Idrett mot rus

Det er fullt av folk i Valhall Arena lørdag 25. november. Stemmingen er typisk idrettshall: bakgrunnsmusikk, summende prat og lyden av fotballer som dribles og sparkes mot mål. Vannflasker ligger slengt i kunstgresset, og på tribunen sitter spente publikummere med matpakker og termoskaffe.

Lagene er allerede godt i gang med oppvarmingen når Ellinor Kittilsen fra Civitan ønsker deltakere og publikumere velkommen til Idrett mot rus. Klokken tolv begynner kampene i den årlige turneringen.

André Olsen har spilt for Oslo Gatefotball i tre år.

Aktivitet og mestring

Du har det sosiale, aktiviteten i seg selv, å spille ball sammen med gutta, mestring, ha det moro, jeg kan bare fortsette i det uendelige, jeg! sier André Olsen når han blir spurt om fotballens betydning for ham selv.

Han forteller at han har vært rusmisbruker i tretti år, og at fotballen har gitt ham muligheten til å bygge seg selv opp igjen, både fysisk og mentalt. Nå har han spilt for Oslo Gatefotball i tre år. De møtes to ganger i uka for å trene.

– Når du har vært rusfri i noen år, er det greit å ha noe å gjøre, sier han. Han legger vekt på aktivitet og mestring som ting alle i en rusfri fase trenger.

– Det er viktig med aktivitet. Det brenner jeg for, fortsetter han.

Kittilsen la vekt på idretten som brobygger i åpningstalen sin til arrangeementet. Med slike vitnesbyrd fra mennesker som Olsen, er det lett å se hvorfor.

– Det er lykkerus og moro. Du har noe å gjøre, og det får hverdagen til å gå. Det er godt å ha noe å glede seg til! avslutter Olsen.

God stemning

Bare timer før arrangementet skulle starte var det to lag som måtte trekke seg. Det førte til ekstra hodebry for arrangørene. Heldigvis var det flere tribunelag som gjerne stilte opp for treningskamp i sine egne pauser. Kampene kunne dermed gå som planlagt, bare noen få minutter etter skjema.

Samarbeidsprosjektet mellom RIO, Civitan og lokale idrettslag er et tilbud for rusmisbrukere i en rusfri fase, og lag fra hele landet møter opp. Flere av spillerne har vært med flere ganger tidligere, og mye tid går med til hyggelige gjensyn og hilsener. Idrettsgleden er på topp.

Tekst: Idunn S. Svarverud

Gode diskusjoner på miniseminar

Brukerrepresentanter og helsepersonell møttes i helgen på Helsfyr for å bli kjent med hverandre og organisasjonens nyeste prosjekter. Resultatet ble en lærerik og hyggelig samling, med nok av både engasjement og humor.

Brukerrepresentant fra A-larm

Ronny René Nielsen, brukerrepresentant fra A-larm, holdt et spennende foredrag om sine erfaringer som tidligere politi og rusavhengig.

– Jeg følte meg litt som James Bond, smilte han da han fortalte om dobbeltlivet han levde som sikkerhetsansvarlig for Nokas-saken, med et liv fylt av fest og et økende kokainproblem på si. Vendepunktet kom da han endelig turte å være svak.

– Det er det viktigste jeg har gjort i livet: å tørre å be om hjelp, og å begynne å høre på andre, sa Nielsen.

Den tidligere politimannen la vekt på at det er viktig å spørre hvorfor en fortsetter å ruse seg, ikke bare hvorfor en begynner. For ham selv var det spenningssøken som var avgjørende. Han fortalte om en hverdag med kun små rusbeslag i jobben, og en mangel på spenning etter at han kom tilbake fra jobben som teamleder i Kosovo.

– Ingen unnskyldninger, jeg bare forklarer hvordan det er, avklarte Nielsen.

Nielsen jobber nå med prosjektet Leap Scandinavia, i tillegg til jobben i A-larm. Leap står for Law Enforcement Action Partnership, og er en samling tidligere justisansatte som ønsker seg en ny, mer liberal, ruspolitikk.

Han fortalte at de får flere henvendelser fra personer som er enige med dem, men som ikke tør å stå frem, særlig fra politiet.

Les mer om Leap scandinavia her: https://www.leapscandinavia.org/our-mission-and-goals/

Bente Røstad snakket om kvinnerollens påvirkning på rusproblemet.

Varierte prosjekter

Andre halvdel av dagen fortalte RIOs egne brukerrepresentanter om sine prosjekter fra det siste året.

