Kronikken har vært innsendt og trykket i Klassekampen 24.04.2017.

Skrevet av Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i RIO & Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis.

Enige og uenige

Actis og RIO konkluderer ulikt i spørsmålet om avkriminalisering. RIO ønsker å avkriminalisere bruk- og besittelse, mens Actis vil utvide bruken av alternative reaksjoner innenfor det eksisterende lovverket. Men organisasjonene er enige om hovedinnretningen i reformen som nå ligger foran oss: personer med rusproblemer trenger helsehjelp, ikke straff. Vi er positive til forslaget fra Ap om at partiene rett etter sine landsmøter foreslår for regjeringen at de setter ned en kommisjon som skal komme med forslag til lovendring og etablering av nemnder som skal møte personer pågrepet for bruk og besittelse av illegale rusmidler.

Portugal har lyktes med å redusere mange av problemene landet sto overfor gjennom en helhetlig strategi. Norges utgangspunkt er et annet. Det er likevel lærdommer å trekke av Portugals erfaringer, selv om den portugisiske modellen ikke er en universalløsning på alle narkotikapolitiske utfordringer. De har sine utfordringer, og vi våre. Vi må lage vår ruspolitikk utfra vår nasjonale kontekst og vårt utgangspunkt. «Portugal på norsk» kan bli bra om det innebærer kapasitetsøkning og organisatorisk endring, med det formål om å hjelpe flest mulig rusavhengige på best mulig måte, samtidig som forebygger rusproblemer.

Hva gjorde Portugal?

Ved inngangen til 2000-tallet hadde Portugal en alvorlig heroinepidemi og en av Europas verste HIV/AIDS-epidemier, mye grunnet sprøytebruk. I 2001 vedtok landet en ny narkotikapolitikk. Hovedlinjen var større vekt på helseintervensjoner, mindre vekt på straff for små narkotikaforbrytelser og «avkriminalisering».  Det var særlig det siste elementet som fikk oppmerksomhet.

Men Portugal slapp ikke tøylene helt. Avkriminalisering innebærer at bruk og besittelse av nærmere definerte mengder stoff ikke lenger møtes med strafferettslige midler. Men bruk er forbudt. Dersom man blir pågrepet med noen brukerdoser skal man i stedet møtes med helserettede tiltak eller administrative reaksjoner. I Portugal innebærer det at stoffet blir beslaglagt og brukeren må møte for en nemd som vurderer om det er behov for ytterligere tiltak, som behandling eller sanksjon. Mange saker henlegges, men nemdene kan kanalisere brukerne inn i behandling eller ilegge sanksjoner, som yrkesforbud, utreiseforbud, besøksforbud, bortvisningsvedtak eller “overtredelsesgebyr”. I 2015 ble 6000 saker henlagt, 1600 resulterte i sanksjon og 800 ble fulgt opp med behandling.

Politikken skiller seg ikke så mye fra andre land i regionen. Også Spania og Italia har avkriminalisert bruk. Avkriminaliseringen i Portugal ble begrunnet med frykt for at kriminalisering skulle føre til at folk ikke søkte behandling. Ifølge en akademisk gjennomganz klarer Portugal seg relativt bra sammenlignet med Italia og Spania.

Det var ikke vanlig å straffe narkotikabrukere med fengsel før 2001 heller. Ved nyttår i 1998, var det for eksempel fire personer –fire- som sonet for bruk og besittelse.

En bred strategi

Parallelt med avkriminaliseringen satte myndighetene i verk en rekke helseintervensjoner, slik som forebyggingsprogrammer, sprøyteutdeling, lavterskeltiltak og metadonbehandling. Mange av disse intervensjonene var allerede etablert i Norge på det tidspunktet og er utbredt og akseptert i dag. I tiden etter reformene sank overdosedødeligheten, og den raske spredningen av HIV/AIDS bremset opp. Portugal har alltid hatt lavere overdosetall enn Norge, men flere dødsfall av HIV/AIDS og andre grunner. Hepatitt C er et betydelig helseproblem i mange land, og Portugal er blant landene i Europa med høyest forekomst av sykdommen i brukerpopulasjonen. Samlet sett har dødeligheten blant brukerne vært noe høyere i Portugal enn i Norge. Differansen kan neppe forklares med forskjeller i dagens politikk, men er trolig en arv fra heroin- og HIV/AIDS-epidemiene på 80- og 90-tallet.

Ingen mirakelkur

I ordskiftet framstilles det som Portugal har funnet løsningen på den krevende ruspolitikken og at alt går i rett retning etter reformen.

Men mens narkotikabruken i befolkningen er forholdsvis stabil og lav i en europeisk sammenheng, har vi for eksempel sett en økning blant portugisisk ungdom de siste 15 årene.

Ifølge det europeiske narkotikabyrået EMCDDA har Portugal fortsatt høyt nivå av problembruk og HIV, og utviklingen i landet skiller seg ikke klart fra andre europeiske land med en annen politikk. Evalueringene som er gjort, ser på den samlede strategien, det er ikke mulig å konkludere om betydningen av avkriminalisering isolert sett.

Helsehjelp istedenfor straff

Det er ikke nytt i norsk narkotikapolitikk at brukerne skal få helsehjelp. Dette har vært et sentralt element i norsk narkotikapolitikk i lang tid, med blant annet pasientrettigheter, substitusjonsbehandling, sprøyteutdeling og lavterskel helsetilbud. Portugal skiller seg fra oss blant annet ved at de har noe høyere behandlingskapasitet og kortere ventetid for all behandling,18 lavterskel- utdelingsenheter for metadon og 31 enheter for sprøyteutdeling.

Det er bred politisk enighet om at straff, bøter og fengsel ikke er en egnet reaksjon for folk med rusproblemer. De siste årene har man derfor sett en økning i bruk av alternativer til fengsel og bøter, slik som mekling, narkotikaprogram med domstolskontroll og soning i behandlingsinstitusjon (§12-soning). Det er relativt få som soner fengselsstraffer kun for bruk og besittelse i Europa, inkludert i Norge. Uansett burde tallet være 0. Bøter og andre straffereaksjoner er en belastning for rusavhengige. En reform som beveger oss i mer i retning av helsehjelp fremfor straff er derfor velkomment. Men vi trenger flere lavterskel skadereduksjonstjenester, høyere kapasitet på behandling og finansiering av oppfølging etter behandling, eller ettervern.