Dagbladets “post-faktiske” ruspolitikk

Først, for å unngå eventuelle misforståelser, vil jeg meddele at jeg støtter avkriminalisering etter «Portugal-modellen». Jeg vil også ha mer lavterskel substitusjonsbehandling som er integrert med det øvrige tiltaksapparatet, bedre kapasitet på behandling og bedre ettervern.

Så til saken. Debattredaktør i Dagbladet, Aksel Braanen Sterri, publiserte 2. desember en kommentar og et intervju han har gjort av milliardæren Richard Branson da han var i Norge. «Sir» Branson har de siste årene engasjert seg i narkotikapolitikk og er et av de sentrale medlemmene i den såkalte «Global Commission on Drugs», som jobber for narkotikareform. I intervjuet kommer Branson med flere uttalelser som ikke stemmer, og som det er bemerkelsesverdig at Sterri ikke korrigerer verken i intervjuet eller i teksten. Det er likevel uheldig om disse påstandene blir stående uimotsagt, og like viktig å gi et mer riktig bilde. Under følger noen av påstandene med mine kommentarer.

«Norge har en av de verste heroinepidemien i verden.»

Dette er feil. EMCDDA opererer med estimater på at Norge har 9015 høyrisiko opiatmisbrukere mot eksempelvis Italias 203 000, Storbritannias 330445 og Portugals 31858. Sett opp mot populasjonen i de ulike landene gir dette Norge en score på 2,68, Italia 5,16 Storbritannias 8,06 og Portugal 4,86. Norge har mindre problematisk opiatbruk enn de overnevnte landene. Ikke engang på sprøytebruk ligger vi høyest.

«Norge mister flere av overdoser enn nesten noe annet land.»

Norge hadde 221 overdosedødsfall i 2015 og 289 narkotikarelaterte dødsfall (her regner man blant annet med selvmord). Dette er altfor høyt, og dypt tragisk. Samtidig er slike rangeringer av land problematiske, noe Waal & Gossop beskriver godt. Blant annet er det ulik praksis på hva landene registrerer som overdosedødsfall. I flere land dør rusavhengige av andre årsaker enn overdoser sammenlignet med Norge. Dette kan være et resultat av at vi har et bedre helsevesen enn enkelte andre land. Noen land baserer seg kun på politistatistikk mens andre bygger på flere statistikker. Og enkelte land har rett og slett mangelfulle rapporteringsrutiner. Da EMCDDA sammenlignet narkotikarelatert dødelighet mellom land i 2008 kom Norge dårlig ut, men Portugal kom ikke langt etter. Da man kombinerte 2007-tallene med dødelighet av AIDS hos rusavhengige, kom Portugal dårligere ut enn Norge (og de fleste europeiske landene bortsett fra Luxembourg og Estland).

«Det ble færre innbrudd fordi Portugal tilbød brukerne heroin.»

Portugal har ikke heroinassistert behandling.

«I stedet etablerte de egne steder der folk kunne ta stoffet sitt under overvåkning»

Portugal har ikke engang sprøyterom. De planla å etablere sitt første sprøyterom i 2016 i Alta de Lisboa. Men direktøren ved direktoratet for intervensjoner ved rusavhengighet (SICAD), João Goulão, uttalte nylig at det ikke gir mening i å etablere slike sprøyterom. På den annen side har Portugal et, relativt til Norge, godt utbygget lavterskel substitusjonsbehandlingsprogram med 18 enheter.

«De (Portugal) har fått slutt på at folk får HIV eller hepatitt av skitne nåler.»

Skadereduksjonstiltakene i Portugal bidro til redusere en av de verste HIV-epidemiene i Europa, men de har langt høyere HIV-rate enn for eksempel Norge. De har også en av de høyeste hepatitt C-ratene i Europa.

«De har redusert heroinbruken med 90 prosent.»

Befolkningsstudier viser en liten økning i heroinbruk både i befolkningen som helhet og blant unge voksne (18-34 år), men tallene er så små at det ikke er mulig å se om det er noen reell økning. Uansett vanskelig å finne spor av en 90 prosent nedgang.

«Norge må ha heroinassistert behandling for å ta knekken på heroinproblemet.»

De fleste er enige i at heroinbehandling er et marginalt tilbud som vil nå 1-2% av heroinbrukerne. Selv i de landene som har innført slik behandling, utgjør de en liten andel av behandlingstilbudet –rundt 2500 personer i hele Europa av en behandlingspopulasjon på 700 000 i 2012. Effekten er sammenlignbar med ordinær metadonbehandling og vil slå positivt ut for en liten gruppe, men det vil ikke «ta knekken på heroinproblemet».

Sterri skriver også at overdosedødsfallene falt i bakken sammen med forekomsten av HIV etter avkriminaliseringen i Portugal. Kilden hans er en kronikk av Bård Standal. Det er problematisk å måle dødelighet før- og etter reformen ettersom vi mangler data til å gjøre dette. Portugal begynte for eksempel ikke å registrere «rene» overdosedødsfall før 2010. Uansett, de dataene de har kan tyde på en reduksjon i dødelighet fra 1999 og frem til i dag (reformen var i 2001). Trolig er dette et resultat av utbyggingen av behandlingsapparatet fremfor selve avkriminaliseringen, men en lignende trend kan også ses i sammenlignbare land som Spania og Italia.  Portugal ser ut til å klare seg like bra, og litt bedre enn disse landene.

Jeg tar utviklingen av det norske rusfeltet på dødelig alvor. Vi har mange tusen brukere i risikosonen og en overdosedødelighet vi ikke kan leve med. Avkriminalisering er riktig vei å gå. Og man trenger ikke så mange pragmatiske argumenter for det, de moralske holder lenge. Et mer rettferdig system gir systemet en legitimitet det mangler i dag. Det pragmatiske argumentet for Portugal-modellen er at vi har lite tilpassede verktøy til å håndtere folk som sliter med rusavhengighet, der vi blant annet setter narkomane i gjeld (!) og at for mange som trenger behandling forblir ubehandlet. Men de politiske seirene vinner vi med argumenter forankret i virkeligheten. Ingenting blir bedre av at Dagbladet sprer faktafeil fra en milliardær på Norgesturné, selv om de er aldri så enige med ham politisk.