– Det som er så flott med å jobbe i RIO, er at man kan jobbe med det man brenner for, sa Heidi Hansen. Brukerrepresentanten fra RIO Gatenær fortalte blant annet om oppussingen av mottakssenteret Prindsen i Oslo. Hun hadde med seg sin «høyre hånd», Jarle Olsen. Sammen kunne de fortelle om et vellykket dugnadsprosjekt der både brukere, ansatte og andre frivillige sto sammen for å gi de 17 rommene på akuttovernattingen et etterlengtet løft.

Hansen fortalte også om sin opplevelse som brukerrepresentant og jobben med Gatenær-prosjektet. Hun viste til en gjensidig respekt mellom brukere og ansatte, og et rehabiliteringsbilde i stor endring. Hun ønsket seg flere prosjekter med fellesskapet som metode i sentrum.

Brukerrepresentant fra Aust-Agder, Bente Røstad, har lenge vært prosjektleder for ettervernsprosjektet RIO ReStart. Fredag presenterte hun et nytt prosjekt for samlingen, med arbeidstittelen Kvinner, rus og skam. Prosjektet skal i hovedsak være et forum av kvinner som skal få familierusen, kvinnerollens påvirkning på rusproblemet og skamproblematikk frem i lyset. Planen er å komme i gang på nyåret, fortalte Røstad. Prosjektet er et resultat av den store responsen på NRK-serien Forført av spriten, der Røstad selv fortalte sin historie.

Jon Storaas snakket om samhandling på rusfeltet.

Samhandling lønner seg ikke

Avslutningsvis holdt daglig leder Jon Storaas et foredrag om samhandling i rusfeltet. Han etterspurte mer ansvarliggjøring av både brukere og fagfolk.

– Vi må snu behandlingsapparatet helt på huet, sa han, og fortalte om en hverdag der fagfolk umyndiggjøres i egen stilling, noe som til syvende og sist går ut over brukere i behandling.

Storaas la vekt på at billige, enkle tiltak må tilrettelegges, slik at brukerne kan få muligheten til å aktiviseres og ansvarliggjøres på veien tilbake ut i samfunnet. Han fortalte at slik det er nå, lønner ikke samhandlingen seg for institusjonene, fordi det ikke kan måles i lik grad som økonomi og tall. Det må endres, sa Storaas.

Tekst: Idunn S. Svarverud

Stopp kjønnsbasert vold!

Det finnes ingen unnskyldning for at kjønnsbasert vold fremdeles finnes (og i så store tall) på tvers av land og kulturer over hele verden. Fremdeles viser tilgjengelig data skremmende tall om vold mot kvinner og jenter, og avslører den brutale virkeligheten om så mange som må leve i frykt for livet, hjemme og i det offentlige rom, hver eneste dag. Like skremmende og uakseptabelt er det at diskriminerende nasjonal lovgivning og uforberedte justismyndigheter, dommere, sosial- og helsearbeidere hjelper til og viderefører eller forverrer konsekvensene av vold påført kvinner og jenter. Det er for eksempel ikke uvanlig at kvinner diskrediteres eller beskyldes i retten, etter at de har overlevd seksuelle overgrep, ei heller at de sendes hjem til voldelige ektemenn etter å ha endt opp på sykehus eller hos politiet med skader fra vold i hjemmet.

Faktisk kan det være en lang og komplisert prosess å endre diskrimineringskulturen og kjønnsbasert vold, og det kan kreve forpliktelser og involvering fra alle sosiale aktører. Uansett (og dette er et viktig skritt i riktig retning) tar det ikke tid å endre eller vedta lover, retningslinjer, eller opprette fond for å opprette programmer eller mekanismer som kan beskytte og myndiggjøre kvinner og jenter – det krever bare vilje fra lovgivere og bidragsytere.

Selv om ansvaret for å bygge en verden uten vold er et ansvar vi alle deler, er det klart at de som lager lover og retningslinjer, og bidragsyterne, spiller en uvurderlig rolle i å tilrettelegge forholdene for en systematisk endring av kjønnsrelasjonene og for effektiv beskyttelse av kvinner og jenter. Programmer for finansiering og budsjettering for å rette på kjønnsbasert vold, vedta lovgivning som tar hånd om, forebygger og tilbyr rettsmidler for overlevende, i tillegg til å sikre kjønnsintegrerte retningslinjer og programmer, er sentrale i å gi trygge områder for kvinner og jenter.

