Samling om narkotikapolitisk endring

‘Fra straff til hjelp’. Valget er over og Høyre-FrP regjeringen består med et svakt parlamentarisk grunnlag. Høyres nestleder, Bent Høie, har dratt det politiske landskapet mot narkotikapolitisk forandring. Det ligger an til et politisk forlik om å endre samfunnets reaksjoner for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Alle (bortsett fra FrP) snakker om å ‘se til Portugal’ og vil at helsevesenet skal ta seg av slike forhold. Dette innebærer at når en person blir tatt med stoff til eget bruk, så kan ikke politiet ilegge straff. Vedkommende vil bli henvist til en nemnd bestående av fagpersoner som forsøker å finne ut om personen har et rusproblem og hvilke tiltak som kan settes inn for å forhindre videre rusmisbruk og kriminalitet. Dette kan være alt fra behandling, jobbkurs og samtaler -til sivilrettslige sanksjoner.

Offentlig utvalg. Hadia Tajik (AP), ba i Klassekampen regjeringen om å sette ned en ‘kommisjon’, som skal komme med anbefalinger til reformarbeidet. Dette utvalget  burde, ifølge Arbeiderpartiet, bestå av brukerrepresentanter, fagpersoner og pårørende. Klokt ettersom arbeidet vil kreve førstehåndskunnskap for å gjennomføre endringer som med positiv effekt for de som er rusavhengige og for befolkningen ellers. Utvalget må besvare flere spørsmål som for eksempel hvor mye stoff som kan regnes som til eget bruk og hvilke sanksjonsmuligheter som skal eller ikke skal finnes.

En lovendring må til! Selv om Arbeiderpartiet og Høyre går i samme retning, skiller de seg på et viktig punkt. De vil begge at det skal nedsettes et utvalg som gir råd til hvordan reformen skal gjennomføres og hva den skal inneholde. Det de er uenige om er hva som skal være utvalgets mandat. For mens Høyre vil at lovendringen skal ligge til grunn for utvalgets arbeid, legger Arbeiderpartiet opp til utvalget skal vurdere også dette. Men det mest hensiktsmessige er at lovendringen legges til grunn for utvalgets arbeid. Det er noen mindre uenigheter om dette på rusfeltet, men de er marginale. Eksempelvis kan hverken Actis eller Fagrådet gå inn for avkriminalisering, men dette handler om at de har noen medlemsvirksomheter som er imot. Noen reell politisk motstand er usannsynlig. Særlig ettersom samtlige brukerorganisasjoner har stilt seg bak et krav om avkriminalisering. En reform som dette trenger ‘drive’ og retning. Da er det er uheldig om feltet, fordi noen partier har beslutningsvegring, ender opp med at et utvalg må bruke tid på å krangle om en lovendring som er tverrpolitisk mulig.

Endring av tiltaksapparatet.  Utvalget burde også diskutere hvordan vi kan sikre nok kapasitet i rusbehandlingen, på ettervern og skadereduserende tiltak, slik at folk dør mindre og samtidig har muligheter til å bli rusfrie. Mange ruspasienter mangler oppfølging etter døgnbehandling. Så mange som 14-17 tusen kan være bærere av hepatitt C, og vi har i overkant av 200 overdosedødsfall årlig. Levealderen for rusavhengige er 20 år lavere enn gjennomsnittsbefolkningen og mange “ferdigbehandlede” rusavhengige står uten bolig. Utvalget burde også vurdere behandlingskapasitet som står i samsvar med behov, mer lavterskel substitusjonsbehandling (som metadon) og integrert ettervern. Muligheten til å få til reelle endringer er nå og Stortinget må gripe denne muligheten.

Skrevet av Kenneth Arctander.

Kvinner opplever mer skam enn det menn gjør

– Det er på tide at vi tør å snakke om at det er alkoholen som er det aller største rusproblemet som vi har i samfunnet vårt og at alkoholisme også er vanlig blant kvinner, sier Bente Røstad (50).

Hun er med i programmet “Forført av spriten” som sendes på NRK og har mange egne erfaringer knyttet til rusmisbruk.

Drakk for første gang som 25-åring

Da Bente var 25 år ble hun skilt og alene med tre små barn. Samtidig gikk hun ut av menigheten hun hadde vært medlem i og fikk nye venner som hadde et helt vanlig forhold til alkohol. Det ble Bentes første møte med alkoholen.

– Men det var først fem år senere at det eskalerte. Jeg gjorde det jeg kunne for å være sterk og skulle klare alt, men det ble for mye press og da begynte jeg å drikke i skjul, forteller hun.

På det meste kunne Bente drikke en hel flaske brennevin i døgnet, men da hun var 35 og hadde hatt alkoholproblemer i mer enn fem år orket hun ikke mer:

– Jeg prøvde å ta mitt eget liv. Ved hjelp av piller og sprit skulle jeg drukne meg selv i et lite vann, men på veien ramlet jeg og brakk lårhalsen. Det ble faktisk redningen min. Jeg fikk behandling som gjorde at jeg har vært alkoholfri siden, forklarer Bente.

Vanskeligere for kvinner

– Vi hører for lite om kvinner som har alkoholproblemer, jeg trodde nærmest at jeg var den eneste småbarnsmoren i verden som slet med alkohol og jeg skammet meg veldig. Mannsidealet tilsier at menn i langt større grad kan drikke, mens det blir mye mer synlig når kvinner gjør det. Hadde vi snakket mer om kvinner og rus, så ville ikke kvinnene føle seg så alene om de problemene som de har, sier Bente.

