle handlinger som gir ubetinget fengsel, og kan samtykke til behandling i stedet for soning. Behandlingen kan være alt fra poliklinisk oppfølging, arbeidstrening og samtaler til institusjonsbehandling. Dette er naturligvis bedre enn et fengselsopphold, både for den domfelte, pårørende og samfunnet for øvrig.

Under prøveprosjektet var det mange brukere som ikke fikk muligheten til å gå programmet ettersom det ikke var nok plasser. For mange søknader, for lite plasser.

Det er lik gjennomføring i ND som i annen ordinær rusbehandling, slik at dette heller ikke er et valid argument mot programmet. Vi kan heller se på hvordan vi kan få flere folk til å gjennomføre rusbehandling.

Vi for øvrig også imot straff av rusavhengige for bruk og besittelse. Dette er ikke et argument mot ND, med mindre man ønsker å hive ut babyen med badevannet.

Man skal hjelpe LAR-pasienter som vil slutte med opiater

Innlegget var på trykk i Adressa.no 20.01.2016

Den rådende praksisen om å «holde folk fast i LAR», også når de ikke vil det selv, har blitt utfordret i det offentlige ordskiftet. Manglende tilbud til LAR-pasienter som vil slutte med metadon har vært gjenstand for kritikk. Det samme gjelder følgelig direktoratet sin retningslinje for LAR.

Seniorrådgiver ved helsedirektoratet Gabrielle Welle Strand, sier til adressa at man burde støtte pasienter som ønsker å avslutte substitusjonsbehandling. Helsedirektoratets retningslinjer har vært strenge i sine anbefalinger. De sier følgende:

«Avslutning av substitusjonsbehandling bør frarådes med mindre det er god grunn til å tro at pasienten vil klare seg uten opioider.»

Folk som jobber med rusbehandling vet hvor umulig det er å skulle forutsi hvem som greier seg uten rusmidler. Det er ikke sjeldent man hører fagfolk ha forhåpning om en eller annen bruker og blir skuffet. Likeledes kan den personen du aldri trodde skulle greie seg, være den som nettopp gjør det. Mennesket har en evne til å overraske, som vondt lar seg passe inn i kvantifiserbare forklaringer. Dette stiller faget i et uheldig lys. Samtidig er det bra.

LAR har senket inklusjonskriteriene og fjernet en rekke eksklusjonskriterier. Dette har ledet til en større- og mer heterogen pasientgruppe. Samtidig blir det enda vanskeligere å generalisere. Det finnes LAR-pasienter som aldri har brukt hverken sprøyter eller heroin. Undertegnede har selv snakket med brukere som forteller at de blir frarådet å slutte i LAR, da det kan være fare for tilbakefall. Opioidene de tidvis brukte var svakere enn det de får i LAR. Forstå det den som kan.

Det er nok en utilsiktet konsekvens, men retningslinjene resulterte i at mange brukere sier de føler seg motarbeidet når de vil avslutte substitusjonsbehandling. Dette er overformynderi av verste sort. Hvilken annen pasientgruppe vil man ha inn i et regime så preget av kontroll, samtidig som man skal skremme pasientene fra å ønske seg ut av det? Med en såpass stor pasientpopulasjon i et såpass kontrollert regime, er det bare naturlig å anta at flere vil ønske seg ut av pasientrollen. Mange opplever å være «låst inne utenfor murene». Retningslinjen gir uforholdsmessig makt til den LAR-ansatte. Regelen burde være at dersom en pasient ønsker å avslutte bruk av opioider, skal han eller hun støttes og hjelpes med dette fremfor å forhindres. I alle fall dersom vi faktisk mener noe med konseptet «pasientens helsetjeneste».

Nå ligger ansvaret hos byråkratene. Direktoratet må endre ordlyden sin i de reviderte retningslinjene slik at de leder til en god praksis som ivaretar brukerens ønsker. De regionale foretakene må sørge for at alle LAR-pasienter har god tilgang på «ut av LAR» programmer slik regjeringen ber om.