Kvinner, rus og skam

Bente Karlsen Røstad, RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Foto: Svein Finneide

Jeg er en av de kvinnene og mødrene som sviktet mine egne barn. Jeg trodde de ville få det bedre uten meg. Jeg er en av dem som ville dø på grunn av skam, og som ikke trodde det var mulig å få et verdig liv. Jeg tok feil.

Vi må snakke om familierusen

Vi har i lang tid debattert heroin, legalisering, avkriminalisering, LAR og HAB. Dette er viktige saker, men det er på høy tid at vi også snakker høyt om kvinner, rus og skam. Vi vet at det er 2-3 barn i hver skoleklasse som har rus i hverdagen sin.1 Vi må spørre oss selv hvordan det har kunnet gå så langt. Svaret er sammensatt og komplekst. Skammen er en stor del av det.

Skammen som hinder

Det er nettopp skammen som gjør det vanskelig å snakke åpent om disse tingene. Vi kan ikke fortsette å overse alle disse barna og kvinnene som trenger hjelp. Det er ingen som ønsker å bli avhengig av rusmidler. Det finnes utallige grunner til at rusavhengigheten begynner, og utallige grunner til at den fortsetter. Det er ikke disse svarene vi er ute etter her.

Det vi trenger er å snakke høyt om og ufarliggjøre både årsaker og konsekvenser. Vi må sørge for at skammen ikke blir kvelende, slik at frykten for å strekke ut en hånd og be om hjelp ikke blir for stor. Barna lærer av det vi gjør. Derfor må vi, som voksne, tørre å snakke om rusen.

Overveldende respons

Jeg vet at skam er tungt, skummelt og vanskelig å jobbe med, men det er langt fra umulig. Vi er nå flere kvinner som har våget å vise våre liv i serien «Forført av spriten». Vi sitter igjen med at dette har vært et viktig og riktig skritt på veien til åpenhet. Vi har fått over 1000 henvendelser, og av disse er det mange som tar kontakt fordi de trenger og ønsker hjelp.

Av Bente Karlsen Røstad

Prosjektleder Kvinner, rus og skam

RIO Rusmisbrukernes interesseorganisasjon

1 Kilde: Blåkors

 

Torhild Kielland, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon

Åpenhet som kur mot ødeleggende fordommer

Hvorfor trenger vi programmer som «Petter Uteligger» og «Forført av spriten» for å oppdage at folk er folk?

Mange lot seg overraske av vennskapene og ressursene hos folka på gata som Petter Uteligger dokumenterte. På samme måte ble mange overrasket over hvor velformulerte, vakre og sterke kvinnene i «Forført av spriten» fremstod.

Programmene ga respektfull innsikt i livene til folk med rusproblemer. De satt ord på redselen, usikkerheten, skammen, søvnløsheten og fordømmelsen som preger livene til folk med rusproblemer. De skapte økt forståelse for avhengighetens grep, og mangelen på overskudd til å ta tak og endre livet. Programmene formidlet også på en glimrende måte klokskap, respekt, samhold, familiebånd, vennskap og humor.

Alle er sårbare for overforbruk

Programmene viser hvordan livskriser kan gjøre alle mennesker sårbare for overforbruk av rusmidler, uavhengig av om det er alkohol, tabletter eller illegale stoffer. Ingen er vaksinert mot avhengighet, og ingen skulle behøve å smykke seg med å være bedre enn andre.

Likevel tviholder mange på at det er stor forskjell på dem og oss, og skammen og stigmatiseringen opprettholdes. Kanskje er det en forsvarsmekanisme.

Et kunstig juridisk skille

Vi snakker ikke høyt nok om at skillet mellom legale og illegale rusmidler ofte er rent juridisk. Alkohol og reseptbelagte medikamenter på den lovlydige siden og et helt fargekart med alt fra legale medisiner på avveie, illegale stoffer, syntetiske rusmidler og smuglersprit på den andre. Avhengigheten er den samme, men konsekvensene kan bli svært ulike. Den ene gruppen er pasienter — den andre kriminelle.

Vi setter gjerne overskrifter på hvordan vi sorterer folk inn i «bokser». Somatisk helse er overskriften med færrest stigma — «alle skjønner at Anne må ha morfin mot ryggsmertene sine». Psykisk helse tar andreplassen, der medikamenter blir brukt i stor skala, uten at det beskrives som avhengighetsproblematikk. Alkohol og illegale rusmidler nytes av mange i samme gruppe, men så lenge overskriften er psykisk helse er definisjonen annerledes enn for rusavhengige, som kaprer tredjeplassen.

Kvinner sorteres oftere inn under psykisk helse

Angstdempende eller andre regulerende og avhengighetsskapende medisiner i de to første kategoriene defineres som «nødvendige medisiner», mens når de samme medisinene kjøpes av folk på det åpne markedet får kjøperne påskriften rusavhengige, og følgelig en helt annen tilnærming og helsehjelp.

Kvinner er i flertall innen psykisk helsevern, mens menn dominerer innen rusbehandling. Dette er langt fra tilfeldig, og et resultat av hvordan vi organiserer samfunnet vårt — hvilke kjønnsforventninger vi har. For mange kvinner er det mindre skamfullt å fortelle om sin depresjon og angst enn å fortelle om sitt rusmisbruk. Fortsatt får vi rapporter og forskningsresultater som viser at både somatiske avdelinger og psykisk helsevern ikke spør pasientene om rusbruk. Kvinnene får fortsette og utvikle sin avhengighet, mens vi lukker øynene for deres skam.

Av Torhild Kielland

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon

 

Kari Lossius, Bergensklinikkene

Stigende alkoholkonsum blant kvinner

Det har skjedd store endringer i kvinners alkoholvaner de siste 30–40 årene.

Det er få land som har så få avholdende kvinner som Norge. Kanskje er ikke det så merkelig: norske kvinner er selvstendige, har god utdannelse, tjener egne penger og deltar i et yrkesaktivt liv på lik linje med menn. Mens alkohol tidligere var knyttet opp til mannskultur, er dagens kvinner og menn deltagere på de samme sosiale arenaene der alkohol er en del av det sosiale limet.

Kvinner drikker fremdeles betydelig mindre enn menn, men konsumet er stigende, særlig blant eldre kvinner og kvinner med høyere utdannelse. Selv om de aller fleste av oss håndterer alkohol på en forsvarlig måte, påpeker forskning at det er en klar sammenheng mellom økt totalkonsum og antall problemdrikkere.