Sturla K. Naas Johansen, leder ved RUStelefonen er også glad for at NRK har satt fokus på dette med kvinner og alkohol:

– Det er nok mer stigmatiserende for kvinner å ha et slikt problem, og det er godt å vite at man ikke er alene om det. Derfor er det viktig med åpenhet. Programserien har dessuten vist eksempler på at behandling nytter, og at det er mulig å finne veien ut av problemene igjen.

Skrevet av Sturla K. Naas Johansen og hentet fra Alt om Din Helse 10. oktober 2017.

Mindre snakk, mer handling

Det skrives ut mye legemidler i Norge. Det kan se ut til at det er lettere å få en resept på antidepressiva og angstdempende medisiner enn en time hos psykolog. I 2016 fikk nærmere 330 000 personer i Norge utskrevet antidepressiva, flere enn 40 000 gikk på ADHD-medisiner, og antall mennesker som fikk sovemidler og beroligende midler lå på drøye 580 000. Disse tallene kan se ut til å dreie seg om psykiatri, men handler i stor grad om rusavhengighet også. Det er ingen nyhet at rus og psykiatri ofte går hånd i hånd.

Rusomsorgen har fått et økt medikamentelt fokus, som har reddet mange liv. I 2016 mottok 7554 personer Legemiddelassistert rusbehandling og mange får medikamenter for psykiske problemer i tillegg. Men å behandle stoffavhengighet handler også om å se bak det rent farmakologiske. Når det medisinskfaglige ikke oppnår ønskede resultater, er det i min erfaring ikke kun fordi man ikke har gitt riktige medisiner, men også fordi man ikke har et godt nok helhetlig tilbud.

Medisin dreier seg ikke kun om medikamenter. Det handler om helhetlig behandling som gjør folk friske eller gir best mulig livskvalitet.

Vi er mange som jobber med rus og psykiatri, enten det er leger, klinikere, byråkrater, politikere, brukerrepresentanter eller andre. Det kan se ut til at vi år etter år løper fra møte til møte for å diskutere hva som skal til for å gjøre mennesker friske. Vi snakker om samhandling, sømløse behandlingsforløp, pakkeforløp, oppfølging og ettervern. Vi bruker ord som livskvalitet, meningsfull hverdag og mestring med de beste intensjoner. Men hvor blir resultatene av?

Hvor mange millioner, eller milliarder, kroner bruker vi på denne praksisen? Og hva kunne vi oppnådd med de pengene om vi i større grad omsatte ord til handling?

Hvorfor er det så mange som mottar behandling, enten den er medikamentell eller ikke, som ikke greier å nå sine behandlingsmål? Jeg har hørt folk, som jobber høyt oppe i systemet, si at pasientene benytter seg ikke av tilbudet. Her legges ansvaret over på pasienten. Det er riktig at vi pasienter har et ansvar for egen behandling. Vi kan ikke forvente at andre skal gjøre jobben for oss, den må vi i hovedsak gjøre selv. Men vi trenger mye veiledning og støtte underveis.

Da jeg var i behandling for min rusavhengighet var broren min på besøk. Han fikk noen AHA-opplevelser: Selv om han hadde levd mange år som pårørende ble han overrasket over hvordan vi rusavhengige ofte må lære ting fra bunnen av. Bare det å stå opp om morgenen, ta en dusj og en kaffe, kle seg ordentlig, snakke ordentlig til andre mennesker, møte opp punktlig til møter, måltider og jobb. Bare det å trene på å ha samtaler om dagligdagse ting, holde seg oppdatert på hva som rører seg i verden. Skrive søknader, lage mat, følge opp rutiner etc.

Mestring er et viktig begrep når en skal jobbe med sin rusavhengighet. Det er det motsatte av det pasienten opplever når han får skylden for at behandlingen ikke fungerer. I LAR er det et kontrollregime hvor du rett og slett blir møtt med holdningen om at “jeg stoler ikke på deg inntil det motsatte er bevist”. Det bør jo være motsatt. Vi trenger tillit og at andre mennesker tror på at vi kan greie det, slik at vi kan tro at vi kan greie det også.

Å bli møtt med strenge sanksjoner fordi man snubler en gang eller to, bekrefter bare følelsen den personen har av å være mislykket. De fleste rusavhengige har lang erfaring med å ikke mestre eller fullføre ting, noe som gir en følelse av å være håpløs og uverdig. Det er lov å snuble. Det er et symptom på rusproblemer. Mestringen en kjenner på når en for eksempel greier å gjennomføre en avtale, har motsatt effekt og bygger opp en persons selvtillit og selvbilde.

Det er så viktig å se mennesket bak rusen: Se depresjonen personen sliter med. Traumene mange bærer med seg i ryggsekken. Angsten og følelsen av å ikke være god nok. Det har stor betydning når vi viser hver og en av disse menneskene respekt og at de behandles ut fra en tanke om at vi er like mye verdt som alle andre. Ser vi mennesket, blir vi ikke så raske til å dømme.

For å kunne behandle avhengighet må man kjenne til problematikken. Kort fortalt handler det om at en person lever i en virkelighet som ikke er noe ålreit å leve i av en eller annen grunn. Rusen blir da et fristed, der virkeligheten kjennes lettere. Det er alltid en grunn til at folk begynner å ruse seg. Rusavhengighet er et symptom på andre underliggende problemer – ofte er det snakk om sosiale eller psykiske utfordringer.