Hvis du har midler eller makt til å ta beslutninger, vær en leder til å få en slutt på kjønnsbasert vold

I sammenheng med #16daysofactivism for å slutt på kjønnsbasert vold, ber Dianova nå beslutningstagere og bidragsytere å ta initiativet og ledelsen med å lede an i investering, planlegging og implementering av informerte handlinger for å få en slutt på vold mot kvinner og jenter. Dette er noen konkrete tiltak for inspirasjon, som gjøre betydelige bidrag til denne innsatsen:

  • Fremme programmer, lover og kampanjer som fremmer likestilling, bekjemper kjønnsroller og tilbyr forhold der kvinner og menn kan bidra på likt vis til sosial, økonomisk og kulturell utvikling av samfunnet de lever i.
  • Finansiere prosjekter som oppretter forhold der kvinner kan oppnå betydelig økonomisk myndiggjøring og økonomisk uavhengighet.
  • Støtte lovgivning for likestilling og for å gi rettsmidler og beskyttelse for overlevende av GBV.
  • Øke bevisstgjøring og gi opplæring til justismyndighetpersonale for å gi bedre politirespons ved kjønnsbasert vold.
  • Tilby opplæring av tjenestemenn i rettssystemet og dommer, i tillegg til de som jobber innen helsevesenet, så de kan gi rett respons ved tilfeller av GBV, og unngå at ofrene blir utsatt for dobbelt overgrep.
  • Tilby hjelpenumre og trygge miljøer, uten trakassering, så overlevende kan rapportere GBV.
  • Tilby opplæring og all nødvendig støtte for at nasjonale statistikkontorer kan produsere pålitelig og utskilt data, for å kunne gi effektiv informasjon for å opprette retningslinjer for å få slutt på kjønnsbasert vold.
  • Inkludere kvinner og jenter, spesielt de fra de mest utsatte gruppene (LGBTI, fysisk eller mentalt funksjonshemnede, etniske minoriteter, migranter og andre) i planleggingen og budsjetteringen av nasjonale handlingsplaner, og passe på å gi fokus til kjønnsbasert vold og likestilling.
  • Heve bevisstheten i samfunn, religiøse ledere, helsearbeidere, juridisk system og andre aktører, for å hjelpe til å identifisere tilfeller av kjønnsbasert vold og redusere toleransen av kjønnsbasert vold.
  • Systematisk rette på seksuell vold i konfliktsituasjoner, og beskytte kvinner og jenter i denne sammenhengen.

Det finnes mange andre mindre og større handlinger som beslutningstakere og bidragsytere kan foreta, for å hjelpe til å fremme likestilling og få slutt på kjønnsbasert vold. Det finnes ingen bedre tid for å begynne å bli en leder for noe av det.

 

Saionara König-Reis, International Relations Manager, Dianova International

Dianova utfordrer politikere, bedrifter og samfunn til å “farge verden oransje” for å stoppe vold mot kvinner.

Last ned pressemelding her.

November 2017 –Vold mot kvinner er blitt en global pandemi, og noen studier anslår at opptil 70 % av alle kvinner har, en eller annen gang i livet, vært utsatt for fysisk eller psykiske overgrep i en eller annen form. Derfor, og med det formålet å øke bevisstheten om denne alvorlige situasjonen både i samfunnet, i bedrifter og blant lovgivere, vil Dianova International den 25. november innlede den årlige, 16-dagers “UNiTE”-aktivismekampanjen, som organiseres av FN, for å eliminere vold mot kvinner.

For Montse Rafel, direktør hos Dianova, er det avgjørende at regjeringer, den private sektoren og det sivile samfunnet arbeider sammen for å identifisere hva som må til og implementere regler og tiltak som er utformet for å beskytte jenter og kvinner.

Initiativet, med mottoet “Ingen skal utelates”, har som mål å fremme aktiviteter som skal bidra til å stoppe aggresjonene mot de minst 800 millioner kvinnene og jentene i hele verden som rammes.

 En av disse aktivitetene er “Farg verden oransje”, som inviterer folk til å dele meldinger og bilder av seg selv iført klær i denne fargen (som symboliserer en mer optimistisk fremtid med bedre sjanser for alle kvinner) på tvers av sosiale medier med taggen #OrangeTheWorld.

Vold mot kvinner forekommer på alle livets områder: innen familien, med partneren, på jobben, under utdannelsen og selv når det gjelder helse osv. Dianova antar at disse formene for overgrep primært er relatert til patriarkalske og sexistiske strukturer, som ikke bare favoriserer vold, men som også opprettholder ulikhet mellom menn og kvinner. Et eksempel er det kjønnsbaserte lønnsgapet som, følge den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), ligger på 23 % over hele verden.

Til tross for dette nedslående perspektivet er det mulig å endre noe: det er mulig å forhindre vold mot kvinner og jenter. “Det har aldri vært en bedre egnet tid for å agere. Vi opplever nå mer enn noen gang tidligere at menn og kvinner over hele verden stadig blir mer bevisste på hvilket ansvar de har og hvilken mulighet de har til å sette en stopper for denne formen for vold. Vi må kreve at regjeringer oppretter lover som beskytter kvinner. Vi kan forene våre stemmer mot vold og kjempe for menneskerettigheter på arbeidsplassen, på skolen, på sosiale medier osv.”, sier direktøren for Dianova.