Kvinnerollen øker sjansen for skjult misbruk

Kvinner tåler alkohol dårligere enn menn. Vi forbrenner alkohol saktere, og drikker en mann og en kvinne den samme mengden alkohol blir hun mye mer beruset enn ham. Å dele rødvinsflasken med en mann er ingen god ide — lik glede eller skade krever at han drikker to tredjedeler og hun én.

Kvinnerollen har i seg selv en beskyttende effekt mot å utvikle alvorlige ruslidelser. Det er mindre aksept for støyende berusede kvinner, og de aller fleste kutter ut eller reduserer kraftig konsumet sitt når de blir gravide eller har små barn. Men kvinnerollen har også en motsatt effekt — den virker utstøtende overfor kvinner som har utviklet en alkoholavhengighet. Få posisjoner er mer skambelagt enn å være rusavhengig kvinne, og terskelen for å be om hjelp oppleves for mange som nesten uoverstigelig.

Hvor blir det av den kjønnsrettede rusbehandlingen?

Mens menn lettere erkjenner at de har et rusproblem, definerer kvinner oftere et begynnende rusproblem som en psykisk lidelse. Mange kvinner går derfor ikke til legen for å snakke om sine alkoholproblemer, men om angsten og søvnproblemene, og mange går ut av legekontoret med resepter mot uro og vonde tanker. Dette er medisiner som over tid gir avhengighet og i verste fall forverrer en allerede krevende livssituasjon.


Kvinnerettet rusbehandling har i lang tid stått på den helsepolitiske agendaen. I stortingsmeldingen fra 1992 ble det fremhevet at kvinner med ruslidelser måtte få bedre tilrettelagt behandling. Kloke tanker, men de er ennå ikke blitt materialisert i form av konkrete tiltak. I Norge er det i dag bare et fåtalls institusjoner som tilbyr kvinnespesifikk behandling i egne avdelinger.

I 2016 ble nye retningslinjer for rusbehandling vedtatt. Stortingsmeldingen fra 1992 ble på nytt aktualisert da retningslinjene anbefaler at det tas hensyn til kjønn i utformingen av behandlingsløp eller planer. Dette er lovende, og institusjoner som ønsker å bli betraktet som seriøse og faglig oppdaterte vil i fremtiden måtte følge disse retningslinjene. Med flere gode kvinnetilbud vil vi kunne redusere terskelen til å søke hjelp, og på den måten sikre at flere kvinner og deres familie får behandling.

Av Kari Lossius
Fagdirektør Bergensklinikkene

 

Frid Hansen, psykologspesialist

Barnets skam

Ved skjult rus i hjemmet overføres mye av skammen og skyldfølelsen til barna.

Når man snakker om rusmiddelmisbruk og avhengighet snakker man ofte om skammens problematikk. Skammen er selve drivkraften i stigmatiseringen som rusmiddelproblematikk ofte er omgitt av. Vi har en tendens til å gjøre mennesker som strever med rus til noen som er annerledes enn deg og meg. Bildet man kan se for seg er den som lever på brygga, den falne, uverdige kvinnen.

Fantasien tar over

Barna vet om de kulturelle fordommene vi kan ha om rusmiddelproblemer, og barnet vet så inderlig vel at mamma er mer enn bare sitt problem. Barn er lojale og vil således beskytte seg og sin familie mot andres skjemmende blikk. Skam smitter, og det blir vanskelig for barnet å fortelle utenforstående om det som skjer. Når skammen er en så sentral kraft får barnet en opplevelse av at det som skjer hjemme er så ille at det ikke skal snakkes om.

Barn er meningssøkende, og der informasjonen stopper, starter barnets fantasi. Barnets energi rettes i stor grad mot å forstå det som skjer, og å forsøke å løse de utfordringer som omkostningene av rusmiddelbruket innebærer. Barnet ønsker å hjelpe familien, og når det ikke lykkes i å få slutt på problemet føler det seg i stedet skyldig i elendigheten. Det kan føre til en følelse av å ikke være god nok, flink nok eller smart nok.

Må snakkes ihjel, ikke ties ihjel

Barn vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp. De er gjerne redde for konsekvensene av å fortelle, og det er de voksne som står rundt barnet som må komme det i møte. Rusmiddelproblematikk må snakkes i hjel, ikke ties i hjel.

Vi må anerkjenne at det er mange måter et voksenliv kan bli vanskelig på: for eksempel kan det innebære utvikling av rusmiddelavhengighet. En holdningsendring kan bidra til å hjelpe barnet med å se problematikken som noe som ligger utenfor barnets kontroll. Mamma har et problem, og er ikke en forferdelig person. Som en pasient sa: jeg kan da ikke kalle moren min for fyllik.   

Forvirrende relasjonsforandringer

Utvikling av et alkoholproblem tar mange år — barndommen er nå. Et barn blir ikke belastet inn til psykososial problematikk i det øyeblikket mor får sin diagnose og søker hjelp, men på vei mot avhengighetsutviklingen. Årene går mens rusmiddelbruken får større og større plass i den enkeltes liv, og der samhandlingen i familien i større og større grad dreier seg om alkoholens sentrale plass.

Den berusede forholder seg ikke til det barnet gjør, men til sin indre tilstand. Det fine, sensitive samspillet der forelder er tilstedeværende overfor barnets signaler, behov og ønsker lider overlast. Barnet blir ofte stående i en forvirret situasjon der regler, grenser og ivaretakelse av rutiner fluktuerer, ikke etter barnets behov, men etter den berusedes tilstand. Foreldre-barn-relasjonen snues i noen tilfeller på hodet. Det blir barnet som bekymrer seg og ivaretar den voksne.

Rus blir så tidkrevende, så oppmerksomhetskrevende, at selve ideen om hva foreldre skal være for sine barn forstyrres og til dels ødelegges. Parallelt ledsages samspillet av uheldige og vonde opplevelser for barnet som det i liten grad har muligheten til å forstå og bearbeide.

Ikke risikobarn

Mange barn viser tegn på at de har det vanskelig i barnehagen og på skolen, men av en eller annen grunn kan det være vanskelig for omverden å forstå og tilnærme seg disse. Små signaler som tristhet, tretthet, konsentrasjonssvikt, uro, tilbaketrekking, sinne og avvisning blir altfor lett tolket som at det er noe galt med barnet. Vi må bli dyktigere til å tenke at dette ikke er risikobarn, men barn som lever i risikofylte livssituasjoner.