 

Derfor må ikke bedre medikamentell behandling bli en sovepute der vi lar mennesker som trenger mye støtte og hjelp, blir stående alene på stedet hvil, eller at de får skylden for at ting fortsatt er vanskelig. Vi trenger å holde fokus på å hjelpe de med psykiske og sosiale problemer, som ofte var årsaken til at rusproblemene oppstod i utgangspunktet. De som har nytte av medikamentell behandling må få det, og man bør samtidig prioritere god sosialfaglig behandling og øke funksjonsnivået hos vanskeligstilte.

Den beste måten å oppnå dette, er nok å slutte med stadige brannslukkingsprosjekter og få på plass den samhandlingen mellom sosial/helsetjenesten som vi har snakket om i 30 år. Her må staten komme inn og ta ansvar.

Som følge av opptrappingsplanen økte midlene til rusarbeid i kommunene betraktelig. Problemet med det er at disse brukes til andre ting enn de er tiltenkt. De burde vært øremerket.

LAR er et firepartssamarbeid, der kommunen, Nav, spesialisthelsetjensten og brukerne skal samarbeide. Dette samarbeidet fungerer ikke. En grunn til dette er at ressursene øker ikke i TSB i takt med økningen av pasienter de har ansvar for, som i kommunen. Det er spesialisthelsetjenesten som har ansvaret for at behandlingen fungerer, og det må bevilges mer penger til dette arbeidet.

I tillegg må politikerne bevilge mer midler til å ruste opp og utvide de skadereduserende og lavterskeltiltakene vi har. Vi trenger flere steder som deler ut lavterskel substitusjonsmedisin, som 24/7 gjør. Vi trenger slike steder som møter brukerne når de har behov for det. Det kan bety forskjell på liv og død.

Vi trenger også mer støtte til å dele ut rent brukerutstyr, og de pakkene som deles ut må utvides. Rene kokekar, dotter og vann må inngå i de pakkene.

Nå er det på tide å gjøre de grepene vi vet er nyttige, for å få en ruspolitikk som faktisk fungerer. Mindre snakk og mer handling

Helsehjelp, ikke kriminalisering

Ikke troverdig. Politioverbetjent Bresil skriver i Aftenposten at det er umulig å drive forebyggende arbeid dersom illegale rusmidler avkriminaliseres. Videre skriver han at myndighetspersoner ikke kan gripe inn overfor unge mennesker, forhindre skade, eller annen kriminalitet som menneskehandel eller omsorgssvikt. Dette er feil. Vi støtter Høyre og Arbeiderpartiet som ønsker å lære av Portugal som har avkriminalisert illegale rusmidler. Blir du pågrepet av politiet med en liten mengde stoff der, må du møte for en tverrfaglig nemnd som vurderer om du har et avhengighetsproblem. Om nødvendig vil nemnda anbefale rehabilitering, og kan iverksette sanksjoner for å forhindre skadelig adferd.

Fagpersoner. NRK har avslørt at politiet bøtela rusavhengige for 48 millioner kroner på fem år. I en Facebook-diskusjon forsvarer Bresil dette med at en del av disse bøtene er ilagt for brudd på politiloven. Politiets praksis med bortvisning av narkomane med politilovens §7, betyr at man kan bortvises fra det offentlige rom, helt etter politiets forgodtbefinnende. Følger man ikke pålegget, blir man bøtelagt. Klarer man ikke betjene bøtene, må man sone, og slike kort-soninger forbindes med høy overdosedødelighet, noe SERAF nylig avslørte. Fagpersoner med flere virkemidler og en formålsparagraf om å hjelpe, ikke straffe, vil kunne iverksette mer presise tiltak.

Bukken og havresekken. Vi mener det er betimelig å stille spørsmål ved politiets argumentasjon. Ifølge Bresil er rulleblad viktig for å hindre uskikkede personer i å få jobber med lisenskrav, og for å avverge omsorgssvikt. Dette er en falsk problemstilling. Når vi avkriminaliserer rusmidler skal barnevernet fortsatt kontaktes ved mistanke om omsorgssvikt. En nemnd vil kunne inndra yrkeslisenser ved behov. Forskjellen ligger i at unge mennesker ikke får et rulleblad som stenger dører for ulike yrkesvalg, studier og innreise i enkelte land, for å bli pågrepet med ett gram hasj. Narkotika har i en årrekke gitt, etter vårt syn, for lett tilgang til straffeprosesslovens bestemmelser om ransaking, pågripelser og beslag. Selv en liten flis med hasj, noe cannabis-rusk eller en ‘kvarting’ med heroin, har gitt politiet nærmest ubegrenset adgang til disse bestemmelsene om de mener det kan knyttes opp mot en straffesak. Dette må ikke forveksles med forebygging.

God forebygging. Vi er enige med Bresil i at avdekking av overgrep, menneskehandel, og annen kriminalitet er viktig. Vi avviser påstanden hans om at avkriminalisering vil føre til mindre av det, og implikasjonene av det han sier om at det er en sammenheng mellom besittelse av en brukerdose med stoff og overgrep mot barn. Problematisk rusbruk henger til en viss grad sammen med klasse. Derfor kan vi si at straffeforfølgelser ytterligere marginaliserer disse menneskene. Dersom nemnder får flere rusavhengige inn i behandling, og færre får gjeld og rulleblad, vil flere kunne rehabiliteres. Politiet vil fortsatt kunne fungere som ‘oppdagere’ slik Bresil sier de gjør i dag, mens oppfølgingen av de rusavhengige gjøres av fagpersoner. Det er god forebygging og rettferdig politikk.