Han kan ikke hjelpe denne pasienten

MÅSØY: Midt i en samtale mellom en rustalsperson og en lege, tikker det inn en tekstmelding på legens mobil. Begge deltar på en stor konferanse i Alta om tvang i psykiatrien. Her ble også de nye kravene til kommunale akutte døgnplasser i Finnmark, eller såkalte KAD-senger som tilbudet også kalles, diskutert mellom de oppmøtte. Nytt fra 1. januar 2017 er akuttplassene, i tillegg til å skulle huse pasienter med for eksempel lungebetennelse, nå også skal ta imot pasienter med psykiske lidelser og rusproblematikk.

Få kommuner i Finnmark synes å ha være godt nok forberedt på dette, supplerer talsmann for rusmisbrukere gjennom Rio i Vest-Finnmark, Tommen Hermo. Måsøy er en av disse kommunene.

Skaper fortvilelse Etter å ha lest innholdet i SMS-en fra sin pasient, løfter legen blikket fra mobilen. «Se her nå, jeg fikk akkurat inn en melding», sier han, og leser høyt: «Hei. De har ikke plass på Re-Start (avrusningsted i Tromsø) før den XX. desember, men det holder på å gå galt og det er ikke det jeg ønsker. Jeg har så satans vondt og er så sint som satan. Du må hjelpe meg», lyder tekstmeldingen. – Dette er altså en SMS fra en kamerat i Måsøy, som vi jobber med, forklarer legen. Smertefullt rusavhengig – men håpefull om et bedre liv. Kanskje er det til å føle og kjenne på, dette nye livet? Likevel er det ikke helt innen rekkevidde. Den situasjonen – det er den mange i Finnmark er i. I dag mangler legene verktøyet de trenger for å hjelpe rus- og psykiatripasienter med behov for akutt hjelp. Når denne pasientgruppen får lovfestet rett til akuttsengene på sykestua ved årsskiftet kan det føre til de ikke får hjelpen de har krav på, eller at pasienter med brukne bein og lungesykdom blir klemt ut av sykestuen for å gi plass til den nye brukergruppen. De trenger hjelp Kommuneoverlege i Måsøy kommune, Hans Husum, tegner opp et bilde der de hjelpesøkende nærmest snubler i dørstokken på kontoret hans fordi det kommunale apparatet som skal hjelpe dem videre, ikke er dimensjonert for dem. En kortvarig hvileplass; en lokal KAD-seng – eller i det minste i en sentralt beliggende tilgjengelig slik seng, vil i mange tilfeller være nok til stabilisere den som lider. Men som lege i Måsøy er det i det daglige ikke gitt at man kan gi den hjelpen pasienten trenger, ifølge Husum. – Vi har en tsunami av narkotika i bygda. Det bare øker. Til enhver tid får du tak i hva som helst i Havøysund, sier han. Og legger til: – Jobben vår er å prøve å få plukket opp dem som havner utfor dette, så tidlig som mulig. Det krever en innsats. – Den kapasiteten har vi på legesiden. Men vi er nødt til å ha noen plasser hvor vi kan ta dem inn og avruse dem, og komme i kontakt med dem. Det er der det skorter. Men hjelpen finnes ikke I de tilfellene hvor det er behov for å bruke tvangsinnleggelse overfor pasientene, har Troms og Finnmark til sammen 12 senger. – Det er så få plasser at det er hånlig, sier Hans Husum. Legen viser fram SMS-en fra sin håpefulle pasient. Beskjeden er ikke til å mistolke: Det er like før personen kan havne på ruskjøret igjen: Langt ventetid i påvente av å få plass på en institusjon kan være lenge å vente for den som holder på å sprekke. – Du så den meldinga jeg fikk nå. Hva gjør du da som lege hvis du ikke har en plass i kommunen? Og hva gjør du da når det ikke er en plass sentralt? spør kommunelegen retorisk.Legen har selv et svar på sitt spørsmål, men ikke det svaret han vil ha. – At pasienten er fortvilet, er ingenting vi kan gjøre noe med. Jeg kan ikke hjelpe personen lokalt. Riktignok vil denne pasientgruppen med rus-og/eller psykiske lidelser ha krav på slik hjelp lokalt når ny lov blir gjeldende fra 1. januar. Men lege Husum ser ikke mye håp i horisonten. Signalene han har fått fra administrasjonen i Måsøy kommune er nemlig at det ikke finnes penger til formålet. … Med mindre andre presses ut Helse- og omsorgsleder i Måsøy Ann Jorunn Stock sier at kommunen har i dag en akuttplass (KAD-seng), fire korttidsplasser til rehabilitering/avlasting og 19 langtidsplasser – alle lokalisert på sykehjemmet. Når den nye brukergruppen får tilgang til fra nyåret vil det bli kapasitetsproblemer. – Det er ikke tatt høyde for å øke antall KAD-senger. Det vi må vurdere i forhold til det ansvaret vi får og i forhold til behov, sier hun. Sykehjemmet har allerede den begrensing at det ikke er flere ledige rom. Hvis KAD-tilbudet skal økes i kommunen vil det kunne føre til at andre brukergrupper blir klemt ut. – Det er mulig vi må omdefinere en av de fire korttidsplassene som i dag benyttes til rehabilitering og avlastning, sier Stock. Korttidsplassene benyttes i dag i hovedsak til utskrevne pasienter fra sykehuset og som ikke er klare for å dra hjem. Det kan dreie seg om ytterligere opptrening etter alvorlig sykdom. Tilbudet gis også til døende pasienter. Avlastningsplass er et tilbud til personer som har krevende omsorgsoppgaver i hjemmet og som trenger et pusterom. Rådmann Lill Leirbakken i Måsøy kommune sier at saken skal utredes nærmere av fagtjenesten, og at hun derfor ikke kan kommentere saken på nåværende tidspunkt.

Ikke legg ned rustjenesten i Kirkenes

Publisert i Sør-Varanger Avis 29.11.06

Respektløst og farlig. Selvfølgelig benytter flere av de rusavhengige NAV. Det gjør også sykemeldte, arbeidssøkere og mange andre. NAV har en plass i mange menneskers liv og de skal være gode på den jobben de gjør. Men å forvente at de skal kunne overta jobben til rustjenesten er i overkant av hva vi kan forvente at de skal lykkes med. Det at rådmannen underminerer både NAV og rustjenesten i Sør- Varanger kommune er for så vidt skremmende nok i seg selv, men at han samtidig blander seg inn i hvordan disse skal jobbe uten noen som helst kompetanse til å gjøre dette, er ikke bare farlig. Det vitner om en mangel på respekt til både ansatte og brukerne av tjenestene. Vi snakker om å overse de ansatte. Og vi snakker om å tråkke på brukerne av rustjenesten og deres pårørende. De ansatte i rustjenesten er brukernes veiledere og støttespillere inn i NAV-systemet. Dette i seg selv krever mye arbeid.