Vi må også få rusbriller på. Istedenfor å si til det trette barnet at det må legge seg tidlig, kan man undre seg sammen med barnet om hva det var som var så vanskelig med det å falle i ro kvelden før. Barnet gjør så godt det kan. I møte med empatiske voksne kan barnet etter hvert kanskje ta sjansen på å ville fortelle, for ønsket om hjelp ligger der: hjelp for seg selv og sin familie.

Merker endringene tidlig

Barn reagerer på voksnes omgang med alkohol lenge før leveren til mor og eller far begynner å skrante. Barn reagerer ikke nødvendigvis på at vi drikker, men hvordan vi som voksne blir når vi drikker. Enkelt sagt: hva skjer mellom mennesker når min glede over rødvinsglasset blir plagsomt for andre? Hvem har rett til å si at dette er bare vanlig og hyggelig, og hvem har rett til å si at dette er et uhyggelig?

Beruselsen og endringer som skjer med den drikkende kan ofte lettere merkes av omgivelsene, og ikke minst barna. Kanskje skal man begynne å snakke om hva den gode promillegrensen rundt et barn er? Snakke med våre barn om hva og hvordan de tenker når voksne drikker alkohol?

«Mamma, hvorfor drikker du for mye rødvin?» spurte ett av mine pasientbarn sin mor. Mor ble sint og snakket om andre ting. Anita løp til sin far og spurte det samme: «hvorfor drikker mamma for mye rødvin?». Far svarte: «du skjønner det, jenta mi, at mamma drikker aldri for mye rødvin, hun».

Anita visste at dette ikke var sant. Som aktiv 8-årig jente løp hun til mormor og spurte, og mormor sa: «kom igjen, jenta mi, så gjør vi noe annet hyggelig sammen». Anita skrev lapp på rødvinsflaskene som mamma hadde gjemt i klesskapet:  «hvorfor drikker du for mye rødvin?», men kom hjem fra skolen til at den kjærlighetfylte lappen med masse hjerter på var kastet i søpla: mor fjernet alle flaskene og laget seg et nytt gjemmested, uten å svare.

Jeg har mange ganger lurt på om dersom mor, far og mormor hadde stoppet opp og tatt ordene fra Anita på alvor, tenkt og snakket sammen, kunne man da ha hindret den alvorlige og belastende situasjonen som familien etter en stund havnet i? Og ikke minst: hindret tre barn i å oppleve store psykososiale problemer?

Av Frid Hansen

Psykologspesialist

Driv og dugnadsånd på Prindsen

– Lenge leve dugnadsånden! smiler Heidi Hansen. Hun er initiativtaker og leder av dugnadsprosjektet Oppussing av Prindsen.

Heidi jobber som brukerrepresentant i RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, og er ofte på jobb på Prindsen mottakssenter. Når hun tar oss mot i det store gule bygget på hjørnet av Hausmannsgate og Storgata, er det tydelig at hun gleder seg til å vise oss hva de har fått til. Men hun tar ikke mye av æren selv.

– Jeg tror det har vært nærmere trettifem-førti mennesker her og hjulpet til, og det er uten de ansatte. Hele konseptet har handlet om at vi skal skape et fellesskap, forteller hun.

Hun skryter uhemmet av de frivillige. Både tidligere og nåværende brukere, politikere og helsepersonell har kommet innom for å pusse, sparkle og male de 17 rommene på mottakssenteret.

– Folk har vært så flinke. De har virkelig stått på, det er helt utrolig, smiler Hansen.

Heidi Hansen er stolt av arbeidet de har gjort på Prindsen. Hun var initiativtaker for prosjektet, men tar lite av æren for arbeidet.

 

Fellesskap og inkludering

Prosjektet begynte i mai i år, da Hansen pratet med leder for akuttovernattingen om å gjøre det finere på Prindsen. Mange som kommer til mottakssenteret er uten et sted å bo, og befinner seg i en akutt situasjon der de trenger et sted å overnatte. Flere kommer dit med ingenting.

– Når du våkner her og ser hvor grått og trist det er, så får du ikke noe mer glede eller energi til å takle hverdagen. Og om du våkner og synes at livet er dritt fra før, og så ser du rett inn i en grå vegg… Det skaper ikke noe godt i deg, dét, sier Hansen.

Prosjektet har vært avhengig av sponsorer. Gjøco og Jordan har bidratt med tre hundre liter maling, og alt av utstyr. Jernia Torggata har bidratt med sin ekspertise og hjulpet til med valg av farger. Hansen legger likevel vekt på at det ikke er pengene som har vært viktigst.

– Jeg ville gi folk litt glede, og muligheten til å gi noe tilbake. Derfor tenkte jeg at dette kan vi få til med dugnad, forteller hun. Prosjektet ble en suksess. 

– Man kan jo tenke seg hvor godt det føles å endelig være en del av noe. Her har alle vært med hele veien, blitt inkludert, alle har sittet sammen og spist lunsj, forteller hun.

– Det kunne vi ikke ha skapt med penger.

Mange av rommene på Prindsen mottakssenter hadde et sårt behov for oppussing.

Slik så det ut etter oppussingen. Foto: Therese Jægtvik

Alle har ressurser

Byråd for eldre, helse og sosiale tjenester, Inga Marte Thorkildsen, var også innom for å ta i et tak underveis i oppussingen. Hun forteller at det var viktig for henne å heie på Hansen og de andre ildsjelene.

– Jeg tror dette bidrar til å sette preg på hele miljøet på Prindsen, og at det skaper både stolthet og respekt hos de som skal overnatte der, sier Thorkildsen.

– Mange tenker at rusavhengige er stakkarslige folk som må hjelpes. Men vi må alltid huske å se etter folks ressurser — alle ønsker å bidra med noe! sier hun.

Byråden legger vekt på at arbeid, trygghet, fellesskap og meningsfylt aktivitet er god medisin for mennesker med rusproblematikk.

– Det gjør meg rørt og stolt å se hvor mye de har fått til, og hvor mange som har deltatt, forteller hun om oppussingsprosjektet. Hun fortsetter:

– Når folk med ruserfaring selv tar initiativet, er det ingenting som er bedre, avslutter Thorkildsen.