Skrevet av Kenneth Arctander og Ronny René i Aftenposten 11. oktober 2017.

Stopp nedleggelse av sengeposter

Mental Helse Sørvest (MH) og Rus og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) ser med bekymring på at Psykiatrisk enhet ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) utreder nedleggelse av sengeplasser ved Ryfylke distriktspsykiatrisk senter (DPS) Randaberg. Det er bare vel to år siden at Ryfylke DPS Strand døgnpost ble nedlagt, og sengene ble flyttet til Randaberg, dette med samme begrunnelse som nå, nemlig økonomi.

Det desentraliserte tilbudet bør bestå av dag og døgntilbud, polikliniske og ambulante tjenester

Økt bruk av tvang. Dette vil føre til at det blir overbelegg på andre poster. Her vil brukerne på nytt blir skadelidende, og dette vil påvirke opplevelsen av trygghet kontinuitet i behandlingen. En vet at utrygghet ofte kan føre til mer bruk av tvang og utagerende adferd. Som følge av en nedleggelse vil også mye kompetanse forsvinne, og tilbudet til både poliklinisk og ambulante tjenester blir sterkt svekket. Dette vil berøre de sju aktuelle kommunene som sengeposten og akutt ambulantteam samarbeider med. Dette vil føre til at kommunene i mindre grad tør sitte med ansvaret for brukerne og til hyppigere innleggelser, noe som igjen vil føre til større fare for pasientskader og økt bruk av tvang.

Vi mener at samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten med dette blir svekket, som fører til at det blir dårligere pasientforløp.

Mister kompetanse. En vil også splitte opp ett konsentrert fagmiljø som har bygd opp kompetanse innen psykiatri-rus, som har opparbeidet god forståelse hos de mest sårbare brukerne. Avvikling av sengeposten vil også føre til at det blir større belastninger på andre avd., og at brukere ikke får tilstrekkelig hjelp under oppholdet.

Konsekvensen av dette blir, flere må vente på hjelp de har lovmessig rett på, tilfriskningsprosesser tar lengre tid, hverdagsbelastninger blir større for både brukere og pårørende, noe som igjen fører til flere reinnleggelser. MH og RIO mener at sengeposten ved Ryfylke DPS Randaberg må bestå og videreutvikles. Ut fra nasjonale føringer har DPS ansvar og oppgaver på spesialistnivå innenfor psykiske helsevern for voksne, i et gitt geografisk område. Det desentraliserte tilbudet bør bestå av dag og døgntilbud, polikliniske og ambulante tjenester. En vet også at Sivilombudsmannen er opptatt av at skjermingsenhetene i Stavanger er trange og har for mange rom, og at dette må utbedres. Dette vil føre til at en må redusere kapasiteten her.

Skal likestilles. Det er også nedsatt en prosjektgruppe som jobber med dette, dette er vel og bra, men når en ser på brukerrepresentasjonen her så henger dette ikke sammen, da det er bare en brukerrepresentant som skal bære brukere og pårørende sitt syn i denne vanskelige prosessen. Dette er langt fra det en kan forvente når retningslinjer sier at brukerne skal likestilles med fagfeltet.

 

Skrevet av Karl Olaf Sundfør (RIO) og Marta Anette Hocking (Leder, Mental Helse Sør-Vest) i Stavanger Aftenblad 15.9.2017.

Avhengighetens økonomi

Avhengighetens økonomi. Det er valgår og vi som jobber på rusfeltet fremmer kampsakene våre. De fleste vil ha avkriminalisering, mer tilgjengelige tjenester, integrerte ettervern og eliminering av hepatitt C. Det handler om å gi rusavhengige muligheten til å bli fullverdige samfunnsmedlemmer. Det viktigste spørsmålet får uansett ikke nok oppmerksomhet. Norge er preget av økende ulikhet. Og med ulikhet følger avhengighet. I “Avhengighetens Globalisering” skriver Bruce Alexander om hvordan ekskludering og rusproblematikk følger hverandre. Markedsliberalistiske initiativ i England fulgte rehabiliteringen av Charles II i 1680, og med det ble alkoholismen, ‘the gin craze’, et sosialt problem der før i andre europeiske land. Innen 1800-tallet hadde alkoholismen nådd enorme høyder i vesten. En reaksjon på dette var avholdsbevegelsen som på sitt største var en seriøs maktfaktor som lyktes med å innføre alkoholforbud i nordiske land og USA mellom 1914 og 1919. Tilsvarende ble opiater ansett som relativt ufarlige i flere hundre år før stoffene fikk rollen som grunnleggende årsak til avhengighet, hvilket ledet til det første amerikanske krigsutbruddet mot narkotika under 1. Verdenskrig.