Kampanjen, som varer i 16 dager og avsluttes på menneskerettighetsdagen den 10. desember, er en sosial kampanje som også vil inkludere arrangementer som å lyse opp bygninger og landemerker i forskjellige land med oransje lys, både for å tiltrekke oppmerksomheten i hele verden og for å markere den offisielle internasjonale FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, som finner sted den 22. november.

UNiTE deler målet om å oppnå bærekraftig utvikling #5, som anerkjenner likestilling mellom kjønnene og styrking av kvinnenes stilling. Dette målet utgjør en del av 2030-agendaen, som med sine 17 emner ble fastlagt av 193 av medlemmene i FN i 2015 og som har som mål å bedre levekårene, planeten og gi økonomisk vekst.

Om Dianova

Dianova er en internasjonal, ikke-statlig organisasjon (NGO) som er satt sammen av sammenslutninger og stiftelser med aktiviteter i Amerika, Europa, Asia og Afrika. Medlemmene hos Dianova bidrar til utvikling av enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner gjennom intervensjoner og en rekke programmer til sosial helse og humanitet.

Hovedavdelinger

Dianova International nyter spesialstatus som rådgivende organisasjon ved FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Vi er også registrert som en sivil organisasjon ved OAS (Organization of American States) og har rådgivende relasjoner med UNESCO. I tillegg utgjør Dianova en del av NGO-komiteens eksekutivråd for mental helse.

For mer informasjon, kontakt:

Montserrat Rafel Herrero, direktør

Tlf. + 34 93 636 57 30

E-post: montse.rafel@dianova.ngo | Nettsted: www.dianova.ngo

Arctanders råd til politikerne om avkriminalisering

Artikkelen er hentet fra psykologforeningen.no.

Ingen er uenig i at rusavhengige må få hjelp, men blir hjelpen bedre med avkriminalisering?

Spørsmålet ble reist på Psykologforeningens lederkonferansen 2. november. I løpet av våren 2017 foreslo flere politiske partier kursendring i narkotikapolitikken. Stikkordet er «avkriminalisering»: Rusproblemer må løses med helsehjelp og omsorg i stedet for straff. Bruk og besittelse er foreslått tatt ut av strafferetten, eksempelvis som i Portugal. I mars var Psykologforeningens sentralstyre på studiebesøk til landet som på noen tiår snudde 180 grader i narkotikapolitikken. Og før sommerferien sendte foreningen et brev til Regjeringen med anbefaling om å utrede hvordan norsk narkotikapolitikk eventuelt kan endres i tråd med erfaringer fra land der det har vært gjennomført – eller pågår – reformer.

På lederkonferansen var Rusfeltets samarbeidsorgan (ACTIS) og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) invitert for å opplyse Psykologforeningen som etter hvert skal utvikle egen politikk på området.

Ønsker lovendring

Informasjonsansvarlig i RIO, Kenneth Arctander Johansen, argumenterte tydelig for en lovendring.  Han mener avkriminalisering er i tråd med den norske velferdsmodellens devise om at «alle skal med».

–Tiden er inne for en rusreform. Dagens politikk bidrar til å sette folk med sosiale, psykiske og økonomiske problemer i gjeld.  Den gir narkomane et kriminelt rulleblad som begrenser fremtidige yrkesvalg og dermed deres utviklingsmuligheter, sa han.

Johansen påpekte også at overdosedødeligheten ikke har gått ned tross for at behandlingen har blitt bedre både når det gjelder kvantitet og kvalitet.

Han problematiserte at det i dag ofte er slik at brukerne slippes ut til ingenting etter endt behandling eller soning. Han mener regjeringen bør nedsette et utvalg for å diskutere hvordan samfunnet kan sikre nok kapasitet i rusbehandlingen og tiltak som kan bidra til at folk blir rusfrie.

Advarer mot svartmaling

Generalsekretær i ACTIS, Mina Gerhardsen, advarte mot å svartmale norsk narkotikapolitikk. Andelen av den norske befolkningen (16-64 år) som har brukt cannabis siste 30 dager er 1,7 prosent, og Norge ligger i det desiderte bunnsjiktet i Europa når det gjelder andelen 15- 16 åringer som har brukt cannabis 

– Det er få holdepunkter får å gi Norge et verstingstempel i narkotikapolitikken. Det er mye vi får til, sa Gerhardsen.

At vi skårer høyt på overdosedødsfall, kan skyldes store ulikheter i måten vi fører overdosestatistikken på, sa hun.