For dårlig rusbehandling belaster kommunene. I dag gir vi mennesker som har slitt med rus hele livet kanskje 30 dager innleggelse på døgninstitusjon. Konsekvensen av dette er at vi sender til dels svært syke mennesker tilbake til kommunenes tjenester. Dette er selvfølgelig helt galt, men uansett blir disse tjenestene ekstra viktige. Rustjenesten i Kirkenes driver i dag oppsøkende virksomhet og de hjelper alt fra gravide rusavhengige til pårørende. For oss i RIO ser det ut som om rådmannens forslag handler om økonomi og ikke fag. Men dette er dårlig økonomistyring. For en kriminell rusavhengig koster så mye som 4 millioner kroner årlig. Derfor lønner seg å investere i disse brukerne. Det er jo nettopp derfor regjeringen lanserte en opptrappingsplan som fremfor å kutte i de kommunale tjenestene hadde som formål å styrke dem.

Ikke ansvarlig kommunepolitikk. De kommunale tjenestene er lovpålagte. Om forslaget til rådmannen går igjennom er det sannsynlig at Kirkenes kommer til å bryte loven hver eneste dag. Regjeringens opptrappingsplan sier noe om plikten sykehusene har til å prioritere denne gruppen. Den sier også noe om viktigheten av samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det vil bli utfordrende for Finnmarksykehuset å samhandle med en kommune som ikke ser verdien i å ha en kommunal rustjeneste. Fremfor å legge til rette for samhandling mellom kommuner og sykehus gjør rådmannen her det motsatte. Vi trenger en trygg faglig styring av tjenestetilbudet til brukerne, der alle nivåer av tjenesteapparatet kan samhandle godt til det beste for brukerne. Oppfordringen fra RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er derfor å beholde tjenesten slik den er i dag og isteden se på hvordan man kan gjøre denne enda bedre, og på den måten hjelpe enda flere brukere. Det vil være det eneste fornuftige å gjøre.

Jan Tore Rasvik, RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

Høring på statsbudsjettet

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er opptatt av at flest mulig med rusproblemer skal få best mulig behandling, og oppfølging, for rusproblemene sine. Disse brukerne er i behov av at tjenesteapparatet har en kapasitet, en kvalitet og et innhold som svarer til behovene deres, at tjenestene er forutsigbare, at fagmiljøene har forutsigbare rammer, en kontinuitet i relasjoner og at ulike tjenester er godt integrerte med hverandre. Vårt høringssvar omhandler rustjenestene.

Kapasitet som passer til behov. Av prinsipielle og pragmatiske årsaker er det viktig at vi har en behandlingskapasitet som står i forhold til behandlingsbehovet hos brukergruppen. Brukere som trenger behandling må ikke avvises når de søker hjelp. I Europa snakker de om å ha «made the switch». Brukerne har gått fra å bruke sprøyte til å innta narkotiske stoffer på andre måter. I en del land har man økt kapasiteten i en slik grad at man har klart å skille «gamle og nye» brukergrupper fra hverandre sånn at ikke sprøytekulturen har gått i arv. Å behandle nok pasienter samtidig gjør man også når man ønsker å stoppe spredningen av en smittsom sykdom. Det er ikke mer enn tolv prosent av behandlingssøkende som blir avvist fra i TSB, men vi vet ikke hvor mange som ber om døgnbehandling, som får dette. Det er ønskelig at det produseres tall på dette. Vi er kjent med at brukere ikke får døgnbehandling når de mener de trenger dette. Dette bekreftes av institusjonsledere. Slik det fungerer i dag er at helseforetak forfordeler pasienter til sine egne døgnenheter eller poliklinikker fremfor at pasientene opplever et reelt fritt behandlingsvalg, ettersom foretakene ønsker å unngå å måtte delfinansiere opphold hos private ideelle. Dette er en praksis vi mener er i strid med «pasientens helsetjeneste» og «fritt sykehusvalg».

Behandling som fungerer. Bruk pengene strategisk. Vi kjenner til en rekke tjenester med gode resultater. Tilsvarende tjenester som koster dobbelt så mye, leverer langt dårligere. Mange behandlingsplasser fungerer som rene oppbevaringssteder. Dette er ikke akseptabelt. Alle tjenester må evalueres på om de fungerer etter intensjonen. Slik kan vi måle kvalitet. Dersom en tjeneste ikke fungerer må den utbedres eller avvikles, slik at ressurser utnyttes bedre. I dette arbeidet trenger vi gode kvalitetsindikatorer og godt definerte tjenester. Inntil riktig informasjon er gitt til brukerne som skal i behandlingen, kan vi ikke si at tilfredsheten med behandling egentlig er et reelt kvalitetsmål. Derfor vil det være viktig både med kompetanseheving hos henvisende instanser, men også at det må finnes et godt system for informasjon om alle behandlingsinstitusjonene.

Integrert ettervern. God behandling er rehabilitering. Det er skremmende at 7 av 10 ruspasienter sier de mangler ettervern etter behandling. Å se for seg at 428 kommuner skal klare å levere ettervern som henger sammen med behandlingen av rusavhengige når dette skjer fordelt på et flettverk av offentlige og private institusjoner over hele landet er ønsketenking. Vi trenger å oppheve det fiktive skillet mellom behandling og rehabilitering. La de regionale helseforetakene finansiere utbygging av integrerte ettervern hos alle som driver med behandling. Hjemkommunen til den enkelte pasient kan være med og delfinansiere denne utbyggingen. Da må det øremerkes spesifikt kommunale midler til dette formålet. Dette vil redusere tilbakefall, reinnleggelser, sykelighet og dødelighet. Vi synes det er fint at kommunene skal styrkes jmf opptrappingsplanen, men ser åpenbare utfordringer ettersom flere kommuner bortprioriterer de frie midlene som er gitt, der i alle fall –oss bekjent – Oslo og Trondheim har utmerket seg særlig negativt.

Behandling av virale hepatitter. Hepatitt C er en allmenfarlig og smittsom sykdom. Men i motsetning til andre slike sykdommer blir pasienters tilgang til behandling begrenset for å redusere kostnader. Konsekvensen av dette er at kun de som har utviklet leverskade får tilgang til ny behandling. Smitte av sykdommen er stort sett knyttet til injeksjon av rusmidler. Trolig ligger noe av forklaringen på hvorfor dette forbigås i stillhet her. RIO mener man må behandle nok pasienter med gode medisiner på et tidlig stadium sånn at man klarer å bryte spredningskurven og forhindre at den «glemte epidemien» får fortsette å ødelegge livskvalitet hos så mange mennesker. Forebygging må styrkes, testing og diagnostikk må gjøres tilgjengelig for høyrisikogruppen, begrensing på tilgang på behandling må fjernes og alle med kronisk infeksjon må få tilgang på trygg og effektiv behandling.