Mekanismer som slynger grupper ut i utenforskap førte til at mer enn 100 000 portugisere var heroinavhengig på slutten av 90-tallet og at 161 personer dør daglig av overdoser i USA. Særlig er amerikanerne i ‘rustbeltet’ rammet der utflagging har ødelagt stålindustrien. I 2014 befant hver tredje filippiner seg under fattigdomsgrensen og ifølge FN har de over en million rusavhengige. Mens Portugal avkriminaliserte narkotika og og økte behandlingskapasiteten, har USA kuttet i helse og utdanning for å sikre den øverste 0,01 prosenten. Duterte-regjeringen har gått til væpnet krig mot selgere og rusavhengige. En krig som teller mer enn syv tusen drepte. Undertegnede var på Dagsrevyen i 2016 og ba utenriksminister Brende fordømme henrettelsene. Men uansett hvor vondt det er må vi, samtidig som vi fordømmer henrettelsene, lytte. Duterte sa i et intervju med RT at filippinerne er fattige. De er avhengige av barna sine til å forsørge dem, kjøpe medisiner og betale for begravelsene deres. Derfor utgjør rusavhengighet, ifølge han, en eksistensiell trussel for det filippinske folket. Tragedien her er at han ikke tar helt feil. Under det groteske spetakkelet av Dutertes krig mot narkotika, finner vi enorm menneskelig lidelse som følge av økonomiske forhold.

Omsorgssvikt rammer skjevt. Professor Gilberto Gerra, leder for narkotikaforebygging og helsefag ved FN-kontoret for narkotika og kriminalitet, har publisert en studie som viser sammenheng mellom negative erfaringer i barndommen og tobakksrøyking i voksen alder. En ‘appropriate parenting style’ ble assosiert med mindre røyking. Oppfattelse av omsorgssvikt, alder for begynnende tobakksrøyking, antallet sigaretter om dagen, psykiatriske symptomer og nivåer av adrenokortikotropt hormon og kortisol ble undersøkt. Total score på omsorgssvikt og psykiatriske symptomer samt hormon- og kortisolverdier var høyere blant røykere. Tidligere har han publisert en studie som viste sammenheng mellom nivåer av adrenokortikotropt hormon og kortisol, og avhengighet til kokain og heroin. Barn som har hatt vanskelige oppvekstforhold er altså fysisk disponert for avhengighet. Og omsorgssvikt rammer disproporsjonalt ut fra klasse. Petter Nyquist har gjort mye bra med ‘Petter Uteligger’ der han bidrar til å humanisere den rusavhengige. Samtidig skal vi passe oss litt for å idealisere lidelse. For man blir ikke et bedre menneske av å være fattig eller rusavhengig. I NOVA rapporten ‘Vold og overgrep mot barn og unge’, finner vi at sammenheng mellom dårlig familieøkonomi, rus, og vold fra foreldre, vitneerfaringer og seksuelle overgrep.

Konklusjonen må bli at vi motarbeider økende ulikhet. Samtidig burde vi vokte oss for idealisering av lidelse og premissene i Civita-debatter som på den ene siden bygger omdømmet sitt ved en kontinuerlig strøm av artikler om hvordan vi best mulig kan hjelpe den narkomane; og som på den andre siden jobber for et samfunn som genererer ulikhet. Fagpersoner burde ikke opprettholde status quo. Derfor trenger vi et kritisk fagfelt som fremfor å romantisere individer, fokuserer på samfunn og system. Som skjærer gjennom debatter som overskygger virkelige problemer samtidig som det kjemper for å motvirke utenforskap. Kampsaker blir styrking av universelle velferdstjenester, mer rettferdig fordeling av kapital gjennom progressiv beskatning og rettferdige arbeidsforhold. Boligpolitikken er også et problem. Det er ikke uvanlig at personer som har mottatt rusbehandling står uten bolig. Kampen mot avhengighet begynner med kampen for et rettferdig samfunn. Norge ligner heldigvis mer på Portugal enn Filippinene og USA. Men samtidig som vi iverksetter gode tiltak blir disse fortsatt å regne som symptombehandlinger med mindre vi samtidig bekjemper den voksende ulikheten.

Av Kenneth Arctander i Klassekampens 31.07.2017

Feil av både KrF og Venstre i rusdebatten

Kan hende jeg er veldig streng, men da cannabis ble diskutert I NRKs ‘Valg 2017: Din stemme’ 31.08. 2017, var det litt merkelig at Foreningen Tryggere Ruspolitikk ikke ble nevnt i saken ettersom det var de som hadde bestilt spørreundersøkelsen som lå til grunn for debatten. Undersøkelsen viste at blant de spurte var 68 prosent imot legalisering og 32 prosent for. Akademikeren som uttalte seg for Universitetet i Bergen er leder av samme foreningen i Bergen. Derfor, allerede to minutter inn i TV-sendingen, forstod jeg at kvaliteten på dette innslaget kom til å bli lav. Og det ble den. For i debatten mellom Venstres Ola Elvestuen og KrFs Kjell Ingolf Ropstad forsvant nesten all logikk.

Ropstad mente vi ikke kan legalisere hasj fordi Portugal har legalisert og det har ført til økt ungdomsbruk. Feil! Portugal har ikke legalisert. De har avkriminalisert. Avkriminalisering betyr at rusmidler fortsatt er forbudt, men at reaksjonene ikke er strafferettslige. Man får ikke anmerkning på rullebladet og kan ikke settes i fengsel. Import, produksjon og salg er fortsatt like ulovlig i Portugal som i andre land. Ropstad har også vært selektiv i sin lesning av statistikk. Hovedbildet viser en liten nedgang i bruk i befolkningen, og noe økning i cannabisbruk blant ungdom i tiden etter reformen. Det er uansett feil å hevde at all rusrelatert endring i Portugal etter avkriminaliseringen (på godt og vondt) er virkning av avkriminaliseringen. Avkriminaliseringen var en del av en helhetlig strategi. Forskerne Hughes og Stevens viser at det er komplisert å skulle påvise en sammenheng mellom reformen og bruk. Økt kapasitet på skadereduksjon, behandling, og ettervern har etter alt å dømme ført til mindre problematisk bruk, færre dødsfall og mindre spredning av HIV og hepatitt C. Utviklingen i Portugal er omtrent den samme eller noe bedre enn i andre land i regionen, som Spania og Italia.

