Hedret Monica med «krus mot rus»

Sakset fra Altaposten.no 6.4.2017

Hammerfestingen Tom-Kristian Hermo jobber utrettelig for et brukerråd for psykiatri og rus også i Alta. Han og Monica Nielsen er partikolleger (Ap), men «Tommen» sier han aldri ville tildelt det eksklusive kruset hvis Monica kjedet seg på møtet.

– Hun tok åpent og ærlig i mot oss. Hun virket helt seriøst interessert. Jeg tror Monica vil bruke sin politiske innflytelse til å få opp et kommunalt brukerråd for psykiatri og rus i Alta. Kanskje også et brukerråd for NAV, sier RIO-representanten for Vest-Finnmark.

Merete Hammari Haddal var invitert med til møtet mandag 4. april, hun er fra Mental Helse Alta.

– Vi hadde et informativt møte. Hyggelig at kommunen fikk kruset, sier Monica Nielsen.

Ordføreren berømmer også Haddal for hennes innsats for å få opp Mental Helse i Alta.

Ser på løsninger

– Vil du jobbe for et slikt brukerråd som Hermo etterlyser?

– Dette er et viktig tema, og vi skal drøfte det i ledermøte etter påske, sier Nielsen.

– Vi ser at det er en ordning som fungerer godt andre steder. Om Alta går for denne løsningen, vil bli avklart gjennom ordinær politisk prosess, sier Nielsen, som sier hun for tiden innhenter informasjon om hvilke erfaringer andre kommuner har gjort seg på de ulike ordningene.

– Ordningen Hammerfest igangsetter, tror jeg er en god måte å organisere dette på, sier hun.

– Ærlig talt ønsker jeg at Monica Nielsen skal bli en beskytter for oss, en pådriver for tiltak som er rus- og psykiatrirelaterte, sier Hermo, som er svært glad for at Hammerfest nå får sitt brukerråd i juni, kanskje også et tilsvarende for NAV, sier han.

Vi henger etter

– Det betyr at Hammerfest ligger foran Alta?

– Ikke mye. Vi er nok heller like dårlige. Det vil vi gjøre noe med, sier brukerrepresentanten, som sier han nå også skal bidra under revisjonen av psykiatri- og rusplanen for Alta kommune.

– Hele Finnmark ligger etter resten av landet på området. Det er ikke et altaproblem eller et hammerfestproblem, sier Hermo, som sier at RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon stiftet i 1996. Formålet er å påvirke fagfolk, byråkrater og politikere slik at personer med rusproblemer får en tilrettelagt vei til et aktivt og konstruktivt liv. RIO mener dette best kan skje i et helhetlig og individuelt tilpasset behandlings- og rehabiliteringsforløp.

Stadig mer viktig

– Jeg har en drøm om å få nettverk og brukerråd på plass over hele Vest-Finnmark. Når man vet hva andre har, kan man også lettere be om hjelp, sier den tidligere rusmisbrukeren, i dag lokalpolitiker og ildsjel. Han ønsker seg et utvidet kollegium, og ber tidligere brukere vurdere å ta kontakt, og kanskje bli frivillig RIO-representant for Alta.

– Brukermedvirkning blir bare mer og mer viktig. Alle har en sjanse til å komme tilbake, sier Hermo.

RIO om HIV og hepatitt C i FN

Your excellences,
ladies and gentlemen,
colleagues and friends,

I wish to give my thanks to the organizers for inviting me and asking me to speak on this very important topic. Especially relevant for people with substance use problems, but also for their partners, their friends, their families and consequently for the community as a whole.

And let me just for a moment quote Søren Kierkegaard:

If One Is Truly to Succeed in Leading a Person to a Specific Place, One Must First and Foremost Take Care to Find Him Where He is and Begin There.

This is the secret in the entire art of helping.”. 

 

 

In addressing the topic of this event, it is necessary to say that the country where I am from, Norway, has a low prevalence of new HIV-diagnoses among people who inject drugs.

Eight people were diagnosed in 2016, 8 in 2015, and 7 in 2014[1]. In the nineties, the situation was quite different. I vividly remember close friends of my father dying from AIDS when I was a child.

In my academic work, I have studied several annual reports and protocols from drug treatment centres from this time. And I have been saddened to read how the residents organized special HIV therapy groups to help each other cope with being infected.

According to treatment- and mortality multiplications, we estimate that Norway has approximately 9000 so called problematic opioid users and 8000 injecting drug users. This is quite severe for a country of only five million people. The overdose mortality rate is even famous for being high. Therefore it is especially interesting how, with these problems, we have managed to curb the spread of HIV among drug users.

Most people agree that the most important events in this regards have been the following

  1. Providing methadone maintenance treatment for heroin addicts
  2. Establishing Needle exchange programs,
  3. Providing information and diagnosing but equally -and possibly most- important;
  4. There was a change in attitude and behaviour among people who injected drugs; the awareness of responsibility to protect oneself and the people around yourself; using condoms when having sex or, if you were infected and shared a needle, you let people know and you were the last one to use the shared needle.

So this has been important. With the permission of madam chair I would like to move to another –I believe- fitting topic, hepatitis C.