De frivillige har gjort all oppussingen selv. Foto: Heidi Hansen

Grønn er håpets farge. Derfor fikk mottaket laget sin helt egne grønnfarge til oppussingen. Den fikk navnet Prindsen-grønn. Laget av sjefen for Jernia Torggata. Foto: Therese Jægtvik

Senger og undertøy

Prosjektet nærmer seg ferdig, og Hansen forteller at det neste på agendaen er å prøve å skaffe gode senger og madrasser til beboerne. Hun håper også at mottakssenteret skal få mer undertøy klart til dem som kommer. Dugnadsånden vil hun ta med seg videre:

– Jeg ønsker at folk skal se hvilke ressurser disse menneskene har, bare de får muligheten og tilliten, sier hun alvorlig.

Hun legger ikke skjul på at prosessen har vært lang. Prindsen har vært i drift hele tiden.

Er det deilig å snart være i mål?
– Det er kjempedeilig, men samtidig litt sånn, hva skal jeg gjøre nå? ler Hansen. Hun tenker fremover:

– Jeg vil få til noe videre for dem som har vært med her. Jeg kan ikke bare si «nei, nå trenger vi ikke dere lenger».

 

Tekst: Idunn S. Svarverud

Idrett mot rus

Det er fullt av folk i Valhall Arena lørdag 25. november. Stemmingen er typisk idrettshall: bakgrunnsmusikk, summende prat og lyden av fotballer som dribles og sparkes mot mål. Vannflasker ligger slengt i kunstgresset, og på tribunen sitter spente publikummere med matpakker og termoskaffe.

Lagene er allerede godt i gang med oppvarmingen når Ellinor Kittilsen fra Civitan ønsker deltakere og publikumere velkommen til Idrett mot rus. Klokken tolv begynner kampene i den årlige turneringen.

André Olsen har spilt for Oslo Gatefotball i tre år.

Aktivitet og mestring

Du har det sosiale, aktiviteten i seg selv, å spille ball sammen med gutta, mestring, ha det moro, jeg kan bare fortsette i det uendelige, jeg! sier André Olsen når han blir spurt om fotballens betydning for ham selv.

Han forteller at han har vært rusmisbruker i tretti år, og at fotballen har gitt ham muligheten til å bygge seg selv opp igjen, både fysisk og mentalt. Nå har han spilt for Oslo Gatefotball i tre år. De møtes to ganger i uka for å trene.

– Når du har vært rusfri i noen år, er det greit å ha noe å gjøre, sier han. Han legger vekt på aktivitet og mestring som ting alle i en rusfri fase trenger.

– Det er viktig med aktivitet. Det brenner jeg for, fortsetter han.

Kittilsen la vekt på idretten som brobygger i åpningstalen sin til arrangeementet. Med slike vitnesbyrd fra mennesker som Olsen, er det lett å se hvorfor.

– Det er lykkerus og moro. Du har noe å gjøre, og det får hverdagen til å gå. Det er godt å ha noe å glede seg til! avslutter Olsen.

God stemning

Bare timer før arrangementet skulle starte var det to lag som måtte trekke seg. Det førte til ekstra hodebry for arrangørene. Heldigvis var det flere tribunelag som gjerne stilte opp for treningskamp i sine egne pauser. Kampene kunne dermed gå som planlagt, bare noen få minutter etter skjema.

Samarbeidsprosjektet mellom RIO, Civitan og lokale idrettslag er et tilbud for rusmisbrukere i en rusfri fase, og lag fra hele landet møter opp. Flere av spillerne har vært med flere ganger tidligere, og mye tid går med til hyggelige gjensyn og hilsener. Idrettsgleden er på topp.

Tekst: Idunn S. Svarverud

Gode diskusjoner på miniseminar

Brukerrepresentanter og helsepersonell møttes i helgen på Helsfyr for å bli kjent med hverandre og organisasjonens nyeste prosjekter. Resultatet ble en lærerik og hyggelig samling, med nok av både engasjement og humor.

Brukerrepresentant fra A-larm

Ronny René Nielsen, brukerrepresentant fra A-larm, holdt et spennende foredrag om sine erfaringer som tidligere politi og rusavhengig.

– Jeg følte meg litt som James Bond, smilte han da han fortalte om dobbeltlivet han levde som sikkerhetsansvarlig for Nokas-saken, med et liv fylt av fest og et økende kokainproblem på si. Vendepunktet kom da han endelig turte å være svak.

– Det er det viktigste jeg har gjort i livet: å tørre å be om hjelp, og å begynne å høre på andre, sa Nielsen.

Den tidligere politimannen la vekt på at det er viktig å spørre hvorfor en fortsetter å ruse seg, ikke bare hvorfor en begynner. For ham selv var det spenningssøken som var avgjørende. Han fortalte om en hverdag med kun små rusbeslag i jobben, og en mangel på spenning etter at han kom tilbake fra jobben som teamleder i Kosovo.

– Ingen unnskyldninger, jeg bare forklarer hvordan det er, avklarte Nielsen.

Nielsen jobber nå med prosjektet Leap Scandinavia, i tillegg til jobben i A-larm. Leap står for Law Enforcement Action Partnership, og er en samling tidligere justisansatte som ønsker seg en ny, mer liberal, ruspolitikk.

Han fortalte at de får flere henvendelser fra personer som er enige med dem, men som ikke tør å stå frem, særlig fra politiet.

Les mer om Leap scandinavia her: https://www.leapscandinavia.org/our-mission-and-goals/

Bente Røstad snakket om kvinnerollens påvirkning på rusproblemet.

Varierte prosjekter

Andre halvdel av dagen fortalte RIOs egne brukerrepresentanter om sine prosjekter fra det siste året.

– Det som er så flott med å jobbe i RIO, er at man kan jobbe med det man brenner for, sa Heidi Hansen. Brukerrepresentanten fra RIO Gatenær fortalte blant annet om oppussingen av mottakssenteret Prindsen i Oslo. Hun hadde med seg sin «høyre hånd», Jarle Olsen. Sammen kunne de fortelle om et vellykket dugnadsprosjekt der både brukere, ansatte og andre frivillige sto sammen for å gi de 17 rommene på akuttovernattingen et etterlengtet løft.

Hansen fortalte også om sin opplevelse som brukerrepresentant og jobben med Gatenær-prosjektet. Hun viste til en gjensidig respekt mellom brukere og ansatte, og et rehabiliteringsbilde i stor endring. Hun ønsket seg flere prosjekter med fellesskapet som metode i sentrum.