Ropstad hevdet videre at Norge har en vellykket narkotikapolitikk fordi vi ligger i bunnen i Europa for bruk blant ungdom. Med Venstres politikk, hevdet han, vil bruken gå opp og antallet overdosedødsfall øke. “Flere vil dø!! Hører dere!!”. I realitetens navn er det like usannsynlig at overdoser vil gå opp som at overdoser vil gå ned av legalisering av cannabis i Norge. I land der smertestillende opioider dreper smertepasienter kan det finnes en substitusjonseffekt, men det er ikke denne pasientgruppen vi snakker om når vi snakker om de som dør av overdoser i Norge. Så dette blir så marginalt at vi like gjerne kan droppe det sporet.

Elvestuen på sin side mener at narkotikapolitikken er fullstendig mislykket og viser  til at Norge har mange overdoser. Så  blandes overdoser og narkotikarelaterte dødsfall, slik at man får et inntrykk av at vi har over 260 overdosedødsfall i året. Ikke riktig det heller. I 2015 fant man at av de 289 narkotikarelaterte dødsfallene, var 76 prosent overdosedødsfall, altså, 221. De siste årene har 80 prosent av dødsfallene vært overdoser, noe som vil gi et lavere tall enn det som brukes i reportasjen. Uansett er alle enige om at dette tallet er for høyt. Kanskje var det derfor programlederen spurte Elvestuen hvordan legalisering av hasj vil gjøre vil noe med dette. Elvestuen forklarer ikke hvordan lovlig hasj vil føre til reduksjon i antall overdosedødsfall som primært skyldes injisering av heroin, gjerne i kombinasjon med bruk av potente benzodiazepiner og alkohol.

Deretter viste Elvestuen til at flere delstater i USA, Canada, Portugal og Uruguay har et regulert system for cannabis (Portugal har fortsatt ikke legalisert cannabis). Det merkeligste grepet han gjorde i debatten var uansett å løfte frem USA sin suksess med cannabis på overdosedagen. For landet står midt i en katastrofal heroinepidemi. Lederen for den amerikanske sentralbanken sier epidemien er en trussel for landets økonomi. De strever også med en grusom overdoseepidemi med mer enn hundre dødsfall daglig. Dessverre, for Elvestuen, hadde Colorado (som har legalisert cannabis) med sine 5, 5 millioner innbyggere 442 overdosedødsfall i 2016. Altså, nøyaktig dobbelt så mange som Norge med sine 221 i 2015. Samtidig er det riktig å presisere at det har vært noe nedgang i overdosedødelighet i Colorado fra 2015 til 2016, men Colorado er så forskjellig fra Norge på så mange måter at overføringsverdien nok er lav. Canada og Uruguay er såpass nye fenomener at det ikke er særlig læringsgrunnlag enda.

Det vi finner hos Elvestuen og Ropstad er det samme fraværet av logikk som fant sted i det forrige århundrets latterliggjorte debatt om at hasj fører til heroin og død. For mens Ropstad fortsatt følger denne teorien, som er feil, har Elvestuen bare vrengt den. Og det blir akkurat like feil. Det eneste KrF og Venstre oppnår her er å forstyrre det viktige reformarbeidet som Høyre og Arbeiderpartiet er i gang med, og som alle de politiske partiene med unntak av FrP er med på.

“Alle” ser til Portugal

Kronikken har vært innsendt og trykket i Klassekampen 24.04.2017.

Skrevet av Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i RIO & Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis.

Enige og uenige

Actis og RIO konkluderer ulikt i spørsmålet om avkriminalisering. RIO ønsker å avkriminalisere bruk- og besittelse, mens Actis vil utvide bruken av alternative reaksjoner innenfor det eksisterende lovverket. Men organisasjonene er enige om hovedinnretningen i reformen som nå ligger foran oss: personer med rusproblemer trenger helsehjelp, ikke straff. Vi er positive til forslaget fra Ap om at partiene rett etter sine landsmøter foreslår for regjeringen at de setter ned en kommisjon som skal komme med forslag til lovendring og etablering av nemnder som skal møte personer pågrepet for bruk og besittelse av illegale rusmidler.

Portugal har lyktes med å redusere mange av problemene landet sto overfor gjennom en helhetlig strategi. Norges utgangspunkt er et annet. Det er likevel lærdommer å trekke av Portugals erfaringer, selv om den portugisiske modellen ikke er en universalløsning på alle narkotikapolitiske utfordringer. De har sine utfordringer, og vi våre. Vi må lage vår ruspolitikk utfra vår nasjonale kontekst og vårt utgangspunkt. «Portugal på norsk» kan bli bra om det innebærer kapasitetsøkning og organisatorisk endring, med det formål om å hjelpe flest mulig rusavhengige på best mulig måte, samtidig som forebygger rusproblemer.

Hva gjorde Portugal?

Ved inngangen til 2000-tallet hadde Portugal en alvorlig heroinepidemi og en av Europas verste HIV/AIDS-epidemier, mye grunnet sprøytebruk. I 2001 vedtok landet en ny narkotikapolitikk. Hovedlinjen var større vekt på helseintervensjoner, mindre vekt på straff for små narkotikaforbrytelser og «avkriminalisering».  Det var særlig det siste elementet som fikk oppmerksomhet.