Hep C is of great concern for people injecting drugs. Due to its characteristics, both in sneaking up on people, but also for not being a “hot topic” for politicians or people in general, we call it “the silent epidemic”. My suspicion is that it does not gather attention since it does not spread to the general population, but stays within the population of injecting drug users, still a stigmatized group. And therefore we are happy that the state bearing parties are signalling that they want to stop punishing people with drug problems and provide treatment in stead.

In Norway, as many as 20 000 people might carry the disease.

Important work is being done, much by users’ organizations.

One of the organization for patients in Opiate Replacement Therapy, proLAR, use rapid antibody tests to check if users have antibodies, and if indicated, they are told to be considered for treatment.

The association for humane drug policies has funded a comic to provide information to drug users about how to avoid being infected. Many drug users don’t think about not sharing water, cooking pans etc.  The main character in the comic, Hepatina, is based one of the people from the association. Go to hepatitiscomics.com and you can download the comic in English.

Reinfection after treatment is a real problem. Therefore, RIO is funding research on this, which will result in a topical PhD.

And we push health authorities to prioritize treatment for more patients than today, preferably with Direct-Acting AntiViral medicines. Today these are mostly reserved for patients that have developed liver cirrhosis.

We must always hold government accountable. This is impossible if they do not fund organizations like ours. The carriers of hep c would not have had a voice and I think it would forever have been a “silent epidemic”.

Therefore, to go back to Kierkegaard. To counter morbidity among drug users, you must begin where they are, support their NGOs, and actually listen to us when we speak.

Thank you for your time.

[1] https://fhi.no/nyheter/2017/hivtall-fra-2016/

Recovery og ettervern i FN

RIO er stolte over å kunne bidra til arbeidet med posisjonspapirene til Drug Policy Futures og for å representere Recovered Users Network foran 17 FN-land og flere representanter fra internasjonalt sivilsamfunn. Posisjonspapiret på recovery finner dere her.

Landene som var representert:

Canada, Sveits, India, Korea, Kenya, Estland, New Zealand, Russland, Zambia, Sri Lanka, USA Kina
Singapore, Italia, Storbritannia, Namibia og Mexico.

Innlegget kan dere lese her:

Your excellences,
ladies and gentlemen,
friends and colleagues.

I am happy to present Drug Policy Future’s policy paper on recovery and social reintegration.

Speaking about recovery is something that I deeply enjoy. I used to be addicted to drugs and I have not been so for the last 14 years, which by now probably only means that I too, sadly and inevitably, am aging. Recovery has a personal meaning to me and I believe it is like this for all people that for various reasons have suffered from drug addiction. Recovery means something close to heart.

It is a personal process of change. A change of behaviour, a change in a way of thinking and also a change in a way of feeling. This change does not magically occur when you are, for whatever reason, abstinent from drugs. It begins the moment you start to imagine another way; another life.

Recovery is a state of change towards a more healthy, drug free life where individuals take responsibility for themselves.

It is about being able to, and acting to, achieving your potential.

And it is about hope. About seeing the person that is trapped in a cycle of drug misuse as a person with innate resources, not just some hopeless case, but an asset to his or her family, friends and society –and to assist in finding ways for the person to unlock the door from this prison-like state.

It is important to note that such a process does not happen in a vacuum. It happens in relation to other people around you, to your community. This is why we cannot talk about recovery without social reintegration.

Therefore, our vision for how drug treatment services should be delivered is based on the following principles:

first, recovery should be made the explicit aim of all services providing treatment and rehabilitation for people with problem drug use;

secondly, a range of appropriate treatment and rehabilitation services must be available at a local level – since different people with different circumstances inevitably need different routes to recovery; and

thirdly, treatment services must integrate effectively with a wider range of generic services to fully address the needs of people with problem drug use, not just their addiction

The Drug Policy Futures network urges all Member States to

  • Secure that a coherent drug action plan is in place securing the continuum of treatment, recovery and social reintegration as a virtuous cycle
  • Secure high capacity on treatment- and facilitate peer-support services
  • Make sure users can choose the treatment that is right for them.
  • Develop new approaches to changing patterns of drug use.
  • Offer job opportunities and affordable housing
  • Advocate for recovery and present recovery champions as living example of the success of recovery

 

Then I would like to add that debates on drug policy tends to end up in unfruitful discussions about whether the primary aim of treatment for people who use drugs should be harm reduction, or recovery. This dichotomy is counterproductive. Harm reduction and low threshold interventions can be instrumental in preventing mortality and morbidity, overdoses and spread of  infectious diseases like HIV/AIDS and hepatitis C, but also in reaching drug users populations and assisting them in finding their way toward recovery and abstinence from drugs.

Therefore, any drug strategy must incorporate recovery as the overarching principle. The needs and aspirations of the users must be placed at the core of all services, moving past unconstructive political debates –and providing hope that recovery is possible, even normal, for most people that at some point has struggled with drug addiction. And this we must never forget.

Thank you for your time

 

Innspill til Helse- og omsorgsdepartementet om CND 2017

Først vil jeg takke for invitasjonen til dette dialogmøtet om Norges bidrag til narkotikakommisjonen 2017. RIO har vært engasjert i prosessen frem mot UNGASS i 2016, og har deltatt aktivt på konsultative og regionale eventer samt CND i 2015, 2016, og vil delta på CND i 2017.