Brukerrepresentant fra Aust-Agder, Bente Røstad, har lenge vært prosjektleder for ettervernsprosjektet RIO ReStart. Fredag presenterte hun et nytt prosjekt for samlingen, med arbeidstittelen Kvinner, rus og skam. Prosjektet skal i hovedsak være et forum av kvinner som skal få familierusen, kvinnerollens påvirkning på rusproblemet og skamproblematikk frem i lyset. Planen er å komme i gang på nyåret, fortalte Røstad. Prosjektet er et resultat av den store responsen på NRK-serien Forført av spriten, der Røstad selv fortalte sin historie.

Jon Storaas snakket om samhandling på rusfeltet.

Samhandling lønner seg ikke

Avslutningsvis holdt daglig leder Jon Storaas et foredrag om samhandling i rusfeltet. Han etterspurte mer ansvarliggjøring av både brukere og fagfolk.

– Vi må snu behandlingsapparatet helt på huet, sa han, og fortalte om en hverdag der fagfolk umyndiggjøres i egen stilling, noe som til syvende og sist går ut over brukere i behandling.

Storaas la vekt på at billige, enkle tiltak må tilrettelegges, slik at brukerne kan få muligheten til å aktiviseres og ansvarliggjøres på veien tilbake ut i samfunnet. Han fortalte at slik det er nå, lønner ikke samhandlingen seg for institusjonene, fordi det ikke kan måles i lik grad som økonomi og tall. Det må endres, sa Storaas.

Tekst: Idunn S. Svarverud

Stopp kjønnsbasert vold!

Det finnes ingen unnskyldning for at kjønnsbasert vold fremdeles finnes (og i så store tall) på tvers av land og kulturer over hele verden. Fremdeles viser tilgjengelig data skremmende tall om vold mot kvinner og jenter, og avslører den brutale virkeligheten om så mange som må leve i frykt for livet, hjemme og i det offentlige rom, hver eneste dag. Like skremmende og uakseptabelt er det at diskriminerende nasjonal lovgivning og uforberedte justismyndigheter, dommere, sosial- og helsearbeidere hjelper til og viderefører eller forverrer konsekvensene av vold påført kvinner og jenter. Det er for eksempel ikke uvanlig at kvinner diskrediteres eller beskyldes i retten, etter at de har overlevd seksuelle overgrep, ei heller at de sendes hjem til voldelige ektemenn etter å ha endt opp på sykehus eller hos politiet med skader fra vold i hjemmet.

Faktisk kan det være en lang og komplisert prosess å endre diskrimineringskulturen og kjønnsbasert vold, og det kan kreve forpliktelser og involvering fra alle sosiale aktører. Uansett (og dette er et viktig skritt i riktig retning) tar det ikke tid å endre eller vedta lover, retningslinjer, eller opprette fond for å opprette programmer eller mekanismer som kan beskytte og myndiggjøre kvinner og jenter – det krever bare vilje fra lovgivere og bidragsytere.

Selv om ansvaret for å bygge en verden uten vold er et ansvar vi alle deler, er det klart at de som lager lover og retningslinjer, og bidragsyterne, spiller en uvurderlig rolle i å tilrettelegge forholdene for en systematisk endring av kjønnsrelasjonene og for effektiv beskyttelse av kvinner og jenter. Programmer for finansiering og budsjettering for å rette på kjønnsbasert vold, vedta lovgivning som tar hånd om, forebygger og tilbyr rettsmidler for overlevende, i tillegg til å sikre kjønnsintegrerte retningslinjer og programmer, er sentrale i å gi trygge områder for kvinner og jenter.

Hvis du har midler eller makt til å ta beslutninger, vær en leder til å få en slutt på kjønnsbasert vold

I sammenheng med #16daysofactivism for å slutt på kjønnsbasert vold, ber Dianova nå beslutningstagere og bidragsytere å ta initiativet og ledelsen med å lede an i investering, planlegging og implementering av informerte handlinger for å få en slutt på vold mot kvinner og jenter. Dette er noen konkrete tiltak for inspirasjon, som gjøre betydelige bidrag til denne innsatsen:

  • Fremme programmer, lover og kampanjer som fremmer likestilling, bekjemper kjønnsroller og tilbyr forhold der kvinner og menn kan bidra på likt vis til sosial, økonomisk og kulturell utvikling av samfunnet de lever i.
  • Finansiere prosjekter som oppretter forhold der kvinner kan oppnå betydelig økonomisk myndiggjøring og økonomisk uavhengighet.
  • Støtte lovgivning for likestilling og for å gi rettsmidler og beskyttelse for overlevende av GBV.
  • Øke bevisstgjøring og gi opplæring til justismyndighetpersonale for å gi bedre politirespons ved kjønnsbasert vold.
  • Tilby opplæring av tjenestemenn i rettssystemet og dommer, i tillegg til de som jobber innen helsevesenet, så de kan gi rett respons ved tilfeller av GBV, og unngå at ofrene blir utsatt for dobbelt overgrep.
  • Tilby hjelpenumre og trygge miljøer, uten trakassering, så overlevende kan rapportere GBV.
  • Tilby opplæring og all nødvendig støtte for at nasjonale statistikkontorer kan produsere pålitelig og utskilt data, for å kunne gi effektiv informasjon for å opprette retningslinjer for å få slutt på kjønnsbasert vold.
  • Inkludere kvinner og jenter, spesielt de fra de mest utsatte gruppene (LGBTI, fysisk eller mentalt funksjonshemnede, etniske minoriteter, migranter og andre) i planleggingen og budsjetteringen av nasjonale handlingsplaner, og passe på å gi fokus til kjønnsbasert vold og likestilling.
  • Heve bevisstheten i samfunn, religiøse ledere, helsearbeidere, juridisk system og andre aktører, for å hjelpe til å identifisere tilfeller av kjønnsbasert vold og redusere toleransen av kjønnsbasert vold.
  • Systematisk rette på seksuell vold i konfliktsituasjoner, og beskytte kvinner og jenter i denne sammenhengen.

Det finnes mange andre mindre og større handlinger som beslutningstakere og bidragsytere kan foreta, for å hjelpe til å fremme likestilling og få slutt på kjønnsbasert vold. Det finnes ingen bedre tid for å begynne å bli en leder for noe av det.

 

Saionara König-Reis, International Relations Manager, Dianova International

Dianova utfordrer politikere, bedrifter og samfunn til å “farge verden oransje” for å stoppe vold mot kvinner.

Last ned pressemelding her.