LAR med oppfølging. Vi tror de mest omfattende problemene med LAR er mangelen på oppfølging og sosial rehabilitering. LAR har vokst fra å være et lite tilbud til noen få hundre personer til å favne ca. 8000 pasienter. Den sosiale oppfølgingen og rehabiliteringstilbudet har ikke fulgt veksten i pasientpopulasjonen, hvilket vi tror er noe av årsaken til at flere opplever LAR som et rigid og kaldt system som ikke leder noe sted. En del LAR-pasienter ønsker å trappe seg ned til lavere doseringer eller av medikamentene, og oppgir at de ikke får god nok hjelp til dette. Vi ønsker at tjenesteapparatet tilbyr slik behandling i større grad enn i dag.

Lavterskel. Samtidig som LAR skal være et rehabiliterende tilbud må det også finnes programmer som retter seg mer inn mot ren skadereduksjon. Vi mener det er klokt å ha ambulerende virksomhet og annen type lavterskel behandling med substitusjonsmedisin. Slike tiltak burde ta sikte på å være en sluse inn i ordinær LAR eller annen behandling for videre rehabilitering samtidig som man forhindrer spredning av smittsomme sykdommer og andre farer knyttet til skadelig rusbruk.

Brukerorganisasjonene og Fagrådet vil ha vekk egenandel på helsehjelp for rusavhengige

Vi representerer alle brukerorganisasjonene på rusfeltet, og sammen med fagrådet så godt som hele rusfeltet. Vi er opptatt av at de som trenger helse- og sosialhjelp for sine rusproblemer skal ha gode og tilgjengelige tjenester. Vi er også opptatt av at brukerne ikke skal behandles som «spesielle», men når vi ser at tiltak ikke har effekt, eller har motsatt effekt, er det viktig at man foretar endringer slik at de tiltak som settes inn svarer til ambisjonene de har.

Det er positivt at regjeringen ønsker å forenkle regelverket for betalinger av poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Dersom vår målgruppes behov, brukere av tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern, skal stå sentralt i utformingen av regelverket må det foretas viktige endringer for å unngå å gjøre hverdagen til folk verre og motvirke at pasienter følger behandling eller har tillit til behandlingsapparatet. Dette er særlig viktig forbundet med rustjenester ettersom pasientgruppen hele tiden er i høyere risiko for sykelighet og dødelighet enn andre pasientgrupper. I Norge har vi et gjennomsnitt på 264 overdosedødsfall årlig, høy spredning av sykdommen Hepatitt C, flere er bostedsløse og mangler oppfølging etter behandling. Mange har ikke betalingsevne. Det er estimert at vi har over 9000 høy-risiko opiatbrukere og over 8000 injiserende stoffmisbrukere.  Risikoen for vår målgruppe forminskes betraktelig når pasienten er i behandling eller oppfølging og rehabilitering. Vi har vært i kontakt med fagfolk fra ulike helseforetak samt brukere av tjenestene, som melder om at det gjeldende systemet med egenandel for poliklinisk helsehjelp i flere tilfeller fungerer mot sin hensikt. Det skal være en skjønnsmessig vurdering, men resultatet er ofte fraværende likebehandling av brukerne. Brukere som ikke har penger til å betale, og som borteblir fra time som en direkte konsekvens av sitt rusproblem eller psykiske tilleggsproblem, ender opp med gjeld. Dette blir feil når poenget må være å få flere i behandling.

Med bakgrunn i det ovenstående vil vi se nærmere på det Departementet foreslår knyttet til gebyr ved manglende oppmøte. Departementet ber høringsinstansene velge mellom to alternativ:

  1. «Om pasienten ikkje møter opp til avtala time, og let vera å melda frå tidlegare enn 24 timar føre timen, kan pasienten verta kravd for 640 kroner i fråværsgebyr. Om den avtala timen gjeld poliklinisk helsehjelp innan vaksenpsykiatri eller rusbehandling, skal det ikkje krevjast høgare gebyr enn 320 kroner.»
  2. «Pasient som ikkje møter til avtala time, og let vera å melde frå tidlegare enn 24 timer føre timen, skal betale 640 kroner i fråværsgebyr. Pasient ved poliklinikk for vaksenpsykiatri og rus kan likevel sleppa å betale gebyr, om fråværet skuldast tilhøve ved pasienten sin helsetilstand som gjer det urimeleg å lasta pasienten for fråværet. Alle avgjerder om fråværsgebyr for pasientar ved poliklinikk for vaksenpsykiatri og rus er enkeltvedtak, og kan klagast inn for Helseklage.»

Av disse to alternativene er alternativ 2 å foretrekke, men vårt syn er at skjønnet i disse sakene skaper utfordringer for brukerne. Departementet redegjør selv i høringsnotatet for en rekke problemstillinger knyttet til skjønn i denne sammenheng. Når vi mener at rus- og psykiske lidelser er alvorlige tilstander som påvirker funksjonsnivået i stor grad, vil det være mer hensiktsmessig å ha en enklere formulering som:

«Pasient som ikkje møter til avtala time, og let vera å melde frå tidlegare enn 24 timer føre timen, skal betale 640 kroner i fråværsgebyr. Pasient ved poliklinikk for vaksenpsykiatri og rus unntas fra gebyr».

I selve framlegget til forskrift foreslår vi følgende tekst i § 7:

  • 7 Gebyr når pasienten ikkje møter

Om pasienten ikkje møter opp til avtala time, og let vera å melda frå tidlegare enn 24 timar føre timen, kan pasienten verta kravd for 640 kroner i fråværsgebyr.

Om den avtala timen gjeld poliklinisk helsehjelp innan vaksenpsykiatri eller rusbehandling, skal det ikkje krevjast gebyr.