RIO støtter intensjonen i UNGASS’ sluttdokument[1], men vi mener toppmøtet burde tatt med seg innspillene fra Civil Society Task Force[2] og Verdens Helseorganisasjon[3] spesifikt omhandlende økt oppmerksomhet på forebygging, skadereduksjon, finansieringsmekanismer for behandling, disproporsjonale straffeutmålinger for lovovertredelser, avskaffing av dødsstraff og politikk forankret i menneskerettighetene -som for Norge betyr at alle mennesker har rett til best mulig oppnåelig fysisk og psykisk helse. Norge må være en klar stemme som ber om at intensjonene til toppmøtet følges opp. Vi burde ansvarliggjøre land på vegne av folk med rusproblemer, for at grunnleggende rettigheter ivaretas.

I det følgende vil jeg ta opp særlige temaer berørt i UNGASS’ sluttdokument som vi ønsket at Norge burde fremheve, og som vi mener Norge må stå opp for:

  • Nasjonalstaters fleksibilitet til å utarbeide nasjonal narkotikapolitikk med henhold til helse- og velferd: Herunder burde det vektlegges hvilke alternative reaksjoner på narkotikarelatert kriminalitet nasjonalstater kan implementere under gjeldende FN-konvensjoner: vi mener nasjonalstater kan høste erfaringer fra ulike land som har forsøkt ulike tilnærminger til narkotikaspørsmål, der f.eks. Portugal-modellen er interessant i og med at den skiller seg fra andre land i Europa og kan fremvise akseptable resultater. Selv om regjeringen ikke har et politisk grunnlag for å anbefale avkriminalisering pr. nå, burde Norge med bakgrunn i den senere utviklingen helt klart promotere en oppmykning i lovverket på CND.

 

  • Vi vektlegger viktigheten av menneskerettigheter for alle individer, uten noen som helst form for diskriminering der mennesket skal plasseres i sentrum av internasjonal narkotikakontroll: Norge må fortsatt være en klar stemme mot dødsstraff.

 

  • Så er vi fornøyde med definisjonen på rusavhengighet som en multi-faktoriell helseforstyrrelse som skal bli møtt med et kontinuum av tjenester som felleskapsbaserte programmer, rehabilitering, sosial reintegrering og tilfriskning for personer med avhengighet til illegale rusmidler: Norge burde fremheve ressursperspektivet omhandlende mennesker med rusproblemer, og gjøre av gevinsten tjenesteapparatet og myndigheter får ved organisert brukermedvirkning.

 

  • Når det kommet til sivilsamfunnets rolle i å delta i viktige spørsmål rundt narkotikapolitikk har mange land mye å lære av Norge. Mange steder er sivilsamfunnet kneblet eller det mangler gode kontaktpunkter og rom for påvirkning.

 

  • Dokumentet beskriver ikke-diskriminering, og tilgang til nødvendig helsehjelp og behandling for alle, inkludert tiltak for å forhindre spredning av smittsomme sykdommer som HIV og hepatitt C. UNGASS nevner substitusjonsbehandling, og vi mener Norge må fortsatt promotere skadereduksjon som en av tilnærmingene i et kontinuum av tjenester for personer med rusproblemer.

 

  • Videre mener vi Norge fortsatt skal støtte alternativ utvikling med følgeforskning og et internasjonalt initiativ for sosial utjevning og bygging av bærekraftige lokalsamfunn.

 

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon 22.02.2017
Eva Pay.

[1] UNGASS Board (2016): “Zero Draft Outcome Document”

[2] Civil Society Task Force (2016): “Civil Society Task Froce Recommendations for the «Zero Draft» of the Outcome Document for UNGASS 2016”

[3] WHO (2016) “Public health dimension of the world drug problem including in the context of the Special Session of the United Nations General Assembly on the World Drug Problem, to be held in 2016”

Høring om handlingsplan mot hepatitt C

“RIO støtter representantforslaget om en handlingsplan og vi støtter intensjonen bak representantforslaget som er å eliminere hepatitt C i tråd med WHO-målene for bekjempelse av virale hepatitter.

Hepatitt C er en allmenfarlig og smittsom sykdom. Men i motsetning til andre slike sykdommer blir pasienters tilgang til behandling begrenset for å redusere kostnader. Konsekvensen av dette er at kun de som har utviklet leverskade får tilgang til ny behandling.

Smitte av sykdommen er stort sett knyttet til injeksjon av rusmidler. Trolig ligger noe av forklaringen på hvorfor dette forbigås i stillhet her. RIO mener man må behandle nok pasienter med gode medisiner på et tidlig stadium sånn at man klarer å bryte spredningskurven og forhindre at den «glemte epidemien» får fortsette å ødelegge livskvalitet hos så mange mennesker. Vi foreslår at det settes en nasjonal ambisjon om å eliminere hepatitt C i Norge innen 2030 gjennom en konkret og ambisiøs handlingsplan. Forebygging må styrkes, testing og diagnostikk må gjøres tilgjengelig for høyrisikogruppen, begrensing på tilgang på behandling må fjernes og alle med kronisk infeksjon må få tilgang på trygg og effektiv behandling.

I tillegg til behandling av de som allerede er smittet med hepatitt C, må skadereduserende tiltak styrkes for å hindre videre smitte av viruset, samt at dette kan hindre resmitte av mennesker som har mottatt behandling for denne sykdommen. Det bør åpnes for at flere kan dele ut rent brukerutstyr, ikke bare i sentrumsområder, og at «pakken» med utstyr som deles ut utvides.