November 2017 –Vold mot kvinner er blitt en global pandemi, og noen studier anslår at opptil 70 % av alle kvinner har, en eller annen gang i livet, vært utsatt for fysisk eller psykiske overgrep i en eller annen form. Derfor, og med det formålet å øke bevisstheten om denne alvorlige situasjonen både i samfunnet, i bedrifter og blant lovgivere, vil Dianova International den 25. november innlede den årlige, 16-dagers “UNiTE”-aktivismekampanjen, som organiseres av FN, for å eliminere vold mot kvinner.

For Montse Rafel, direktør hos Dianova, er det avgjørende at regjeringer, den private sektoren og det sivile samfunnet arbeider sammen for å identifisere hva som må til og implementere regler og tiltak som er utformet for å beskytte jenter og kvinner.

Initiativet, med mottoet “Ingen skal utelates”, har som mål å fremme aktiviteter som skal bidra til å stoppe aggresjonene mot de minst 800 millioner kvinnene og jentene i hele verden som rammes.

 En av disse aktivitetene er “Farg verden oransje”, som inviterer folk til å dele meldinger og bilder av seg selv iført klær i denne fargen (som symboliserer en mer optimistisk fremtid med bedre sjanser for alle kvinner) på tvers av sosiale medier med taggen #OrangeTheWorld.

Vold mot kvinner forekommer på alle livets områder: innen familien, med partneren, på jobben, under utdannelsen og selv når det gjelder helse osv. Dianova antar at disse formene for overgrep primært er relatert til patriarkalske og sexistiske strukturer, som ikke bare favoriserer vold, men som også opprettholder ulikhet mellom menn og kvinner. Et eksempel er det kjønnsbaserte lønnsgapet som, følge den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), ligger på 23 % over hele verden.

Til tross for dette nedslående perspektivet er det mulig å endre noe: det er mulig å forhindre vold mot kvinner og jenter. “Det har aldri vært en bedre egnet tid for å agere. Vi opplever nå mer enn noen gang tidligere at menn og kvinner over hele verden stadig blir mer bevisste på hvilket ansvar de har og hvilken mulighet de har til å sette en stopper for denne formen for vold. Vi må kreve at regjeringer oppretter lover som beskytter kvinner. Vi kan forene våre stemmer mot vold og kjempe for menneskerettigheter på arbeidsplassen, på skolen, på sosiale medier osv.”, sier direktøren for Dianova.

Kampanjen, som varer i 16 dager og avsluttes på menneskerettighetsdagen den 10. desember, er en sosial kampanje som også vil inkludere arrangementer som å lyse opp bygninger og landemerker i forskjellige land med oransje lys, både for å tiltrekke oppmerksomheten i hele verden og for å markere den offisielle internasjonale FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, som finner sted den 22. november.

UNiTE deler målet om å oppnå bærekraftig utvikling #5, som anerkjenner likestilling mellom kjønnene og styrking av kvinnenes stilling. Dette målet utgjør en del av 2030-agendaen, som med sine 17 emner ble fastlagt av 193 av medlemmene i FN i 2015 og som har som mål å bedre levekårene, planeten og gi økonomisk vekst.

Om Dianova

Dianova er en internasjonal, ikke-statlig organisasjon (NGO) som er satt sammen av sammenslutninger og stiftelser med aktiviteter i Amerika, Europa, Asia og Afrika. Medlemmene hos Dianova bidrar til utvikling av enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner gjennom intervensjoner og en rekke programmer til sosial helse og humanitet.

Hovedavdelinger

Dianova International nyter spesialstatus som rådgivende organisasjon ved FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Vi er også registrert som en sivil organisasjon ved OAS (Organization of American States) og har rådgivende relasjoner med UNESCO. I tillegg utgjør Dianova en del av NGO-komiteens eksekutivråd for mental helse.

For mer informasjon, kontakt:

Montserrat Rafel Herrero, direktør

Tlf. + 34 93 636 57 30

E-post: montse.rafel@dianova.ngo | Nettsted: www.dianova.ngo

Arctanders råd til politikerne om avkriminalisering

Artikkelen er hentet fra psykologforeningen.no.

Ingen er uenig i at rusavhengige må få hjelp, men blir hjelpen bedre med avkriminalisering?

Spørsmålet ble reist på Psykologforeningens lederkonferansen 2. november. I løpet av våren 2017 foreslo flere politiske partier kursendring i narkotikapolitikken. Stikkordet er «avkriminalisering»: Rusproblemer må løses med helsehjelp og omsorg i stedet for straff. Bruk og besittelse er foreslått tatt ut av strafferetten, eksempelvis som i Portugal. I mars var Psykologforeningens sentralstyre på studiebesøk til landet som på noen tiår snudde 180 grader i narkotikapolitikken. Og før sommerferien sendte foreningen et brev til Regjeringen med anbefaling om å utrede hvordan norsk narkotikapolitikk eventuelt kan endres i tråd med erfaringer fra land der det har vært gjennomført – eller pågår – reformer.

På lederkonferansen var Rusfeltets samarbeidsorgan (ACTIS) og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) invitert for å opplyse Psykologforeningen som etter hvert skal utvikle egen politikk på området.

Ønsker lovendring

Informasjonsansvarlig i RIO, Kenneth Arctander Johansen, argumenterte tydelig for en lovendring.  Han mener avkriminalisering er i tråd med den norske velferdsmodellens devise om at «alle skal med».

–Tiden er inne for en rusreform. Dagens politikk bidrar til å sette folk med sosiale, psykiske og økonomiske problemer i gjeld.  Den gir narkomane et kriminelt rulleblad som begrenser fremtidige yrkesvalg og dermed deres utviklingsmuligheter, sa han.

Johansen påpekte også at overdosedødeligheten ikke har gått ned tross for at behandlingen har blitt bedre både når det gjelder kvantitet og kvalitet.

Han problematiserte at det i dag ofte er slik at brukerne slippes ut til ingenting etter endt behandling eller soning. Han mener regjeringen bør nedsette et utvalg for å diskutere hvordan samfunnet kan sikre nok kapasitet i rusbehandlingen og tiltak som kan bidra til at folk blir rusfrie.

Advarer mot svartmaling

Generalsekretær i ACTIS, Mina Gerhardsen, advarte mot å svartmale norsk narkotikapolitikk. Andelen av den norske befolkningen (16-64 år) som har brukt cannabis siste 30 dager er 1,7 prosent, og Norge ligger i det desiderte bunnsjiktet i Europa når det gjelder andelen 15- 16 åringer som har brukt cannabis 

– Det er få holdepunkter får å gi Norge et verstingstempel i narkotikapolitikken. Det er mye vi får til, sa Gerhardsen.