 

Kenneth Arctander, informasjonsansvarlig RIO
Ronny Bjørnestad, daglig leder proLAR
Dag Myhre, dagligleder Lar-Nett Norge
Marius Sjømæling, generalsekretær BAR
Tommy Sjåfjell, A-larm
Vidar Hårvik, daglig leder MARBORG
Jan-Gunnar Skoftedalen, leder Fagrådet

Brukerorganisasjonene og Fagrådet krever eliminering av hepatitt C

Hepatitt C er et globalt helseproblem som for lenge har blitt ignorert. I Norge var det i 2015 meldt 1178 tilfeller av hepatitt C til Folkehelseinstituttet. Så mange som 20 000 lever sannsynligvis med kronisk hepatitt C. Ubehandlet kan sykdommen føre til leversykdom, leverkreft, og i verste fall død. Så mange som 60-70% av sprøytebrukende rusavhengige har blitt smittet av hepatitt C. Minst halvparten av 7 500som er i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har på et tidspunkt vært smittet. Likevel vies denne problemstillingen liten oppmerksomhet. Hepatitt C er en glemt epidemi som rammer en av de mest utsatte gruppene i det norske samfunnet.

Arbeidet mot virushepatitt er inkludert i FNs bærekraftsmål og Verdens helseorganisasjon (WHO) vedtok i mai et mål om at virushepatitt skal elimineres innen 2030. Vi hadde håpet at Norge må gå foran og bekjempe den glemte epidemien. Skuffelsen var stor når Helse- og omsorgsdepartementet før sommeren la fram en nasjonal strategi for arbeidet mot virale hepatitter helt uten ambisjonene verdenssamfunnet hadde bestemt seg for. Innspillene fra Folkehelseinstituttet, ledende fagfolk og brukerorganisasjoner var i liten grad tatt hensyn til. Det vises liten forståelse for hvordan det er å leve med en kronisk smittsom sykdom når de som lever med hepatitt C ikke skal få tilgang på trygg og effektiv behandling før de utvikler alvorlig sykdom.  Det faktum at hepatitt C er en allmennfarlig smittsom sykdom tas ikke på alvor.

Organisasjonene bak dette oppropet krever at Norge følger opp FNs bærekraftsmål og WHOs ambisjon om å eliminere hepatitt C innen 2030 ved å:

  1. Utarbeide en nasjonal handlingsplan for arbeidet mot hepatitt C hvor forebygging og behandling sees i sammenheng som foreslått av Folkehelseinstituttet, ledende fagfolk og brukerorganisasjoner.
  2. Gi alle med kronisk hepatitt C tilbud om trygg og effektiv behandling, både for den enkeltes skyld, men også for å redusere smitte.

 

Vi håper at du og ditt parti ser hvor viktig det nå er å gjøre noe med denne situasjonen. Vi ønsker å diskutere hvordan vi sammen kan sikre at denne gruppen får et godt helsetilbud slik at vi kan stoppe denne epidemien.

Kontakt gjerne kontaktpersonene Ronny Bjørnestad eller Kenneth Arctander på e-post: ronny@prolar.no / kenneth.arctander@rio.no
Eller telefon 41 30 70 39 / 46 64 58 87

Dette oppropet er underskrevet brukerorganisasjonene på rusfeltet og Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon.

Vi ser frem til å høre fra dere.

 

Med hilsen

LAR nett Norge v/ Dag Myhre

RIO – Rusmisbrukernes interesseorganisasjon v/ Jon Storaas

FHN – Foreningen for human narkotikapolitikk v/ Arild Knutsen

MARBORG v/ Vidar Hårvik

BAR – Barn av rusmisbrukere v/ Marius Sjømælingen

A-LARM v/ Tommy Sjåfjell

LMS – Landsforbundet mot stoff v/ Kari Sundby

proLAR – Nasjonalt forbund for folk i LAR v/ Ronny Bjørnestad

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon v/ Jan Gunnar Skoftedalen

Anniken Hauglie hos RIO ReStart på Bragdøya

– Her gjør deltakerne en skikkelig jobb, en ekte jobb. Vi ser hvor viktig arbeid som sådan er, ta dette med å komme seg opp om morgenen, ha faste rammer, det sosiale livet, fellesskapet. Og her lærer de jo også håndverk, sier statsråden etter en omvisning i verkstedet på Bragdøya.

RIO ReStart har i fem år hatt tilbud til personer som er ferdig med rusbehandling eller soning. Sammen med Bragdøya kystlag har Restart etablert et etterverntilbud som kan vise til særdeles gode resultater. Av de 42 deltakerne som har gått gjennom programmet, er 38 per dato rusfrie. 28 er i arbeid eller på skole.

RIO ReStart har i hovedsak vært finanisert av prosjektmidler fra Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet, men har fått beskjed om at prosjektperioden er over, og en ny finansieringsordning må til hvis ReStart skal kunne drive videre fra nyttår.

Flere av ReStarterne gav statsråden innblikk i hvordan rustilværelsen var for dem – og hvordan de med støtte og bidrag fra RIO ReStart klarer å skaffe seg et verdig liv.

– Det er dramatisk å høre hvordan livet er for person som ruser seg i fra hun er 12 til hun er 25 år. På flere vis må en lære å leve på nytt. Jeg forstår at den brukererfaringen RIO ReStart-lederne har er helt avgjørende for det man oppnår her. De vet hva det dreier seg om, sier hun.

Blant de mange utfordringene deltakerne får på Bragdøya, er å bygge sin egen kajakk. En av de nybygde kajakkene ble vist inne på stranda, og statsråden ble umiddelbart utfordert til å prøve den rødmalte kajakken bygd i tre og epoxy. Det måtte hun bare si ja til – og hun fikk seg en liten prøvetur inne i lagunen.

Med på besøket var i tillegg til representanter for RIO, også Lisbeth Andersen, Høyre-medlem i helse- og sosialstyret i Kristiansand. Hun kjenner de økonomiske utfordringene RIO ReStart har, og sier hun vil jobbe for å opprettholde etterverntilbudet det er så stort behov for.

RIOs ønskeliste for stortingsperioden 2017-2021

Rusfeltet er på mange måter et felt preget av manglende sammenhengende og helhetlige strategier. De ulike problemene vi blir minnet på til daglig. Overdoser, hjemløshet, tilbakefall og spredning av Hepatitt C. RIO har som formål at flest mulig personer med rusproblemer skal få best mulig behandling og oppfølging for problemene sine. Dette må skje i helhetlige forløp for den enkelte. Dere har gjort en god jobb til nå, men en del gjenstår. Vi ønsker dere lykke til med å videreutvikle helhetlige strategier for rusfeltet i fremtiden. Derfor har vi laget et kortfattet hefte om våre ønsker for storingsperioden 2017-2021.