Dagbladets “post-faktiske” ruspolitikk

Først, for å unngå eventuelle misforståelser, vil jeg meddele at jeg støtter avkriminalisering etter «Portugal-modellen». Jeg vil også ha mer lavterskel substitusjonsbehandling som er integrert med det øvrige tiltaksapparatet, bedre kapasitet på behandling og bedre ettervern.

Så til saken. Debattredaktør i Dagbladet, Aksel Braanen Sterri, publiserte 2. desember en kommentar og et intervju han har gjort av milliardæren Richard Branson da han var i Norge. «Sir» Branson har de siste årene engasjert seg i narkotikapolitikk og er et av de sentrale medlemmene i den såkalte «Global Commission on Drugs», som jobber for narkotikareform. I intervjuet kommer Branson med flere uttalelser som ikke stemmer, og som det er bemerkelsesverdig at Sterri ikke korrigerer verken i intervjuet eller i teksten. Det er likevel uheldig om disse påstandene blir stående uimotsagt, og like viktig å gi et mer riktig bilde. Under følger noen av påstandene med mine kommentarer.

«Norge har en av de verste heroinepidemien i verden.»

Dette er feil. EMCDDA opererer med estimater på at Norge har 9015 høyrisiko opiatmisbrukere mot eksempelvis Italias 203 000, Storbritannias 330445 og Portugals 31858. Sett opp mot populasjonen i de ulike landene gir dette Norge en score på 2,68, Italia 5,16 Storbritannias 8,06 og Portugal 4,86. Norge har mindre problematisk opiatbruk enn de overnevnte landene. Ikke engang på sprøytebruk ligger vi høyest.

«Norge mister flere av overdoser enn nesten noe annet land.»

Norge hadde 221 overdosedødsfall i 2015 og 289 narkotikarelaterte dødsfall (her regner man blant annet med selvmord). Dette er altfor høyt, og dypt tragisk. Samtidig er slike rangeringer av land problematiske, noe Waal & Gossop beskriver godt. Blant annet er det ulik praksis på hva landene registrerer som overdosedødsfall. I flere land dør rusavhengige av andre årsaker enn overdoser sammenlignet med Norge. Dette kan være et resultat av at vi har et bedre helsevesen enn enkelte andre land. Noen land baserer seg kun på politistatistikk mens andre bygger på flere statistikker. Og enkelte land har rett og slett mangelfulle rapporteringsrutiner. Da EMCDDA sammenlignet narkotikarelatert dødelighet mellom land i 2008 kom Norge dårlig ut, men Portugal kom ikke langt etter. Da man kombinerte 2007-tallene med dødelighet av AIDS hos rusavhengige, kom Portugal dårligere ut enn Norge (og de fleste europeiske landene bortsett fra Luxembourg og Estland).

«Det ble færre innbrudd fordi Portugal tilbød brukerne heroin.»

Portugal har ikke heroinassistert behandling.

«I stedet etablerte de egne steder der folk kunne ta stoffet sitt under overvåkning»

Portugal har ikke engang sprøyterom. De planla å etablere sitt første sprøyterom i 2016 i Alta de Lisboa. Men direktøren ved direktoratet for intervensjoner ved rusavhengighet (SICAD), João Goulão, uttalte nylig at det ikke gir mening i å etablere slike sprøyterom. På den annen side har Portugal et, relativt til Norge, godt utbygget lavterskel substitusjonsbehandlingsprogram med 18 enheter.

«De (Portugal) har fått slutt på at folk får HIV eller hepatitt av skitne nåler.»

Skadereduksjonstiltakene i Portugal bidro til redusere en av de verste HIV-epidemiene i Europa, men de har langt høyere HIV-rate enn for eksempel Norge. De har også en av de høyeste hepatitt C-ratene i Europa.

«De har redusert heroinbruken med 90 prosent.»

Befolkningsstudier viser en liten økning i heroinbruk både i befolkningen som helhet og blant unge voksne (18-34 år), men tallene er så små at det ikke er mulig å se om det er noen reell økning. Uansett vanskelig å finne spor av en 90 prosent nedgang.

«Norge må ha heroinassistert behandling for å ta knekken på heroinproblemet.»

De fleste er enige i at heroinbehandling er et marginalt tilbud som vil nå 1-2% av heroinbrukerne. Selv i de landene som har innført slik behandling, utgjør de en liten andel av behandlingstilbudet –rundt 2500 personer i hele Europa av en behandlingspopulasjon på 700 000 i 2012. Effekten er sammenlignbar med ordinær metadonbehandling og vil slå positivt ut for en liten gruppe, men det vil ikke «ta knekken på heroinproblemet».

Sterri skriver også at overdosedødsfallene falt i bakken sammen med forekomsten av HIV etter avkriminaliseringen i Portugal. Kilden hans er en kronikk av Bård Standal. Det er problematisk å måle dødelighet før- og etter reformen ettersom vi mangler data til å gjøre dette. Portugal begynte for eksempel ikke å registrere «rene» overdosedødsfall før 2010. Uansett, de dataene de har kan tyde på en reduksjon i dødelighet fra 1999 og frem til i dag (reformen var i 2001). Trolig er dette et resultat av utbyggingen av behandlingsapparatet fremfor selve avkriminaliseringen, men en lignende trend kan også ses i sammenlignbare land som Spania og Italia.  Portugal ser ut til å klare seg like bra, og litt bedre enn disse landene.