Gerhardsen mente at en av ulempene med avkriminalisering vil være at politiet får reduserte muligheter for å etterforske narkotikasaker slik at bakmennene kan tas.

Visepresident i Psykologforeningen, Heidi Tessand, sier ordskiftet mellom Arctander Johansen og Gerhardsen viser hvor kompleks debatten om avkriminalisering er.

– Nå skal vi bruke tid på å lage et så bredt vurderingsgrunnlag som mulig, slik at vi får drøftet disse problemstillingene i lys av godt fag. Dette er en spennende og viktig debatt som vi gleder oss til å gå inn i, sa hun til deltakerne på Lederkonferansen.

To gode naboer: Henny og Kjell stortrives i sine nye hjem

– Jeg er ferdig pakket ut. Nå skal jeg bare hive ut noen nisser i hist og pist, så er jeg klar for jula, sier Henny Johannesen, en uke etter at hun flyttet inn i sitt nye hjem.

Da kontrakten var skrevet under, flyttet Henny ut av Elvemo og inn i Isveien på dagen. Hun hadde tross alt ventet i fem år.

– Det var evig angst der borte; man visste jo aldri når noe ville skje. Etter at jeg flyttet hit, sa barnebarna at «nå kan vi endelig komme på besøk når vi vil». Jeg skjønner at de ikke ville besøke meg der, sier hun.

Naboer

Det er lite som avslører at 72-åring nylig har flyttet inn. Ned fra veggene i stua smiler allerede Hennys familiemedlemmer, og ikke så mye som en pappeske er å se. Likevel er det alltids noe som må ordnes – og da er det godt å ha en snill nabo.

Kjell Haugen flyttet fra Elvemo og inn i Isveien få dager etter Henny. De to deler nå samme oppgang, og denne dagen er det vasken som trengs å skru på.

– Vi omgås flere ganger om dagen, forteller Kjell.

– Helt stille

Kjell flyttet inn på Elvemo for cirka ni år siden. Han var fornøyd med leiligheten sin der borte, den var nyoppusset og fin. Likevel ville han bort.

– Det er noe annet å komme hit. Der borte var det dunking, bråking og musikk. Her er det helt stille, sier Kjell.

I tillegg håper Kjell at det nye hjemmet vil bidra til å holde ham rusfri.

– Jeg prøver jo å begrense alkoholinntaket, og i lengden tror jeg det blir enklere når jeg bor her. For øyeblikket er det ikke vanskelig, men jeg vet jo at det kommer tilbake, sier han.

Himmelriket

Både Kjell og Henny er enige i at Isveien gir bedre boforhold enn hva Elvemo hadde å tilby. Nå kan de endelig føle seg trygge i egne hjem.

– Det er helt klart en annen verden, som å komme til himmelriket i forhold, sier Kjell.

 

De kommunale boligene i Isveien har stått nyoppusset siden mai. Inntil Henny flyttet inn i begynnelsen av november, har de fire leilighetene stått tomme.

Nå er altså to leiligheter bebodde, mens en tredje beboer er på vei inn.

Drømmer

Tom-Kristian Tommen Hermo er lokalpolitiker i Hammerfest Arbeiderparti og representant for RIO, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon.

Han var med da Henny skrev søknaden til Isveien, og det var han som leverte den videre til kommunen.

– Det her har betydd mye for meg, vi har jobbet for dette siden mars, forteller Tommen.

Som tidligere rusmisbruker selv, er boforholdene til rusmisbrukere og tidligere rusmisbrukere, noe han brenner for.

– Vi må få dem inn i trygge hus i ordinære bomiljø, det et det første som bør gjøres for å få dem på føttene igjen, sier han.

Tommen får støtte hos både Henny og Kjell når han sier at de som er i aktiv rus ikke burde bo med dem som nå er rusfrie, slik som dem i dag gjør på Elvemo.

– Akkurat nå synes jeg ikke Elvemo er bra for noe som helst, sier Tommen.

Likevel mener han at Elvemo må bestå, men på en annen måte enn i dag.

– Det er jo en idyllisk plass med en fin utsikt, samtidig som det er nært buss og turområde. Det ligger perfekt til og man ser både hvem som kommer og hvem som går. Jeg vil gjerne at de to byggene bygges om til større, men færre antall leiligheter. Samtidig frykter jeg at de kan være i såpass dårlig stand at de kanskje burde rives. Det viktigst er at de som ikke lenger er i aktiv rus skal ut, sier han.

Marsipankake

Tommen sier han er «fæl til å drømme», og har mange tanker om hvordan ting burde være. Men han vet det også handler om økonomi, og at drømmer og økonomi ikke alltid går overens.