Et positivt fokus. I den offentlige debatten sykeliggjøres folk med rusproblemer for mye. Man får et inntrykk av svært få greier å bryte med avhengighetsproblemene sine. Muligheten til å bli rusfri er helt avhengig av tid og sted. Vår jobb er å skape arenaene folk trenger for å kunne bli rusfrie.  

Befolkningsundersøkelser nyanserer en utbredt pessimisme om avhengighet[1]som ofte baserer seg på snevre randomiserte studier. Longitudinelle metaanalyser viser at veldig mange bryter med avhengighetsproblematikken sin. Definisjonen som ofte brukes om den rusavhengige som kronisk syk stemmer kun for en avgrenset gruppe[2]. Det kan føre til negative konsekvenser å tillegge alle rusavhengige en slik definisjon. Andre faktorer, som sosioøkonomiske forhold, enn selve misbruket av et rusmiddel gjør at folk ender opp med hjelpebehov. Å jobbe for å redusere sosial ulikhet vil være en viktig politisk oppgave, og tiltakene må gjøres av offentlig og ideell sektor i samarbeid med næringslivet.

Myndiggjøring av fagpersoner. Problemet er ikke bare myndiggjøring av brukere, men myndiggjøring av fagpersoner. Det ene går ikke uten det andre. Altfor ofte sitter fagpersonell i ansvarsgrupper og kan ikke ta beslutninger på vegne av tjenesten de jobber for. Når de ikke kan fatte beslutninger direkte i møte med brukeren er det vanskelig å se for seg at vi kan oppnå brukermedvirkning.  Derfor ønsker vi at fagpersoner får utvidet mandat i arbeidet med brukerne.

Sats på forebygging. Jo færre unge mennesker som utvikler et problematisk forhold til rusmidler jo bedre er det for folkehelsen. Island har oppnådd gode resultater[3] på forebygging med noen enkle grep. Man har gjort statistiske analyser av sårbare områder for ungdom og utbedret disse lokalt. Dette kan være inkluderende aktiviteter og økt foreldreinvolvering. RIO anbefaler at man nyttiggjør seg denne kunnskapen om forebygging når man utvikler tjenesteapparatet i kommunene.

Kapasitet som står til behov. Av prinsipielle og pragmatiske årsaker er det viktig at vi har en behandlingskapasitet som står i forhold til behandlingsbehovet hos brukergruppen. Brukere som trenger behandling må ikke avvises når de søker hjelp. I Europa snakker de om å ha «made the switch». Brukerne har gått fra å bruke sprøyte til å innta narkotiske stoffer på andre måter. I en del land har man økt kapasiteten i en slik grad at man har klart å skille «gamle og nye» brukergrupper fra hverandre sånn at ikke sprøytekulturen har gått i arv. Å behandle nok pasienter samtidig gjør man også når man ønsker å stoppe spredningen av en smittsom sykdom.

Klientmatching. Det er avgjørende at rett person får riktig behandling til riktig tid. Da må brukerne få riktig informasjon om hvilke rettigheter de har, hvilke tjenester som finnes og hva slags resultater de kan forvente hos den enkelte tjenesten.

Helsenorge.no er en god mulighet for bedre kapasitetsutnyttelse og klientmatching. Nettplattformen er en viktig formidler av relevant og sannferdig informasjon om behandlingstjenester. Vi mener det kommer for dårlig informasjon ut til brukerne om hva slags tjenester som finnes og hva slags kvalitet de har. Nettløsningene må utbedres. Henvisende instanser har ofte for dårlig kunnskap om tjenesteapparatet. Vi ønsker at det gjøres en innsats med kompetanseheving hos henvisende instanser om hvilke tjenester som finnes og hvordan de fungerer.

Forvern før behandling. For best mulig å være forberedt på behandling trenger man å være bevisst sitt eget rusmisbruk, sine emosjonelle, psykologiske og praktiske behov. Man trenger også god kjennskap til tjenesteapparatet for å velge riktig behandling. Mange er i behov av bolig og trygghet i en sårbar fase. Dette forutsetter en bedre sammenheng mellom tjenestenivåene og et bedre tilbud i overgangen mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Vi ønsker at forvern finansieres av foretakene og kommunene sammen, gjerne med husbankens boligsosiale virkemidler.

Vi trenger behandling som fungerer. Bruk pengene strategisk. Vi kjenner til en rekke tjenester med gode resultater. Tilsvarende tjenester som koster dobbelt så mye, leverer langt dårligere. Mange behandlingsplasser fungerer som rene oppbevaringssteder. Dette er ikke akseptabelt. Alle tjenester må evalueres på om de fungerer etter intensjonen. Slik kan vi måle kvalitet. Dersom en tjeneste ikke fungerer må den utbedres eller avvikles, slik at ressurser utnyttes bedre. I dette arbeidet trenger vi gode kvalitetsindikatorer og godt definerte tjenester. Inntil riktig informasjon er gitt til brukerne som skal i behandlingen, kan vi ikke si at tilfredsheten med behandling egentlig er et reelt kvalitetsmål. Derfor vil det være viktig både med kompetanseheving hos henvisende instanser, men også at det må finnes et godt system for informasjon om alle behandlingsinstitusjonene.

Vi ønsker en forskningsstrategi som kommer brukerne til gode.

Integrerte ettervern. God behandling er rehabilitering. Det er skremmende at 7 av 10[4] ruspasienter sier de mangler ettervern etter behandling. Å se for seg at 428 kommuner skal klare å levere ettervern som henger sammen med behandlingen av rusavhengige når dette skjer fordelt på et flettverk av offentlige og private institusjoner over hele landet er ønsketenking. Vi trenger å oppheve det fiktive skillet mellom behandling og rehabilitering. Derfor ønsker vi at dere fikser dette ettervernproblemet en gang for alle. La de regionale helseforetakene finansiere utbygging av integrerte ettervern hos alle som driver med behandling. Hjemkommunen til den enkelte pasient kan være med og delfinansiere denne utbyggingen. Da må det øremerkes spesifikt kommunale midler til dette formålet. Dette vil redusere tilbakefall, reinnleggelser, sykelighet og dødelighet.

Fengselet er en ubrukt ressurs. Mange innsatte har alvorlige rusproblemer og mange ønsker behandling[5]. Det er velkjent at rehabiliteringstilbudet i fengslene ikke holder mål[6]. Vi har lenge funnet det bekymringsverdig at brukere rapporterer om hyppig omsetting av metadon og buprenorfin inne i flere fengsler[7][8]. De som mottar LAR-medikamenter i fengslene får fort et press på seg fra andre innsatte om å lure vekk medikamenter. Fengslene trenger et solid løft, både for å forhindre produksjon av nye rusmisbrukere og for å rehabilitere tunge rusmisbrukere. Det skal ikke være slik at folk som trenger og vil ha hjelp ikke skal få dette.