Men Portugal slapp ikke tøylene helt. Avkriminalisering innebærer at bruk og besittelse av nærmere definerte mengder stoff ikke lenger møtes med strafferettslige midler. Men bruk er forbudt. Dersom man blir pågrepet med noen brukerdoser skal man i stedet møtes med helserettede tiltak eller administrative reaksjoner. I Portugal innebærer det at stoffet blir beslaglagt og brukeren må møte for en nemd som vurderer om det er behov for ytterligere tiltak, som behandling eller sanksjon. Mange saker henlegges, men nemdene kan kanalisere brukerne inn i behandling eller ilegge sanksjoner, som yrkesforbud, utreiseforbud, besøksforbud, bortvisningsvedtak eller “overtredelsesgebyr”. I 2015 ble 6000 saker henlagt, 1600 resulterte i sanksjon og 800 ble fulgt opp med behandling.

Politikken skiller seg ikke så mye fra andre land i regionen. Også Spania og Italia har avkriminalisert bruk. Avkriminaliseringen i Portugal ble begrunnet med frykt for at kriminalisering skulle føre til at folk ikke søkte behandling. Ifølge en akademisk gjennomgang klarer Portugal seg relativt bra sammenlignet med Italia og Spania.

Det var ikke vanlig å straffe narkotikabrukere med fengsel før 2001 heller. Ved nyttår i 1998, var det for eksempel fire personer –fire- som sonet for bruk og besittelse.

En bred strategi

Parallelt med avkriminaliseringen satte myndighetene i verk en rekke helseintervensjoner, slik som forebyggingsprogrammer, sprøyteutdeling, lavterskeltiltak og metadonbehandling. Mange av disse intervensjonene var allerede etablert i Norge på det tidspunktet og er utbredt og akseptert i dag. I tiden etter reformene sank overdosedødeligheten, og den raske spredningen av HIV/AIDS bremset opp. Portugal har alltid hatt lavere overdosetall enn Norge, men flere dødsfall av HIV/AIDS og andre grunner. Hepatitt C er et betydelig helseproblem i mange land, og Portugal er blant landene i Europa med høyest forekomst av sykdommen i brukerpopulasjonen. Samlet sett har dødeligheten blant brukerne vært noe høyere i Portugal enn i Norge. Differansen kan neppe forklares med forskjeller i dagens politikk, men er trolig en arv fra heroin- og HIV/AIDS-epidemiene på 80- og 90-tallet.

Ingen mirakelkur

I ordskiftet framstilles det som Portugal har funnet løsningen på den krevende ruspolitikken og at alt går i rett retning etter reformen.

Men mens narkotikabruken i befolkningen er forholdsvis stabil og lav i en europeisk sammenheng, har vi for eksempel sett en økning blant portugisisk ungdom de siste 15 årene.

Ifølge det europeiske narkotikabyrået EMCDDA har Portugal fortsatt høyt nivå av problembruk og HIV, og utviklingen i landet skiller seg ikke klart fra andre europeiske land med en annen politikk. Evalueringene som er gjort, ser på den samlede strategien, det er ikke mulig å konkludere om betydningen av avkriminalisering isolert sett.

Helsehjelp istedenfor straff

Det er ikke nytt i norsk narkotikapolitikk at brukerne skal få helsehjelp. Dette har vært et sentralt element i norsk narkotikapolitikk i lang tid, med blant annet pasientrettigheter, substitusjonsbehandling, sprøyteutdeling og lavterskel helsetilbud. Portugal skiller seg fra oss blant annet ved at de har noe høyere behandlingskapasitet og kortere ventetid for all behandling, 18 lavterskel- utdelingsenheter for metadon og 31 enheter for sprøyteutdeling.

Det er bred politisk enighet om at straff, bøter og fengsel ikke er en egnet reaksjon for folk med rusproblemer. De siste årene har man derfor sett en økning i bruk av alternativer til fengsel og bøter, slik som mekling, narkotikaprogram med domstolskontroll og soning i behandlingsinstitusjon (§12-soning). Det er relativt få som soner fengselsstraffer kun for bruk og besittelse i Europa, inkludert i Norge. Uansett burde tallet være 0. Bøter og andre straffereaksjoner er en belastning for rusavhengige. En reform som beveger oss i mer i retning av helsehjelp fremfor straff er derfor velkomment. Men vi trenger flere lavterskel skadereduksjonstjenester, høyere kapasitet på behandling og finansiering av oppfølging etter behandling, eller ettervern.

Heroin til besvær for alle og enhver

Skrevet av Kenneth Arctander Johansen (RIO og Ronny René Nielsen (A-larm) i Klassekampen 5.04.2017.

Debatten i etterkant har imidlertid vist at to av brukerorganisasjonene som var med på brevet valgte å, slik vi oppfatter det, endre mening. Vi har ikke problemer med at de gjør det, men da må man si det, og ta ansvar for det.