At vi skårer høyt på overdosedødsfall, kan skyldes store ulikheter i måten vi fører overdosestatistikken på, sa hun.

Gerhardsen mente at en av ulempene med avkriminalisering vil være at politiet får reduserte muligheter for å etterforske narkotikasaker slik at bakmennene kan tas.

Visepresident i Psykologforeningen, Heidi Tessand, sier ordskiftet mellom Arctander Johansen og Gerhardsen viser hvor kompleks debatten om avkriminalisering er.

– Nå skal vi bruke tid på å lage et så bredt vurderingsgrunnlag som mulig, slik at vi får drøftet disse problemstillingene i lys av godt fag. Dette er en spennende og viktig debatt som vi gleder oss til å gå inn i, sa hun til deltakerne på Lederkonferansen.

To gode naboer: Henny og Kjell stortrives i sine nye hjem

– Jeg er ferdig pakket ut. Nå skal jeg bare hive ut noen nisser i hist og pist, så er jeg klar for jula, sier Henny Johannesen, en uke etter at hun flyttet inn i sitt nye hjem.

Da kontrakten var skrevet under, flyttet Henny ut av Elvemo og inn i Isveien på dagen. Hun hadde tross alt ventet i fem år.

– Det var evig angst der borte; man visste jo aldri når noe ville skje. Etter at jeg flyttet hit, sa barnebarna at «nå kan vi endelig komme på besøk når vi vil». Jeg skjønner at de ikke ville besøke meg der, sier hun.

Naboer

Det er lite som avslører at 72-åring nylig har flyttet inn. Ned fra veggene i stua smiler allerede Hennys familiemedlemmer, og ikke så mye som en pappeske er å se. Likevel er det alltids noe som må ordnes – og da er det godt å ha en snill nabo.

Kjell Haugen flyttet fra Elvemo og inn i Isveien få dager etter Henny. De to deler nå samme oppgang, og denne dagen er det vasken som trengs å skru på.

– Vi omgås flere ganger om dagen, forteller Kjell.

– Helt stille

Kjell flyttet inn på Elvemo for cirka ni år siden. Han var fornøyd med leiligheten sin der borte, den var nyoppusset og fin. Likevel ville han bort.

– Det er noe annet å komme hit. Der borte var det dunking, bråking og musikk. Her er det helt stille, sier Kjell.

I tillegg håper Kjell at det nye hjemmet vil bidra til å holde ham rusfri.

– Jeg prøver jo å begrense alkoholinntaket, og i lengden tror jeg det blir enklere når jeg bor her. For øyeblikket er det ikke vanskelig, men jeg vet jo at det kommer tilbake, sier han.

Himmelriket

Både Kjell og Henny er enige i at Isveien gir bedre boforhold enn hva Elvemo hadde å tilby. Nå kan de endelig føle seg trygge i egne hjem.

– Det er helt klart en annen verden, som å komme til himmelriket i forhold, sier Kjell.

 

De kommunale boligene i Isveien har stått nyoppusset siden mai. Inntil Henny flyttet inn i begynnelsen av november, har de fire leilighetene stått tomme.

Nå er altså to leiligheter bebodde, mens en tredje beboer er på vei inn.

Drømmer

Tom-Kristian Tommen Hermo er lokalpolitiker i Hammerfest Arbeiderparti og representant for RIO, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon.

Han var med da Henny skrev søknaden til Isveien, og det var han som leverte den videre til kommunen.

– Det her har betydd mye for meg, vi har jobbet for dette siden mars, forteller Tommen.

Som tidligere rusmisbruker selv, er boforholdene til rusmisbrukere og tidligere rusmisbrukere, noe han brenner for.

– Vi må få dem inn i trygge hus i ordinære bomiljø, det et det første som bør gjøres for å få dem på føttene igjen, sier han.

Tommen får støtte hos både Henny og Kjell når han sier at de som er i aktiv rus ikke burde bo med dem som nå er rusfrie, slik som dem i dag gjør på Elvemo.

– Akkurat nå synes jeg ikke Elvemo er bra for noe som helst, sier Tommen.

Likevel mener han at Elvemo må bestå, men på en annen måte enn i dag.

– Det er jo en idyllisk plass med en fin utsikt, samtidig som det er nært buss og turområde. Det ligger perfekt til og man ser både hvem som kommer og hvem som går. Jeg vil gjerne at de to byggene bygges om til større, men færre antall leiligheter. Samtidig frykter jeg at de kan være i såpass dårlig stand at de kanskje burde rives. Det viktigst er at de som ikke lenger er i aktiv rus skal ut, sier han.

Marsipankake

Tommen sier han er «fæl til å drømme», og har mange tanker om hvordan ting burde være. Men han vet det også handler om økonomi, og at drømmer og økonomi ikke alltid går overens.

– Vi må finne nøkkelen på hvordan det skal gjøres, sier han.

I dag har han tatt med seg marsipankake. Den skjærer han opp og gir et stykke til Henny. For Tommen er det nemlig verdt å feire at hun endelig har flyttet ut av Elvemo.

– Dette ga meg en god følelse og det er derfor jeg jobber med det jeg gjør. Man skal jo være trygg i sitt eget hjem, sier han.

Sakset fra Ifinnmark (+).

RIO i Hallingdal

Våren 2016 ringte Kjell Torstein Hagen, også kalt som ‘Klepto Kjell’, meg. Jeg hadde lest om han i media der han sto frem med sin historie. Han kunne fortelle meg at han ville påvirke til bedre tjenester for rusavhengige i Hallingdal med et ønske om at spesielt ettervernet måtte bli bedre i fremtiden. Han ønsket å være RIO sin representant der oppe.

Jeg tok så turen opp til Gol der jeg møtte Kjell og en annen kar ved navn Frank. Disse gutta var over gjennomsnittet engasjerte og jeg tenkte at de kunne bli to fine representanter for RIO i Hallingdalkommunene. Vi ble enig om å sende en felles forespørsel til kommunene om et møte med tema brukermedvirkning. Responsen var god. Jeg fortalte om RIO og hva vi er opptatt av. Vi la vekt på at RIO mente at man hadde et stort forbedringspotensial i forhold til oppfølging etter behandling, det såkalte ettervernet. Og at det handlet om aktivitet og arbeidsrettete tiltak.