Vi foreslår at tjenestetilbydere av behandling som for eksempel Blå Kors, Tyrili, Phoenix Haga eller lignende, får finansiering til å etablere pilotprogrammer i de største fengslene tilknyttet en forskningsenhet og med brukerutvalg/brukerråd. Fengsler er de beste arenaene for randomisert forskning på komplekse behandlingsmodell. Det er viktig at man har gode integrerte etterverntjenester etter soning for å forhindre sykelighet, dødelighet og gjeninnsettelser.

Hepatitt C behandling. Hepatitt C er en allmenfarlig og smittsom sykdom. Men i motsetning til andre slike sykdommer blir pasienters tilgang til behandling begrenset for å redusere kostnader. Konsekvensen av dette er at kun de som har utviklet leverskade får tilgang til ny behandling. Smitte av sykdommen er stort sett knyttet til injeksjon av rusmidler. Trolig ligger noe av forklaringen på hvorfor dette forbigås i stillhet her. RIO mener man må behandle nok pasienter med gode medisiner på et tidlig stadium sånn at man klarer å bryte spredningskurven og forhindre at den «glemte epidemien» får fortsette å ødelegge livskvalitet hos så mange mennesker. Vi foreslår at det settes en nasjonal ambisjon om å eliminere hepatitt C i Norge innen 2030 gjennom en konkret og ambisiøs handlingsplan. Forebygging må styrkes, testing og diagnostikk må gjøres tilgjengelig for høyrisikogruppen, begrensing på tilgang på behandling må fjernes og alle med kronisk infeksjon må få tilgang på trygg og effektiv behandling.

NAV inn i rusfeltet. RIO mener at NAV per i dag fungerer for dårlig for vår målgruppe. Mange har av ulike årsaker havnet på utsiden av arbeidsmarkedet og vanlige sosiale arenaer. Å komme seg ut i jobb eller annen meningsfull aktivitet som utdannelse er noe veldig mange brukere ønsker når de oppsøker tjenesteapparatet. NAV trenger å integreres bedre med det øvrige behandlingsapparatet og må tas med i planarbeid som gjøres på rusfeltet.

Ettersom rustjenestene mange steder er lagt utenfor NAV sitt virkeområde anser ikke NAV rusproblematikk som del av sitt fagområde. Dette er negativt ettersom vi vet rusproblematikk ofte er årsak til eller konsekvens av langtidssykemelding og arbeidsledighet.

Hyppige utskiftinger av saksbehandlere og generell utilgjengelighet er et problem. Saksbehandlere trenger å myndiggjøres slik at de kan fatte beslutninger i samråd med klient og i ansvarsgrupper. NAV trenger en tettere integrering med næringslivet slik at institusjonen vil være et godt bindeledd mellom behandlings- og oppfølgingsapparat og de ordinære arenaene folk ønsker å være.

Bolig til alle. Vi mener alle innbyggere skal ha rett til bolig. For vår målgruppe er dette problematisk av flere årsaker. Mange har ikke råd til å kjøpe bolig, til leie, eller til depositum. I dag kan man søke om en depositumsgaranti som gjør at man skyves bakerst i køen i et presset boligmarked. NAV burde stille med depositum som vil forhindre stigmatisering i markedet og gir sikkerhet til utleiere. Det beste er uansett om man kan få muligheten til å eie bolig og få den oppfølgingen man trenger i begynnelsen for best mulig å mestre dette. Det er ønskelig at vi ikke fyller fengslene med rusavhengige. Stortinget har en periode sett på muligheter for å utvide ordningen med soning med fotlenke. Dette er bra, men dersom den straffedømte ikke har bolig kan han eller hun ikke delta i en slik ordning.

Økt fokus på minoriteter. Ofte er både brukerrepresentanter og organisasjoner som jobber med rusavhengige stort sett representert av majoritetsgrupper eller såkalte «all white panels». Vi trenger et økt fokus på minoritetsgrupper og rusproblematikk. Det er grunn til å tro at rusfeltet har for lite spisskompetanse på dette området. Vi vet at det er rusproblemer blant fremmedkulturelle, men det er et tabubelagt tema og trenger mer oppmerksomhet.

LAR med oppfølging. Vi tror de mest omfattende problemene med LAR er mangelen på oppfølging og sosial rehabilitering. LAR har vokst fra å være et lite tilbud til noen få hundre personer til å favne ca. 8000 pasienter. Den sosiale oppfølgingen og rehabiliteringstilbudet har ikke fulgt veksten i pasientpopulasjonen, hvilket vi tror er noe av årsaken til at flere opplever LAR som et rigid og kaldt system som ikke leder noe sted. En del LAR-pasienter ønsker å trappe seg ned til lavere doseringer eller av medikamentene, og oppgir at de ikke får god nok hjelp til dette. Vi ønsker at tjenesteapparatet tilbyr slik behandling i større grad enn i dag.

Lavterskel. Samtidig som LAR skal være et rehabiliterende tilbud må det også finnes programmer som retter seg mer inn mot ren skadereduksjon. Vi mener det er klokt å ha ambulerende virksomhet og annen type lavterskel behandling med substitusjonsmedisin. Slike tiltak burde ta sikte på å være en sluse inn i ordinær LAR eller annen behandling for videre rehabilitering samtidig som man forhindrer spredning av smittsomme sykdommer og andre farer knyttet til skadelig rusbruk.

Skadereduksjon, behandling og ettervern i ett system. Man skal ivareta behovene til de som ikke blir rusfrie. Skadereduserende tjenester er viktige for å forhindre sykelighet og død. Disse tjenestene er også viktige som en del av en pakke som setter hjelpeapparatet i kontakt med brukerne. Samtidig må man passe på så man aldri forhindrer tilfriskning.

Da er den beste tilnærmingen for å bedre tilbudet til de tyngste rusmisbrukerne etablering av «Recovery Orienterte Integrerte Systemer» (ROIS). Vi har allerede alle nivåene av et ROIS i Norge. Innenfor denne tenkingen integrerer man skadereduserende programmer (som lavterskel substitusjonsmedisinering, sprøyterom/sprøyteutdeling, lavterskel kaféer etc.), klinisk avrusning, langtidsbehandling med rusfrihet og livsmestring som mål (terapeutiske samfunn, kollektiver, kristenhumanistiske rustjenester, LAR mm.) og ettervern/sosiale integreringsprogrammer som får folk ut i utdanning, arbeid og annen aktivitet.