Jeg tar utviklingen av det norske rusfeltet på dødelig alvor. Vi har mange tusen brukere i risikosonen og en overdosedødelighet vi ikke kan leve med. Avkriminalisering er riktig vei å gå. Og man trenger ikke så mange pragmatiske argumenter for det, de moralske holder lenge. Et mer rettferdig system gir systemet en legitimitet det mangler i dag. Det pragmatiske argumentet for Portugal-modellen er at vi har lite tilpassede verktøy til å håndtere folk som sliter med rusavhengighet, der vi blant annet setter narkomane i gjeld (!) og at for mange som trenger behandling forblir ubehandlet. Men de politiske seirene vinner vi med argumenter forankret i virkeligheten. Ingenting blir bedre av at Dagbladet sprer faktafeil fra en milliardær på Norgesturné, selv om de er aldri så enige med ham politisk.

Han kan ikke hjelpe denne pasienten

MÅSØY: Midt i en samtale mellom en rustalsperson og en lege, tikker det inn en tekstmelding på legens mobil. Begge deltar på en stor konferanse i Alta om tvang i psykiatrien. Her ble også de nye kravene til kommunale akutte døgnplasser i Finnmark, eller såkalte KAD-senger som tilbudet også kalles, diskutert mellom de oppmøtte. Nytt fra 1. januar 2017 er akuttplassene, i tillegg til å skulle huse pasienter med for eksempel lungebetennelse, nå også skal ta imot pasienter med psykiske lidelser og rusproblematikk.

Få kommuner i Finnmark synes å ha være godt nok forberedt på dette, supplerer talsmann for rusmisbrukere gjennom Rio i Vest-Finnmark, Tommen Hermo. Måsøy er en av disse kommunene.

Skaper fortvilelse Etter å ha lest innholdet i SMS-en fra sin pasient, løfter legen blikket fra mobilen. «Se her nå, jeg fikk akkurat inn en melding», sier han, og leser høyt: «Hei. De har ikke plass på Re-Start (avrusningsted i Tromsø) før den XX. desember, men det holder på å gå galt og det er ikke det jeg ønsker. Jeg har så satans vondt og er så sint som satan. Du må hjelpe meg», lyder tekstmeldingen. – Dette er altså en SMS fra en kamerat i Måsøy, som vi jobber med, forklarer legen. Smertefullt rusavhengig – men håpefull om et bedre liv. Kanskje er det til å føle og kjenne på, dette nye livet? Likevel er det ikke helt innen rekkevidde. Den situasjonen – det er den mange i Finnmark er i. I dag mangler legene verktøyet de trenger for å hjelpe rus- og psykiatripasienter med behov for akutt hjelp. Når denne pasientgruppen får lovfestet rett til akuttsengene på sykestua ved årsskiftet kan det føre til de ikke får hjelpen de har krav på, eller at pasienter med brukne bein og lungesykdom blir klemt ut av sykestuen for å gi plass til den nye brukergruppen. De trenger hjelp Kommuneoverlege i Måsøy kommune, Hans Husum, tegner opp et bilde der de hjelpesøkende nærmest snubler i dørstokken på kontoret hans fordi det kommunale apparatet som skal hjelpe dem videre, ikke er dimensjonert for dem. En kortvarig hvileplass; en lokal KAD-seng – eller i det minste i en sentralt beliggende tilgjengelig slik seng, vil i mange tilfeller være nok til stabilisere den som lider. Men som lege i Måsøy er det i det daglige ikke gitt at man kan gi den hjelpen pasienten trenger, ifølge Husum. – Vi har en tsunami av narkotika i bygda. Det bare øker. Til enhver tid får du tak i hva som helst i Havøysund, sier han. Og legger til: – Jobben vår er å prøve å få plukket opp dem som havner utfor dette, så tidlig som mulig. Det krever en innsats. – Den kapasiteten har vi på legesiden. Men vi er nødt til å ha noen plasser hvor vi kan ta dem inn og avruse dem, og komme i kontakt med dem. Det er der det skorter. Men hjelpen finnes ikke I de tilfellene hvor det er behov for å bruke tvangsinnleggelse overfor pasientene, har Troms og Finnmark til sammen 12 senger. – Det er så få plasser at det er hånlig, sier Hans Husum. Legen viser fram SMS-en fra sin håpefulle pasient. Beskjeden er ikke til å mistolke: Det er like før personen kan havne på ruskjøret igjen: Langt ventetid i påvente av å få plass på en institusjon kan være lenge å vente for den som holder på å sprekke. – Du så den meldinga jeg fikk nå. Hva gjør du da som lege hvis du ikke har en plass i kommunen? Og hva gjør du da når det ikke er en plass sentralt? spør kommunelegen retorisk.Legen har selv et svar på sitt spørsmål, men ikke det svaret han vil ha. – At pasienten er fortvilet, er ingenting vi kan gjøre noe med. Jeg kan ikke hjelpe personen lokalt. Riktignok vil denne pasientgruppen med rus-og/eller psykiske lidelser ha krav på slik hjelp lokalt når ny lov blir gjeldende fra 1. januar. Men lege Husum ser ikke mye håp i horisonten. Signalene han har fått fra administrasjonen i Måsøy kommune er nemlig at det ikke finnes penger til formålet. … Med mindre andre presses ut Helse- og omsorgsleder i Måsøy Ann Jorunn Stock sier at kommunen har i dag en akuttplass (KAD-seng), fire korttidsplasser til rehabilitering/avlasting og 19 langtidsplasser – alle lokalisert på sykehjemmet. Når den nye brukergruppen får tilgang til fra nyåret vil det bli kapasitetsproblemer. – Det er ikke tatt høyde for å øke antall KAD-senger. Det vi må vurdere i forhold til det ansvaret vi får og i forhold til behov, sier hun. Sykehjemmet har allerede den begrensing at det ikke er flere ledige rom. Hvis KAD-tilbudet skal økes i kommunen vil det kunne føre til at andre brukergrupper blir klemt ut. – Det er mulig vi må omdefinere en av de fire korttidsplassene som i dag benyttes til rehabilitering og avlastning, sier Stock. Korttidsplassene benyttes i dag i hovedsak til utskrevne pasienter fra sykehuset og som ikke er klare for å dra hjem. Det kan dreie seg om ytterligere opptrening etter alvorlig sykdom. Tilbudet gis også til døende pasienter. Avlastningsplass er et tilbud til personer som har krevende omsorgsoppgaver i hjemmet og som trenger et pusterom. Rådmann Lill Leirbakken i Måsøy kommune sier at saken skal utredes nærmere av fagtjenesten, og at hun derfor ikke kan kommentere saken på nåværende tidspunkt.