– Vi må finne nøkkelen på hvordan det skal gjøres, sier han.

I dag har han tatt med seg marsipankake. Den skjærer han opp og gir et stykke til Henny. For Tommen er det nemlig verdt å feire at hun endelig har flyttet ut av Elvemo.

– Dette ga meg en god følelse og det er derfor jeg jobber med det jeg gjør. Man skal jo være trygg i sitt eget hjem, sier han.

Sakset fra Ifinnmark (+).

RIO i Hallingdal

Våren 2016 ringte Kjell Torstein Hagen, også kalt som ‘Klepto Kjell’, meg. Jeg hadde lest om han i media der han sto frem med sin historie. Han kunne fortelle meg at han ville påvirke til bedre tjenester for rusavhengige i Hallingdal med et ønske om at spesielt ettervernet måtte bli bedre i fremtiden. Han ønsket å være RIO sin representant der oppe.

Jeg tok så turen opp til Gol der jeg møtte Kjell og en annen kar ved navn Frank. Disse gutta var over gjennomsnittet engasjerte og jeg tenkte at de kunne bli to fine representanter for RIO i Hallingdalkommunene. Vi ble enig om å sende en felles forespørsel til kommunene om et møte med tema brukermedvirkning. Responsen var god. Jeg fortalte om RIO og hva vi er opptatt av. Vi la vekt på at RIO mente at man hadde et stort forbedringspotensial i forhold til oppfølging etter behandling, det såkalte ettervernet. Og at det handlet om aktivitet og arbeidsrettete tiltak.

Dette må kommunene generelt bli bede på. Dere må samarbeide med samfunnet der ute som administrerer aktivitet og jobbe opp mot arbeidsplasser sa jeg. Det er ute i samfunnet vi blir friske. Jeg la også veldig vekt på ressursperspektivet og sa at det finnes ikke mer ressurssterke mennesker en rusavhengige.

Vi diskuterte frem og tilbake hvordan vi kunne bidra og hva kommunene kunne tilrettelegge. Vi ble raskt enig om at et seminar var tingen. Et seminar der Hallingdalkommunene og RIO inviterte brukere, fagpersoner, byråkrater og politikere fra alle kommunene i Hallingdal.

I november i fjor hadde vi et vellykket seminar med 60 – 70 deltakere med en ordfører til stede hele dagen. Eksterne og lokale foredragsholdere bidro til et seminar som jeg vil påstå skapte et annet syn på rusavhengige. Kjell og Frank ble etter dette invitert inn i NAV sitt brukerråd. Nå var vi i gang.

Det ble fort vedtatt at dette seminaret skulle vi ha hvert år fremover. 7 november i år inviterte vi igjen til fagseminar i kulturhuset i Hemsedal. 115 påmeldte inkludert 3 ordførere som var der hele dagen. Ikke vanlig kost at ordførere tilbringer en hel dag på et seminar. De åpner gjerne og går igjen.

Jeg har vært så heldig å få bidra med foredrag på begge disse seminarene samtidig som jeg har ledet oss igjennom. I år hadde vi invitert Rita Nilsen leder av Retretten og Petter Nyquist mer kjent som Petter uteligger. To fantastiske foredrag som gjør noe med oss som sitter og lytter. Det handlet for meg om to flotte mennesker med et flott menneskesyn. Vi la vel alle vekt på at man måtte tro på at endring nytter og at vi er avhengige av at fagfolk tror på at endring er mulig for alle. Rikke Eriksen kjent fra dokumentaren Varmere dager på TV 2 leste et selvskrevet dikt med enorm innlevelse. Andre Olsen, miljøarbeider i Frelsesarmeen og tidligere rusavhengig for talte om hvor viktig det var å bli møtt med tillit. Han er et kjent fjes for de fleste gjennom deltagelse på Gateslagenes fotballandslag der han var avbildet over alt i forbindelse med VM for fotball for gatelag i regi av Frelsesarmeen.

Heidi Hansen fra RIO kunne fortelle forsamlingen om hvordan hun hadde fått i gang oppussing av Prindsen i Oslo. Mange brukere jobbet frivillig og ulike firmaer leverte det som trengtes av materialer, maling med mer. Mestringsfølelse og det å være med på å skape noe sammen med andre er formålet med tiltaket ved siden av at rommene trengte å bli et hyggeligere sted å være. Det var også mange lokale foredragsholdere ikke minst Kjell Torstein Hagen som har den største æren av at dette har blitt en stor suksess. To ordførere avsluttet det hele ved å love å løfte rusomsorgen i Hallingdal kommunene. Gratulerer til alle involverte for vel gjennomført.

Ikke kutt i rettshjelpstiltak!