I praksis fungerer et ROIS slik at om brukeren «splitter» et behandlingsprogram får han/hun umiddelbart tilbud om oppfølging på et lavere nivå som f.eks. klinikk eller sprøyterom. Er han/hun klar for å avansere fra et skadereduserende tiltak får man tilbud om plass i et behandlingsprogram igjen. Felles stabs-trening for alle nivåer av tjenesteapparatet sannsynliggjør bedre faglig integrering og samhandling.

[1] http://findings.org.uk/count/downloads/download.php?file=Lopez_Quintero_C_1.txt

[2] http://findings.org.uk/count/downloads/download.php?file=Heyman_GM_1.txt

[3] http://www.icenews.is/2014/03/14/city-of-reykjavik-to-celebrate-iceland-being-ranked-lowest-amongst-adolescent-substance-users-in-europe/

[4] https://www.nrk.no/ho/slit-med-tida-etter-utskriving-1.12961751

[5] http://forskning.no/alkohol-og-narkotika/2012/11/innsatte-vil-ha-rusbehandling

[6] http://forskning.no/2014/10/fanger-kritisk-til-rusarbeid-i-fengselet

[7] http://forskning.no/2014/10/fanger-kritisk-til-rusarbeid-i-fengselet

[8] http://www.nrk.no/norge/medikamenter-blir-salgsvare-1.11598561

Be Filippinene stoppe utenomrettslige henrettelser

Last ned brevet her.

Til:

Erna Solberg, Statsminister.                                                                           31.07.2016

Bent Høie, Helseminister.

 

Kjære Statsminister Erna Solberg og Helseminister Bent Høie,

Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon ser med bekymring på situasjonen vedrørende utenomrettslige henrettelser av personer som enten omsetter eller er mistenkt for å omsette narkotika i Filippinene.

621 personer har blitt drept mellom 10. mai og 27. juli 2016 ifølge ABS CBN News. Så vidt man vet har henrettelsene blitt utført av politi eller uidentifiserte leiemordere. Den dramatiske økningen av daglige henrettelser er et direkte resultat av president Dutertes politikk som tar sikte på å eliminere narkotikaproblemet i Filippinene. Duterte har i sin valgkamp gjentatte ganger oppfordret politi og befolkning til å drepe personer mistenkt for omsetting av narkotika så vel som personer som bruker narkotika.

Vi ber om at norske myndigheter gjør en formell henvendelse til President Duterte, UNODC og INCB og ber om at Filippinene respekterer grunnleggende menneskerettigheter og forholder seg til internasjonalt aksepterte normer for hvordan vi håndterer narkotikaproblemer. Vi viser her til deres statsrådens uttalelser i FN under UNGASS om Norges motstand mot dødsstraff og gjennomgående fokus på å møte personer med rusproblemer med helsehjelp, og til UNGASSs sluttdokument[1] der det fastslås at man skal møte folk med narkotikaproblemer med helse- og sosialrettede tiltak og at man skal søke et proporsjonalt forhold mellom straff og forbrytelse.

Med vennlig hilsen,

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

[1] Se bl.a. pkt. 4. (b,o).

Dødelig struktur

 

Klassekampen presenterte i forrige uke en rapport fra Actis, rusfeltets samarbeidsorgan, som viser at de ansatte i behandlingsinstitusjonene mener ettervernet i kommunen er altfor dårlig og at de bekymrer seg for hva som skjer med pasientene når de skrives ut.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at risikoen for overdosedød er 16 ganger så høy de fire første ukene etter endt rusbehandling.

I dag er det slik at kommunene overtar ansvaret for brukerne etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten. Dagny Adriaenssen Johannessen i Blå Kors mener den todelte organiseringen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er hovedproblemet.

– Her er det selve organiseringen av tilbudet som burde ha den kritikken, ikke kommunene eller de kommunalt ansatte, som ofte er dyktige ildsjeler. Det gir ingen mening at vi skal dele opp på denne måten og skille mellom behandling og ettervern, sier Johannessen, som mener at det må ses under ett.

– Vedlikeholdsdelen, altså det å holde seg rusfri, er kanskje den mest utfordrende fasen. Pasientene bygger opp relasjoner til institusjonen og får tillit til både personalet og medpasienter. Det blir ofte svært vanskelig at disse båndene skal brytes i en så kritisk tid.

Integrert ettervern

Hun tar til orde for at ettervernet for tidligere rusmisbrukere skal være en integrert del av spesialisthelsetjenesten.

– Den tida man er inne på behandlingsstedet skal man lære å håndtere livet utenfor, men når man står i det, er plutselig ikke det støtteapparatet tilgjengelig lenger. Forandring og usikkerhet er vanskelig for alle mennesker. Her snakker vi om mennesker som er ferdig med behandling som skal inn i ny leilighet, bygge opp nytt nettverk og kanskje inn i ny sysselsetting. Så mye nytt vil være vanskelig selv uten rusproblemer, så med det på toppen, blir det ekstra krevende.

– Hvorfor øker risikoen for overdosedødsfall?

– Jeg tror det er fordi man tåler mindre etter en rusfri periode og ofte faller tilbake til gamle mønstre og ikke minst gamle mengder med brukerdoser. Ofte kjenner man kanskje ikke til styrken på rusmidlene som er i omløp akkurat da og hvor mye man selv faktisk tåler.

Kommune-lotto

Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, peker også på at det viktigste trekket er å se behandlingen under ett.

– I dag er nesten alle døgnbehandlingstilbud levert av private ideelle aktører som har rammeavtaler med spesialisthelsetjenesten. De har ofte svært forskjellige ideologiske overbygninger. Så når personen har vært der og fulgt en strategi, så skal han eller hun tilbake til kommunen og få ettervern, sier han.

– Det er jo helt lotto hvilken kommune man kommer fra, og tilbudet er midt sagt variert. Det er naivt å tro at pengene strekker til når de skal fordeles på 428 kommuner.

Han forteller at integrert ettervern allerede tilbys flere steder.

– I dag er det en del institusjoner som har fått midler til integrert ettervern, og det fungerer. En del institusjoner gjør det også uten midler fordi de ser hvor viktig det er. Derfor må regjeringen finansiere utbygging av integrert ettervern hos dem som driver med behandling.

Johansen er også opptatt av at økt risiko for overdose ikke bare handler om at dosene tåles dårligere, men også om den følelsesmessige påkjenningen ved å feile.

hildef@klassekampen.no

© Klassekampen