Ikke legg ned rustjenesten i Kirkenes

Publisert i Sør-Varanger Avis 29.11.06

Respektløst og farlig. Selvfølgelig benytter flere av de rusavhengige NAV. Det gjør også sykemeldte, arbeidssøkere og mange andre. NAV har en plass i mange menneskers liv og de skal være gode på den jobben de gjør. Men å forvente at de skal kunne overta jobben til rustjenesten er i overkant av hva vi kan forvente at de skal lykkes med. Det at rådmannen underminerer både NAV og rustjenesten i Sør- Varanger kommune er for så vidt skremmende nok i seg selv, men at han samtidig blander seg inn i hvordan disse skal jobbe uten noen som helst kompetanse til å gjøre dette, er ikke bare farlig. Det vitner om en mangel på respekt til både ansatte og brukerne av tjenestene. Vi snakker om å overse de ansatte. Og vi snakker om å tråkke på brukerne av rustjenesten og deres pårørende. De ansatte i rustjenesten er brukernes veiledere og støttespillere inn i NAV-systemet. Dette i seg selv krever mye arbeid.

For dårlig rusbehandling belaster kommunene. I dag gir vi mennesker som har slitt med rus hele livet kanskje 30 dager innleggelse på døgninstitusjon. Konsekvensen av dette er at vi sender til dels svært syke mennesker tilbake til kommunenes tjenester. Dette er selvfølgelig helt galt, men uansett blir disse tjenestene ekstra viktige. Rustjenesten i Kirkenes driver i dag oppsøkende virksomhet og de hjelper alt fra gravide rusavhengige til pårørende. For oss i RIO ser det ut som om rådmannens forslag handler om økonomi og ikke fag. Men dette er dårlig økonomistyring. For en kriminell rusavhengig koster så mye som 4 millioner kroner årlig. Derfor lønner seg å investere i disse brukerne. Det er jo nettopp derfor regjeringen lanserte en opptrappingsplan som fremfor å kutte i de kommunale tjenestene hadde som formål å styrke dem.

Ikke ansvarlig kommunepolitikk. De kommunale tjenestene er lovpålagte. Om forslaget til rådmannen går igjennom er det sannsynlig at Kirkenes kommer til å bryte loven hver eneste dag. Regjeringens opptrappingsplan sier noe om plikten sykehusene har til å prioritere denne gruppen. Den sier også noe om viktigheten av samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det vil bli utfordrende for Finnmarksykehuset å samhandle med en kommune som ikke ser verdien i å ha en kommunal rustjeneste. Fremfor å legge til rette for samhandling mellom kommuner og sykehus gjør rådmannen her det motsatte. Vi trenger en trygg faglig styring av tjenestetilbudet til brukerne, der alle nivåer av tjenesteapparatet kan samhandle godt til det beste for brukerne. Oppfordringen fra RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er derfor å beholde tjenesten slik den er i dag og isteden se på hvordan man kan gjøre denne enda bedre, og på den måten hjelpe enda flere brukere. Det vil være det eneste fornuftige å gjøre.

Jan Tore Rasvik, RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

Høring på statsbudsjettet

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er opptatt av at flest mulig med rusproblemer skal få best mulig behandling, og oppfølging, for rusproblemene sine. Disse brukerne er i behov av at tjenesteapparatet har en kapasitet, en kvalitet og et innhold som svarer til behovene deres, at tjenestene er forutsigbare, at fagmiljøene har forutsigbare rammer, en kontinuitet i relasjoner og at ulike tjenester er godt integrerte med hverandre. Vårt høringssvar omhandler rustjenestene.