Dette må kommunene generelt bli bede på. Dere må samarbeide med samfunnet der ute som administrerer aktivitet og jobbe opp mot arbeidsplasser sa jeg. Det er ute i samfunnet vi blir friske. Jeg la også veldig vekt på ressursperspektivet og sa at det finnes ikke mer ressurssterke mennesker en rusavhengige.

Vi diskuterte frem og tilbake hvordan vi kunne bidra og hva kommunene kunne tilrettelegge. Vi ble raskt enig om at et seminar var tingen. Et seminar der Hallingdalkommunene og RIO inviterte brukere, fagpersoner, byråkrater og politikere fra alle kommunene i Hallingdal.

I november i fjor hadde vi et vellykket seminar med 60 – 70 deltakere med en ordfører til stede hele dagen. Eksterne og lokale foredragsholdere bidro til et seminar som jeg vil påstå skapte et annet syn på rusavhengige. Kjell og Frank ble etter dette invitert inn i NAV sitt brukerråd. Nå var vi i gang.

Det ble fort vedtatt at dette seminaret skulle vi ha hvert år fremover. 7 november i år inviterte vi igjen til fagseminar i kulturhuset i Hemsedal. 115 påmeldte inkludert 3 ordførere som var der hele dagen. Ikke vanlig kost at ordførere tilbringer en hel dag på et seminar. De åpner gjerne og går igjen.

Jeg har vært så heldig å få bidra med foredrag på begge disse seminarene samtidig som jeg har ledet oss igjennom. I år hadde vi invitert Rita Nilsen leder av Retretten og Petter Nyquist mer kjent som Petter uteligger. To fantastiske foredrag som gjør noe med oss som sitter og lytter. Det handlet for meg om to flotte mennesker med et flott menneskesyn. Vi la vel alle vekt på at man måtte tro på at endring nytter og at vi er avhengige av at fagfolk tror på at endring er mulig for alle. Rikke Eriksen kjent fra dokumentaren Varmere dager på TV 2 leste et selvskrevet dikt med enorm innlevelse. Andre Olsen, miljøarbeider i Frelsesarmeen og tidligere rusavhengig for talte om hvor viktig det var å bli møtt med tillit. Han er et kjent fjes for de fleste gjennom deltagelse på Gateslagenes fotballandslag der han var avbildet over alt i forbindelse med VM for fotball for gatelag i regi av Frelsesarmeen.

Heidi Hansen fra RIO kunne fortelle forsamlingen om hvordan hun hadde fått i gang oppussing av Prindsen i Oslo. Mange brukere jobbet frivillig og ulike firmaer leverte det som trengtes av materialer, maling med mer. Mestringsfølelse og det å være med på å skape noe sammen med andre er formålet med tiltaket ved siden av at rommene trengte å bli et hyggeligere sted å være. Det var også mange lokale foredragsholdere ikke minst Kjell Torstein Hagen som har den største æren av at dette har blitt en stor suksess. To ordførere avsluttet det hele ved å love å løfte rusomsorgen i Hallingdal kommunene. Gratulerer til alle involverte for vel gjennomført.

Ikke kutt i rettshjelpstiltak!

Her kan dere se høringen

RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon er en av flere brukerorganisasjoner på rusfeltet, Vi jobber for at flest mulig folk med rusproblemer skal få best mulig hjelp for problemene sine.

Vi reagerer på budsjettforslaget for 2018. Vi er bekymret for at viktige tiltak for oppfølging av rusavhengige, og tiltak for å styrke rettssikkerheten til sårbare grupper foreslås kuttet.

Stiftelsen Retretten og Wayback, tjenester som bistår straffedømte, er foreslått kastet i budsjettforslaget. Nå gikk riktignok Statsministeren ut og sa dette var uakseptabelt. Men kuttene i justis bekymrer oss. Og det burde de når de bekymrer statsministeren også. Hvordan klarer man å gjøre sånne arbeidsuhell?

I statsbudsjettet foreslår regjeringen å kutte støtten til de gratis rettshjelpstiltakene med 13 millioner kroner. Jussbuss, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) og Jussformidlingen er foreslått kuttet. Gatejuristen at de kan bli nødt til å legge ned Barnas Jurist og Gatas økonom.

Budsjettforslaget bygger opp under økende sosiale ulikheter, også for barn -noe som vi vet forverrer rusavhengighet i et samfunn.

Lederen for narkotikaforebygging og helsefag ved FN-kontoret, Professor Gilberto Gerra, publiserte en studie i 2016 som påviser sammenheng mellom negative erfaringer i barndommen og avhengighet til sigaretter i voksen alder.

Total score på omsorgssvikt og psykiatriske symptomer samt hormon- og kortisolverdier var høyere blant røykere; dette sammenfaller med tidligere studier som viste sammenheng mellom stresshormoner, og avhengighet til kokain og heroin. Mennesker som har hatt vanskelige oppvekstforhold er altså fysisk disponert for avhengighet. Og omsorgssvikt rammer disproporsjonalt ut fra klasse. I NOVA rapporten ‘Vold og overgrep mot barn og unge’, finner vi sammenhenger mellom dårlig familieøkonomi, rus, og vold fra foreldre, vitneerfaringer og seksuelle overgrep. NRK avslørte i 2016 at politiet hadde bøtelagt rusavhengige for 48 millioner kroner på fem år. I sosiale medier forsvarte NNPF-lederen dette med at en del av disse bøtene er ilagt for brudd på politiloven. Politiets praksis med bortvisning av narkomane med politilovens §7, betyr at man kan bortvises fra det offentlige rom, helt etter politiets forgodtbefinnende. Følger man ikke pålegget, blir man bøtelagt. Klarer man ikke betjene bøtene, må man sone, og soninger forbindes med høy overdosedødelighet etter løslatelse, noe SERAF nylig avslørte. Her mener jeg både rettssikkerhetsprinsipper og menneskerettsprinsipper om å bidra til best mulig oppnåelig helse blir utfordret.

Tiltak som ivaretar rettssikkerheten til sårbare grupper som barn, kvinner og rusavhengige, og som følger opp straffedømte og tar sikte på sosial integrering, er avgjørende for å motvirke sosial ulikhet og rusmisbruk. Komiteen må reagere på de unødvendige kuttene fra regjeringen

Kenneth Arctander Johansen

for RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

3.11.2017