I etterkant av avisoppslaget har to av brukerorganisasjonene, proLAR og LAR-Nett, sagt seg uenige i en bisetning i brevet de selv var med å utforme. Så har det vært igangsatt en aksjon for å kritisere de andre som har vært involvert i aksjonsgruppen. Rio har blitt mistenkeliggjort for å ha lurt organisasjonene og Klassekampen, hvilket faller på sin egen urimelighet. Deretter har skytset blitt rettet mot bare Klassekampen. Det hadde vært mer rettferdig om organisasjonene som har stilt seg bak noe de ikke var enige i, bare ga dette til kjenne. Det som har fått utspille seg får brukerorganisasjonene til å fremstå som lite troverdige. Vi beklager på vegne av rusfeltet at slike debatter oppstår. Hverken Rio eller A-larm hevder på noen måte at vi er feilfrie, men vi ser det som ødeleggende når brukerorganisasjonene diskuterer misforståelser og uenigheter i sosiale medier; når beskyldninger og konspirasjonsteorier får leve fritt. Det hele var egentlig ganske enkelt. Den meget omtalte bisetningen i brevet lød slik:

«[Det] må […] bli et «åpent» valg hva gjelder de allerede brukte medikamentene [Metadon, Subutex og Suboxone]. På denne måten kan de opiatavhengige få fult (sic.) utbytte av sin medisinske behandling og HAB (heroinassistert behandling) vil være unødvendig, etter vårt syn [vår utheving].»

ProLAR og Lar-Nett hevdet i etterkant av avisoppslaget at heroin kan være nødvendig på tross av flere medikamenter i LAR, men at det vil bli mindre nødvendig. Setningen kunne dermed ha sett slik ut:

«På denne måten kan de opiatavhengige få fullt utbytte av sin medisinske behandling og HAB vil være mindre nødvendig […].»

Så enkelt kunne det vært gjort.

Likevel er det de store satsingene som vil være viktige. Det Europeiske overvåkingskontoret EMCDDA estimerer at Norge har 8145 injiserende stoffbrukere og 9015 høy-risiko opiatbrukere. NIBR-rapporten for 2015 slo fast at omtrent halvparten av ruspasientene stod uten bolig ved avsluttet behandling, noe som også gjelder halvparten av brukerne av lavterskeltjenester i kommunene. Folkehelseinstituttet estimerer at ca. 20 000 personer vært smittet av hepatitt C. Vi har omtrent 220 overdosedødsfall årlig. Det sier seg selv at politikerne må prioritere riktig for å møte disse utfordringene. Vi ber om at det bygges ut lavterskel substitusjonsbehandling, at flere behandles for hepatitt C, at kapasiteten økes på døgnbehandling og at det finansieres integrerte ettervern. Vi er enige med Ruth Grung (AP) når hun sier til Klassekampen at heroinbehandling egentlig er en symbolsk sak.

Hedret Monica med «krus mot rus»

Sakset fra Altaposten.no 6.4.2017

Hammerfestingen Tom-Kristian Hermo jobber utrettelig for et brukerråd for psykiatri og rus også i Alta. Han og Monica Nielsen er partikolleger (Ap), men «Tommen» sier han aldri ville tildelt det eksklusive kruset hvis Monica kjedet seg på møtet.

– Hun tok åpent og ærlig i mot oss. Hun virket helt seriøst interessert. Jeg tror Monica vil bruke sin politiske innflytelse til å få opp et kommunalt brukerråd for psykiatri og rus i Alta. Kanskje også et brukerråd for NAV, sier RIO-representanten for Vest-Finnmark.

Merete Hammari Haddal var invitert med til møtet mandag 4. april, hun er fra Mental Helse Alta.

– Vi hadde et informativt møte. Hyggelig at kommunen fikk kruset, sier Monica Nielsen.

Ordføreren berømmer også Haddal for hennes innsats for å få opp Mental Helse i Alta.

Ser på løsninger

– Vil du jobbe for et slikt brukerråd som Hermo etterlyser?

– Dette er et viktig tema, og vi skal drøfte det i ledermøte etter påske, sier Nielsen.

– Vi ser at det er en ordning som fungerer godt andre steder. Om Alta går for denne løsningen, vil bli avklart gjennom ordinær politisk prosess, sier Nielsen, som sier hun for tiden innhenter informasjon om hvilke erfaringer andre kommuner har gjort seg på de ulike ordningene.

– Ordningen Hammerfest igangsetter, tror jeg er en god måte å organisere dette på, sier hun.

– Ærlig talt ønsker jeg at Monica Nielsen skal bli en beskytter for oss, en pådriver for tiltak som er rus- og psykiatrirelaterte, sier Hermo, som er svært glad for at Hammerfest nå får sitt brukerråd i juni, kanskje også et tilsvarende for NAV, sier han.

Vi henger etter

– Det betyr at Hammerfest ligger foran Alta?

– Ikke mye. Vi er nok heller like dårlige. Det vil vi gjøre noe med, sier brukerrepresentanten, som sier han nå også skal bidra under revisjonen av psykiatri- og rusplanen for Alta kommune.

– Hele Finnmark ligger etter resten av landet på området. Det er ikke et altaproblem eller et hammerfestproblem, sier Hermo, som sier at RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon stiftet i 1996. Formålet er å påvirke fagfolk, byråkrater og politikere slik at personer med rusproblemer får en tilrettelagt vei til et aktivt og konstruktivt liv. RIO mener dette best kan skje i et helhetlig og individuelt tilpasset behandlings- og rehabiliteringsforløp.

Stadig mer viktig

– Jeg har en drøm om å få nettverk og brukerråd på plass over hele Vest-Finnmark. Når man vet hva andre har, kan man også lettere be om hjelp, sier den tidligere rusmisbrukeren, i dag lokalpolitiker og ildsjel. Han ønsker seg et utvidet kollegium, og ber tidligere brukere vurdere å ta kontakt, og kanskje bli frivillig RIO-representant for Alta.

– Brukermedvirkning blir bare mer og mer viktig. Alle har en sjanse til å komme tilbake, sier Hermo.