Her kan dere se høringen

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er en av flere brukerorganisasjoner på rusfeltet, Vi jobber for at flest mulig folk med rusproblemer skal få best mulig hjelp for problemene sine.

Vi reagerer på budsjettforslaget for 2018. Vi er bekymret for at viktige tiltak for oppfølging av rusavhengige, og tiltak for å styrke rettssikkerheten til sårbare grupper foreslås kuttet.

Stiftelsen Retretten og Wayback, tjenester som bistår straffedømte, er foreslått kastet i budsjettforslaget. Nå gikk riktignok Statsministeren ut og sa dette var uakseptabelt. Men kuttene i justis bekymrer oss. Og det burde de når de bekymrer statsministeren også. Hvordan klarer man å gjøre sånne arbeidsuhell?

I statsbudsjettet foreslår regjeringen å kutte støtten til de gratis rettshjelpstiltakene med 13 millioner kroner. Jussbuss, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) og Jussformidlingen er foreslått kuttet. Gatejuristen at de kan bli nødt til å legge ned Barnas Jurist og Gatas økonom.

Budsjettforslaget bygger opp under økende sosiale ulikheter, også for barn -noe som vi vet forverrer rusavhengighet i et samfunn.

Lederen for narkotikaforebygging og helsefag ved FN-kontoret, Professor Gilberto Gerra, publiserte en studie i 2016 som påviser sammenheng mellom negative erfaringer i barndommen og avhengighet til sigaretter i voksen alder.

Total score på omsorgssvikt og psykiatriske symptomer samt hormon- og kortisolverdier var høyere blant røykere; dette sammenfaller med tidligere studier som viste sammenheng mellom stresshormoner, og avhengighet til kokain og heroin. Mennesker som har hatt vanskelige oppvekstforhold er altså fysisk disponert for avhengighet. Og omsorgssvikt rammer disproporsjonalt ut fra klasse. I NOVA rapporten ‘Vold og overgrep mot barn og unge’, finner vi sammenhenger mellom dårlig familieøkonomi, rus, og vold fra foreldre, vitneerfaringer og seksuelle overgrep. NRK avslørte i 2016 at politiet hadde bøtelagt rusavhengige for 48 millioner kroner på fem år. I sosiale medier forsvarte NNPF-lederen dette med at en del av disse bøtene er ilagt for brudd på politiloven. Politiets praksis med bortvisning av narkomane med politilovens §7, betyr at man kan bortvises fra det offentlige rom, helt etter politiets forgodtbefinnende. Følger man ikke pålegget, blir man bøtelagt. Klarer man ikke betjene bøtene, må man sone, og soninger forbindes med høy overdosedødelighet etter løslatelse, noe SERAF nylig avslørte. Her mener jeg både rettssikkerhetsprinsipper og menneskerettsprinsipper om å bidra til best mulig oppnåelig helse blir utfordret.

Tiltak som ivaretar rettssikkerheten til sårbare grupper som barn, kvinner og rusavhengige, og som følger opp straffedømte og tar sikte på sosial integrering, er avgjørende for å motvirke sosial ulikhet og rusmisbruk. Komiteen må reagere på de unødvendige kuttene fra regjeringen

Kenneth Arctander Johansen

for RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

3.11.2017

Samling om narkotikapolitisk endring

‘Fra straff til hjelp’. Valget er over og Høyre-FrP regjeringen består med et svakt parlamentarisk grunnlag. Høyres nestleder, Bent Høie, har dratt det politiske landskapet mot narkotikapolitisk forandring. Det ligger an til et politisk forlik om å endre samfunnets reaksjoner for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Alle (bortsett fra FrP) snakker om å ‘se til Portugal’ og vil at helsevesenet skal ta seg av slike forhold. Dette innebærer at når en person blir tatt med stoff til eget bruk, så kan ikke politiet ilegge straff. Vedkommende vil bli henvist til en nemnd bestående av fagpersoner som forsøker å finne ut om personen har et rusproblem og hvilke tiltak som kan settes inn for å forhindre videre rusmisbruk og kriminalitet. Dette kan være alt fra behandling, jobbkurs og samtaler -til sivilrettslige sanksjoner.

Offentlig utvalg. Hadia Tajik (AP), ba i Klassekampen regjeringen om å sette ned en ‘kommisjon’, som skal komme med anbefalinger til reformarbeidet. Dette utvalget  burde, ifølge Arbeiderpartiet, bestå av brukerrepresentanter, fagpersoner og pårørende. Klokt ettersom arbeidet vil kreve førstehåndskunnskap for å gjennomføre endringer som med positiv effekt for de som er rusavhengige og for befolkningen ellers. Utvalget må besvare flere spørsmål som for eksempel hvor mye stoff som kan regnes som til eget bruk og hvilke sanksjonsmuligheter som skal eller ikke skal finnes.