Kapasitet som passer til behov. Av prinsipielle og pragmatiske årsaker er det viktig at vi har en behandlingskapasitet som står i forhold til behandlingsbehovet hos brukergruppen. Brukere som trenger behandling må ikke avvises når de søker hjelp. I Europa snakker de om å ha «made the switch». Brukerne har gått fra å bruke sprøyte til å innta narkotiske stoffer på andre måter. I en del land har man økt kapasiteten i en slik grad at man har klart å skille «gamle og nye» brukergrupper fra hverandre sånn at ikke sprøytekulturen har gått i arv. Å behandle nok pasienter samtidig gjør man også når man ønsker å stoppe spredningen av en smittsom sykdom. Det er ikke mer enn tolv prosent av behandlingssøkende som blir avvist fra i TSB, men vi vet ikke hvor mange som ber om døgnbehandling, som får dette. Det er ønskelig at det produseres tall på dette. Vi er kjent med at brukere ikke får døgnbehandling når de mener de trenger dette. Dette bekreftes av institusjonsledere. Slik det fungerer i dag er at helseforetak forfordeler pasienter til sine egne døgnenheter eller poliklinikker fremfor at pasientene opplever et reelt fritt behandlingsvalg, ettersom foretakene ønsker å unngå å måtte delfinansiere opphold hos private ideelle. Dette er en praksis vi mener er i strid med «pasientens helsetjeneste» og «fritt sykehusvalg».

Behandling som fungerer. Bruk pengene strategisk. Vi kjenner til en rekke tjenester med gode resultater. Tilsvarende tjenester som koster dobbelt så mye, leverer langt dårligere. Mange behandlingsplasser fungerer som rene oppbevaringssteder. Dette er ikke akseptabelt. Alle tjenester må evalueres på om de fungerer etter intensjonen. Slik kan vi måle kvalitet. Dersom en tjeneste ikke fungerer må den utbedres eller avvikles, slik at ressurser utnyttes bedre. I dette arbeidet trenger vi gode kvalitetsindikatorer og godt definerte tjenester. Inntil riktig informasjon er gitt til brukerne som skal i behandlingen, kan vi ikke si at tilfredsheten med behandling egentlig er et reelt kvalitetsmål. Derfor vil det være viktig både med kompetanseheving hos henvisende instanser, men også at det må finnes et godt system for informasjon om alle behandlingsinstitusjonene.

Integrert ettervern. God behandling er rehabilitering. Det er skremmende at 7 av 10 ruspasienter sier de mangler ettervern etter behandling. Å se for seg at 428 kommuner skal klare å levere ettervern som henger sammen med behandlingen av rusavhengige når dette skjer fordelt på et flettverk av offentlige og private institusjoner over hele landet er ønsketenking. Vi trenger å oppheve det fiktive skillet mellom behandling og rehabilitering. La de regionale helseforetakene finansiere utbygging av integrerte ettervern hos alle som driver med behandling. Hjemkommunen til den enkelte pasient kan være med og delfinansiere denne utbyggingen. Da må det øremerkes spesifikt kommunale midler til dette formålet. Dette vil redusere tilbakefall, reinnleggelser, sykelighet og dødelighet. Vi synes det er fint at kommunene skal styrkes jmf opptrappingsplanen, men ser åpenbare utfordringer ettersom flere kommuner bortprioriterer de frie midlene som er gitt, der i alle fall –oss bekjent – Oslo og Trondheim har utmerket seg særlig negativt.

Behandling av virale hepatitter. Hepatitt C er en allmenfarlig og smittsom sykdom. Men i motsetning til andre slike sykdommer blir pasienters tilgang til behandling begrenset for å redusere kostnader. Konsekvensen av dette er at kun de som har utviklet leverskade får tilgang til ny behandling. Smitte av sykdommen er stort sett knyttet til injeksjon av rusmidler. Trolig ligger noe av forklaringen på hvorfor dette forbigås i stillhet her. RIO mener man må behandle nok pasienter med gode medisiner på et tidlig stadium sånn at man klarer å bryte spredningskurven og forhindre at den «glemte epidemien» får fortsette å ødelegge livskvalitet hos så mange mennesker. Forebygging må styrkes, testing og diagnostikk må gjøres tilgjengelig for høyrisikogruppen, begrensing på tilgang på behandling må fjernes og alle med kronisk infeksjon må få tilgang på trygg og effektiv behandling.

LAR med oppfølging. Vi tror de mest omfattende problemene med LAR er mangelen på oppfølging og sosial rehabilitering. LAR har vokst fra å være et lite tilbud til noen få hundre personer til å favne ca. 8000 pasienter. Den sosiale oppfølgingen og rehabiliteringstilbudet har ikke fulgt veksten i pasientpopulasjonen, hvilket vi tror er noe av årsaken til at flere opplever LAR som et rigid og kaldt system som ikke leder noe sted. En del LAR-pasienter ønsker å trappe seg ned til lavere doseringer eller av medikamentene, og oppgir at de ikke får god nok hjelp til dette. Vi ønsker at tjenesteapparatet tilbyr slik behandling i større grad enn i dag.