En lovendring må til! Selv om Arbeiderpartiet og Høyre går i samme retning, skiller de seg på et viktig punkt. De vil begge at det skal nedsettes et utvalg som gir råd til hvordan reformen skal gjennomføres og hva den skal inneholde. Det de er uenige om er hva som skal være utvalgets mandat. For mens Høyre vil at lovendringen skal ligge til grunn for utvalgets arbeid, legger Arbeiderpartiet opp til utvalget skal vurdere også dette. Men det mest hensiktsmessige er at lovendringen legges til grunn for utvalgets arbeid. Det er noen mindre uenigheter om dette på rusfeltet, men de er marginale. Eksempelvis kan hverken Actis eller Fagrådet gå inn for avkriminalisering, men dette handler om at de har noen medlemsvirksomheter som er imot. Noen reell politisk motstand er usannsynlig. Særlig ettersom samtlige brukerorganisasjoner har stilt seg bak et krav om avkriminalisering. En reform som dette trenger ‘drive’ og retning. Da er det er uheldig om feltet, fordi noen partier har beslutningsvegring, ender opp med at et utvalg må bruke tid på å krangle om en lovendring som er tverrpolitisk mulig.

Endring av tiltaksapparatet.  Utvalget burde også diskutere hvordan vi kan sikre nok kapasitet i rusbehandlingen, på ettervern og skadereduserende tiltak, slik at folk dør mindre og samtidig har muligheter til å bli rusfrie. Mange ruspasienter mangler oppfølging etter døgnbehandling. Så mange som 14-17 tusen kan være bærere av hepatitt C, og vi har i overkant av 200 overdosedødsfall årlig. Levealderen for rusavhengige er 20 år lavere enn gjennomsnittsbefolkningen og mange “ferdigbehandlede” rusavhengige står uten bolig. Utvalget burde også vurdere behandlingskapasitet som står i samsvar med behov, mer lavterskel substitusjonsbehandling (som metadon) og integrert ettervern. Muligheten til å få til reelle endringer er nå og Stortinget må gripe denne muligheten.

Skrevet av Kenneth Arctander.

Kvinner opplever mer skam enn det menn gjør

– Det er på tide at vi tør å snakke om at det er alkoholen som er det aller største rusproblemet som vi har i samfunnet vårt og at alkoholisme også er vanlig blant kvinner, sier Bente Røstad (50).

Hun er med i programmet “Forført av spriten” som sendes på NRK og har mange egne erfaringer knyttet til rusmisbruk.

Drakk for første gang som 25-åring

Da Bente var 25 år ble hun skilt og alene med tre små barn. Samtidig gikk hun ut av menigheten hun hadde vært medlem i og fikk nye venner som hadde et helt vanlig forhold til alkohol. Det ble Bentes første møte med alkoholen.

– Men det var først fem år senere at det eskalerte. Jeg gjorde det jeg kunne for å være sterk og skulle klare alt, men det ble for mye press og da begynte jeg å drikke i skjul, forteller hun.

På det meste kunne Bente drikke en hel flaske brennevin i døgnet, men da hun var 35 og hadde hatt alkoholproblemer i mer enn fem år orket hun ikke mer:

– Jeg prøvde å ta mitt eget liv. Ved hjelp av piller og sprit skulle jeg drukne meg selv i et lite vann, men på veien ramlet jeg og brakk lårhalsen. Det ble faktisk redningen min. Jeg fikk behandling som gjorde at jeg har vært alkoholfri siden, forklarer Bente.

Vanskeligere for kvinner

– Vi hører for lite om kvinner som har alkoholproblemer, jeg trodde nærmest at jeg var den eneste småbarnsmoren i verden som slet med alkohol og jeg skammet meg veldig. Mannsidealet tilsier at menn i langt større grad kan drikke, mens det blir mye mer synlig når kvinner gjør det. Hadde vi snakket mer om kvinner og rus, så ville ikke kvinnene føle seg så alene om de problemene som de har, sier Bente.

Sturla K. Naas Johansen, leder ved RUStelefonen er også glad for at NRK har satt fokus på dette med kvinner og alkohol:

– Det er nok mer stigmatiserende for kvinner å ha et slikt problem, og det er godt å vite at man ikke er alene om det. Derfor er det viktig med åpenhet. Programserien har dessuten vist eksempler på at behandling nytter, og at det er mulig å finne veien ut av problemene igjen.

Skrevet av Sturla K. Naas Johansen og hentet fra Alt om Din Helse 10. oktober 2017.