Lavterskel. Samtidig som LAR skal være et rehabiliterende tilbud må det også finnes programmer som retter seg mer inn mot ren skadereduksjon. Vi mener det er klokt å ha ambulerende virksomhet og annen type lavterskel behandling med substitusjonsmedisin. Slike tiltak burde ta sikte på å være en sluse inn i ordinær LAR eller annen behandling for videre rehabilitering samtidig som man forhindrer spredning av smittsomme sykdommer og andre farer knyttet til skadelig rusbruk.

Brukerorganisasjonene og Fagrådet vil ha vekk egenandel på helsehjelp for rusavhengige

Vi representerer alle brukerorganisasjonene på rusfeltet, og sammen med fagrådet så godt som hele rusfeltet. Vi er opptatt av at de som trenger helse- og sosialhjelp for sine rusproblemer skal ha gode og tilgjengelige tjenester. Vi er også opptatt av at brukerne ikke skal behandles som «spesielle», men når vi ser at tiltak ikke har effekt, eller har motsatt effekt, er det viktig at man foretar endringer slik at de tiltak som settes inn svarer til ambisjonene de har.

Det er positivt at regjeringen ønsker å forenkle regelverket for betalinger av poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Dersom vår målgruppes behov, brukere av tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern, skal stå sentralt i utformingen av regelverket må det foretas viktige endringer for å unngå å gjøre hverdagen til folk verre og motvirke at pasienter følger behandling eller har tillit til behandlingsapparatet. Dette er særlig viktig forbundet med rustjenester ettersom pasientgruppen hele tiden er i høyere risiko for sykelighet og dødelighet enn andre pasientgrupper. I Norge har vi et gjennomsnitt på 264 overdosedødsfall årlig, høy spredning av sykdommen Hepatitt C, flere er bostedsløse og mangler oppfølging etter behandling. Mange har ikke betalingsevne. Det er estimert at vi har over 9000 høy-risiko opiatbrukere og over 8000 injiserende stoffmisbrukere.  Risikoen for vår målgruppe forminskes betraktelig når pasienten er i behandling eller oppfølging og rehabilitering. Vi har vært i kontakt med fagfolk fra ulike helseforetak samt brukere av tjenestene, som melder om at det gjeldende systemet med egenandel for poliklinisk helsehjelp i flere tilfeller fungerer mot sin hensikt. Det skal være en skjønnsmessig vurdering, men resultatet er ofte fraværende likebehandling av brukerne. Brukere som ikke har penger til å betale, og som borteblir fra time som en direkte konsekvens av sitt rusproblem eller psykiske tilleggsproblem, ender opp med gjeld. Dette blir feil når poenget må være å få flere i behandling.

Med bakgrunn i det ovenstående vil vi se nærmere på det Departementet foreslår knyttet til gebyr ved manglende oppmøte. Departementet ber høringsinstansene velge mellom to alternativ:

  1. «Om pasienten ikkje møter opp til avtala time, og let vera å melda frå tidlegare enn 24 timar føre timen, kan pasienten verta kravd for 640 kroner i fråværsgebyr. Om den avtala timen gjeld poliklinisk helsehjelp innan vaksenpsykiatri eller rusbehandling, skal det ikkje krevjast høgare gebyr enn 320 kroner.»
  2. «Pasient som ikkje møter til avtala time, og let vera å melde frå tidlegare enn 24 timer føre timen, skal betale 640 kroner i fråværsgebyr. Pasient ved poliklinikk for vaksenpsykiatri og rus kan likevel sleppa å betale gebyr, om fråværet skuldast tilhøve ved pasienten sin helsetilstand som gjer det urimeleg å lasta pasienten for fråværet. Alle avgjerder om fråværsgebyr for pasientar ved poliklinikk for vaksenpsykiatri og rus er enkeltvedtak, og kan klagast inn for Helseklage.»

Av disse to alternativene er alternativ 2 å foretrekke, men vårt syn er at skjønnet i disse sakene skaper utfordringer for brukerne. Departementet redegjør selv i høringsnotatet for en rekke problemstillinger knyttet til skjønn i denne sammenheng. Når vi mener at rus- og psykiske lidelser er alvorlige tilstander som påvirker funksjonsnivået i stor grad, vil det være mer hensiktsmessig å ha en enklere formulering som:

«Pasient som ikkje møter til avtala time, og let vera å melde frå tidlegare enn 24 timer føre timen, skal betale 640 kroner i fråværsgebyr. Pasient ved poliklinikk for vaksenpsykiatri og rus unntas fra gebyr».

I selve framlegget til forskrift foreslår vi følgende tekst i § 7:

  • 7 Gebyr når pasienten ikkje møter

Om pasienten ikkje møter opp til avtala time, og let vera å melda frå tidlegare enn 24 timar føre timen, kan pasienten verta kravd for 640 kroner i fråværsgebyr.

Om den avtala timen gjeld poliklinisk helsehjelp innan vaksenpsykiatri eller rusbehandling, skal det ikkje krevjast gebyr.

 

Kenneth Arctander, informasjonsansvarlig RIO
Ronny Bjørnestad, daglig leder proLAR
Dag Myhre, dagligleder Lar-Nett Norge
Marius Sjømæling, generalsekretær BAR
Tommy Sjåfjell, A-larm
Vidar Hårvik, daglig leder MARBORG
Jan-Gunnar Skoftedalen, leder Fagrådet